Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

I Estland ble det etablert et tysk stadsteater på slutten av 1700-tallet; den tyske dramatikeren August von Kotzebue var med på å grunnlegge det. Det var denne berøringen med tysk teaterkultur som inspirerte utviklingen av et estisk teaterestisk språk etter 1870.

Tilløpene til et nasjonalt estisk teater sprang ut fra Vanemuine-bevegelsen, som hadde bruken av det estiske nasjonalspråk i sitt program. I 1870 ble det spilt en komedie på estisk skrevet av Lydia Koidula (egentlig Jannsen, 1843–1886). Skuespillertruppen til Vanmuine-bevegelsen stod for en rekke teateroppsetninger i årene som fulgte, og i 1906 etablerte den seg som fast teater med fremføringen av I vindens virvel av August Kitzberg (1856–1927) som åpningsstykke.

En ny teaterbygning ble innviet i Tartu, og Karl Menning (1874–1941) etablerte en regiteatertradisjon basert på realisme og ensemblespill.

1900-tallet

Theodor Altermann innførte et teatralt regiteater etter mønster av Max Reinhardt i Berlin i årene før den russiske revolusjonen. I revolusjonstiden og årene like etter stagnerte teaterlivet i Estland, men fra 1920-årene av utviklet det seg et symbolistisk og stilisert teater. I årene under sovjetregimet etter andre verdenskrig spilte teater en viktig rolle som et sted for skjult samfunnskritikk, slik som Dramateatret i Tallinn.

Milek Mikkivers var en sentral regissør i denne perioden. Ungdomsteateret kom også til å ha en viktig funksjon. I perioden etter at den nye selvstendighetstiden hadde begynt, i og med Sovjetunionens sammenbrudd, var interessen sterkt dalende, som i så mange av de øst-europeiske landene. Etter 1993 tok den seg imidlertid opp igjen. Amatørteater er blitt svært populært, og de profesjonelle teatrene spiller europeisk samtidsdramatikk, men den klassiske dramatikken blir også ofte oppført.

Etter 1991

Stadsteatret i Tallinn har eksistert i mer enn 50 år og er et av de viktigste institusjonsteatrene med et bredt repertoar, men det finnes også en rekke frie grupper og kompanier som har markert seg sterkt. Et av de mest kjente frie kompaniene er Von Krahli Teater, etablert i 1992 av Peeter Jalakas og hans gruppe Ruto Killakund. Andre grupper fra tiden omkring Sovjetunionens fall er VAT Teatret fra 1987 og Theatrum fra 1994, som alle har stått for nyorientering i retning av postmoderne teater. Kanuts gildi, et laugshus i Tallinns gamleby, huser spillestedet SAAL, som viser både teater og performancekunst.

Dokumentarteater og teater basert på folklore har også stått sterkt gjennom 1990-tallet og inn på 2000-tallet, og kan særlig eksemplifiseres med Teater NO99, som var et statseid repertoarteater som startet i 2005 med en egen bygning sentralt i Tallinn, men som stengte i 2019. Kunstnerisk leder var Titt Ojasoo (1977–) og Ene-Liis Semper (1969–), som både var scenograf og regissør. NO99 laget flere forestillinger basert på filmer, blant annet av Kurosawa og Tarkovskij, og satte ellers opp eldre og moderne klassikere av for eksempel Shakespeare og Tsjekhov, Alfred Jarry og irske Martin McDonagho.

Vaba Lava ble grunnlagt i 2010 som scenekunstsenter for prosjektteater. Det ledes av gjestekuratorer fra utlandet. For hver produksjon settes det sammen et nytt kunstnerisk team. Ved siden av teatersentret Telliskivi i Tallinn har de et teaterhus i Narva.

Den internasjonale frihetsfestivalen er en teaterfestival som tar sikte på dekke inn teater i forskjellige geopolitiske rom. I 2024 fokuserte den for eksempel på Ukraina og teater i land i Sentral-Asia. En annen festival er i byen Rakvere på den nordlige kysten, hvor også flere norske kompanier har deltatt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg