Thomas Mann

Familie- og generasjonsromanen Buddenbrooks var Manns første store roman og en publikumssuksess. Romanen er blant 1900-tallets store episke verk og har sin faste plass i den tyskspråklige kanon. Da Mann ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1929, stod Buddenbrooks sentralt i juryens vurdering.

Romanen handler om kjøpmannsfamilien Buddenbrooks i Lübeck gjennom fire generasjoner. Undertittelen lyder Verfall einer Familie, en families forfall. Romanen viser hvordan den velstående kjøpmannsfamilien fra generasjon til generasjon gradvis går i oppløsning. Familiens rikdom og handelsvirksomhet reduseres parallelt med at flere av familiemedlemmene blir mer interessert i kunstnerisk virksomhet enn i handel og dermed gradvis fjerner seg fra tidligere generasjoners pågangsmot og deres tradisjonelle verdikonservative fotfeste.

Konflikten mellom kunstnerisk virksomhet og det borgerlige livet, slik det framstår i Buddenbrooks, er et ledemotiv i Manns verk, blant annet i novellen Tonio Kröger (1903) og Døden i Venedig (1912).

I novellen Tonio Kröger (fra samlingen Tristan, 1903) gjennomlever hovedpersonen denne konflikten mellom det uproblematisk-anstendige og sunne borgerlivet og det usikre, kaotiske vagabondlivet kunstneren fører. Romanen Königliche Hoheit (1909) er en ironisk-grasiøs historie om prinsen i en tysk småstat som vinner en amerikansk millionærdatter – for Mann en symbolsk forening. I novellen Der Tod in Venedig (1912, norsk oversettelse Døden i Venedig og andre noveller fra 1963, filmatisert av Luchino Visconti i 1971) trer igjen spenningen mellom kunstner og borger i forgrunnen.

Første verdenskrig innledet en ny fase i Manns forfatterskap med kulturfilosofiske og historiske studier. I Betrachtungen eines Unpolitischen (1918) setter han humanitet og europeisk universalitet over politiske programmer. For Mann var den borgerlige kulturen bærer av en lang, humanistisk åndstradisjon, som han så som sin oppgave å bevare.

I romanen Der Zauberberg (1924, norsk oversettelse Trollfjellet fra 1935, ny norsk oversettelse Trolldomsfjellet fra 2002) skildrer han det europeiske borgerskapets situasjon like før første verdenskrig. Et lungesanatorium i Sveits er oppsamlingssted for fysisk og sjelelig syke mennesker. Dette «Trolldomsfjellet» med sine syke og deres endeløse diskusjoner blir et symbol på det syke Europa.

Hovedpersonen Hans Castorp reiser fra Hamburg til lungesanatoriet Berghof i Davos. Planen er et opphold på tre uker. Han blir der i sju år uten å kunne løsrive seg fra den morbide fascinasjonen sanatoriet har på ham. Da første verdenskrig bryter ut, rives han ut av letargien, melder seg frivillig og reiser til fronten, full av krigsbegeistring.

Romanen var opprinnelig planlagt som en pendant til Døden i Venedig med tittelen Davoser Novelle, novelle fra/om Davos. I 1912 hadde Katia Mann vært på et kuropphold i Davos. Thomas Mann besøkte sin kone i løpet av oppholdet, og inntrykkene han fikk der, ble en viktig inspirasjon til romanen.

Som hovedpersonen Hans Castorp, lot Mann seg rive med av den nasjonale bevegelsen i 1914. Men begeistringen gikk fort over, og han reorienterte seg politisk.

Romanen Lotte in Weimar (1939) beskriver den gamle Johann Wolfgang von Goethes møte med sin ungdoms kjærlighet. Mann gir her et avmytologisert bilde av den store forfatteren og forsøker ved hjelp av subtil psykologi å analysere det skapende geniets forhold til menneskelig normalitet. Roman-tetralogien Joseph und seine Brüder (1933–1943, norsk oversettelse Josef og hans brødre fra 1993–1995) er en skildring av den gammeltestamentlige Josef, skrevet med psykologisk nyanseringskunst og stor historisk detaljrikdom. Fra det mytiske mørke med brodermord, hat, kjærlighet og forbannelse går Josefs vei mot fornuft og sivilisasjon.

I 1947 fullførte Mann romanen Doktor Faustus (norsk oversettelse fra 1969), hvor han analyserer kunstnertypen gjennom skjebnen til komponisten Adrian Leverkühn. Men i dette verket er det kommet inn en ny dimensjon: Manns fortvilelse over Tysklands sivilisasjonsbrudd under andre verdenskrig. Det kulturfilosofiske verket forsøker innenfor et bredt historisk perspektiv å kartlegge den nasjonalsosialistiske katastrofen.

I Der Erwählte (1951) tar Mann opp Gregorius-legenden, som i middelalderen var behandlet av Hartmann von der Aue. Hvor sterkt knyttet Mann var til den borgerlige verden før og etter 1900, viser romanen Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull (offentliggjort fra 1911, endelig utgave 1954, norsk oversettelse Storsvindleren Krull fra 1955). Med munter ironi og virtuos språkkunst foretar Mann en skarpsindig demaskering av det wilhelminske borgerskapet.

I sin omfangsrike essayistikk (utgitt i 5 bind 1993–1997) har Mann behandlet den europeiske arven og samtidens kulturstrømninger. Manns dagbøker fra tiden 1918–1955 utkom i 10 bind i 1977–1995.