William Empson

William Empson var en britisk dikter og kritiker. Han studerte i Cambridge under Ivor Armstrong Richards.

Empson var professor i engelsk litteratur i Tokyo i årene 1931–1934, i Beijing i årene 1937–1939 og 1947, og ved Sheffield University fra 1953. Hans egen lyrikk (samlingene Poems, 1935, og The Gathering Storm, 1940) kan virke noe utilgjengelig på grunn av sin elliptiske form og en metafysisk billedbruk som viser hans kjennskap til moderne fysikk og matematikk. Ifølge Empson skal god poesi være «vanskelig» i betydningen «mangetydig».

I sin første og mest innflytelsesrike bok, Seven Types of Ambiguity (1930; revidert utgave i 1947), gir han inngående diktanalyser ut fra de forskjellige betydninger og nyanser ordene kan få etter sin sammenheng. I Some Versions of Pastoral (1935) diskuterer han den totale betydningen av hele verker. Pastoralediktningen er for ham et særlig fruktbart område for påvisning av mangetydighet, siden det dreier seg om «enkle» mennesker som uttrykker sterke følelser i en lærd og polert form.

Marxistisk innflytelse gjør seg gjeldende i hans tolkninger av William Shakespeare, John Milton, Andrew Marvell og Joseph Louis Gay-Lussaca. At Sigmund Freud og psykoanalysen også øvde stor innflytelse på ham, viser tolkningen av Alice in Wonderland (Alice i eventyrland).

I The Structure of Complex Words (1951) vender han tilbake til grundig verbal analyse. Empson innså, og fikk andre til å innse, mulighetene for samspill mellom litteraturkritikk og lingvistikk. Han var en original og uredd kritiker som ikke gikk av veien for å modifisere sine standpunkter. I essaysamlingen Using Biography, som utkom etter hans død i 1984, tar han nykritikken i skole fordi den forsømte det biografiske element i litteraturtolkningen.