The Pogues ble kjent for sine konserter, som ofte kunne være kaotiske og preget av alkoholbruk. Gruppa ble etter det kritikerroste debutalbumet Red Roses For Me (1984) utvidet med Philip Chevron (1957–2013; gitar, mandolin, vokal). Etter storselgeren Rum Sodomy & The Lash (1985) sluttet O'Riordan. Nye medlemmer ble bassisten Darryl Hunt (født 1950) og veteranen Terry Woods (født 1947; eks Steeleye Span), som blant annet trakterer banjo, mandolin, bouzouki, dulcimer, trekkspill og gitar.
If I Should Fall From Grace With God (1988) ble en ny stor suksess, mens Peace And Love (1989) og Hell's Ditch (1990) fikk dårligere mottakelse. MacGowans alkoholproblemer bidro til at han fikk sparken i 1991, hvorpå han dannet Shane MacGowan and the Popes. Joe Strummer (eks The Clash) var The Pogues' vokalist til han ble avløst av Spider Stacy i 1992. Etter Waiting For Herb (1993) sluttet også Fearnley og Woods, og Pogue Mahone (1995) ble The Pogues' siste album.
Bandet var oppløst fra 1996 til 2001 da MacGowan, Fearnley, Finer, Stacy, Ranken, Chevron, Hunt og Woods begynte å dra på årlige juleturneer. De var i 2004 kortvarig utvidet med Cait O'Riordan, som i mellomtiden hadde vært gift med Elvis Costello. I 2012 kom CD- og DVD-utgivelsen In Paris – 30th Anniversary Concert at the Olympia. The Pogues ble oppløst igjen i 2014.
The Pogues' største britiske hits er The Irish Rover (1987; sammen med The Dubliners), juleklassikeren Fairytale Of New York (1987; duett med Kirsty MacColl), Fiesta (1988) og Tuesday Morning (1993). Gruppas eneste hit i Norge er Fairytale of New York, som har vært på VG-lista hvert år siden 2006, med niendeplass som beste plassering.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.