borgerjournalistikk

Noen ganger oppstår informasjonsspredningen spontant fra grasrota. Internasjonalt nevnes ofte den arabiske våren i 2011 som et gjennombrudd for borgerjournalistikken og politiske aktivisters ønske om å utfordre samfunnets etablerte institusjoner og maktstruktur. Man hadde også sett tegn til lignende engasjement etter tsunamien i Sørøst-Asia i 2004 og stormen Katrina i 2005.

De som er positivt innstilt til borgerjournalistikken understreker gjerne det demokratiserende potensialet i at flere stemmer kan komme til orde og får mulighet til å introdusere nye saksfelt og perspektiver og slik bidra positivt til det offentlige ordskifte. Ikke minst har folk i land der mediene er kontrollert av styresmaktene tatt i bruk en rekke teknologiske verktøy for å dele informasjon og rapportere fra dagliglivet, fra konfliktsituasjoner eller demonstrasjoner.

Noen reagerer mot bruken av navnet borgerjournalistikk fordi redigering og kildekritikk er nødvendige kriterier for journalistikk, og foreslår snarere begrepene borgerkommunikasjon og borgervitne («citizen witness») (Stuart Allen, 2013).

Videre hevder de som er mer kritiske til borgerjournalistikken gjerne at selv om det demokratiserende potensialet er positivt, er det et problem at vi ikke uten videre kan stole på borgerjournalistikken i samme grad som vi kan stole på de redaktørstyrte mediene. Kilden er ofte er den skrivende selv og tradisjonell kildekritikk blir derfor krevende. Det er vanskelig for en ufaglært amatør å oppnå samme grad av troverdighet som det en etablert nyhetsinstitusjon har opparbeidet seg. Videre er den formen journalistikk som kommer fra redaktørstyrte medier regulert av et etisk rammeverk som består av Vær varsom-plakaten og redaktørplakaten. Der står redaktøren juridisk ansvarlig og følger lovfestede begrensninger i ytringsfriheten som forbud mot trusler, æreskrenkelser, trakassering og hatefulle utsagn. Informasjon og nyheter fra et redaktørstyrt mediehus er etterprøvbar, mens en borgerjournalist først og fremst svarer for seg selv. Etter hvert har det imidlertid vokst frem større krav om å holde også bloggere og brukere av sosiale medier ansvarlige for sine utsagn. I januar 2020 slo Høyesterett for første gang fast at loven mot hatefulle ytringer og rasismeparagrafen også gjelder på Facebook.

Muligheten til å få spredd mer kunnskap ved at forskere eller folk som sitter på spesialkompetanse kan bidra til den offentlige samtalen, eller til å finne løsninger sammen, nevnes også ofte. Et eksempel her er Bellingcat, et borgerorientert gravejournalistisk nettsted som ble dannet i 2014 og foretar åpen, fakta-basert digital informasjons-innhenting og spredning. Ved hjelp av innovative teknologiske metoder arbeider nettverket for å finne sannheten, spesielt i uløste saker verden over. Den britiske journalisten og bloggeren Eliot Higgins og hans undersøkende nettside ble kjent da de hjalp nederlandske etterforskere å finne hvem som sto bak da en russisklaget missil traff og skjøt ned et Malaysia Airlines-fly fra Amsterdam til Kuala Lumpur og drepte 298 passasjerer i juli 2014. I dag består nettverket av en rekke forskere, teknologer og gravejournalister og har bidratt til å avsløre sentral informasjon om krigen i Syria, Ukraina og borgerkrigen i Jemen. Bellingcat deler åpent informasjon og analyser og samarbeider med en rekke internasjonale medieorganisasjoner som New York Times og Al Jazeera English.

For å få frem ansvarsforholdet mellom profesjonelle journalister og vanlige folk er det vanlig å skille mellom borger-medier (citizen media), borger-journalistikk (citizen journalism) og borger-rapportering (citizen reporting/citizen newsgathering).

Wikipedia er et eksempel på borger-medier, mens belgiskinitierte AgoraVox er et eksempel der brukerne kontrollerer hele nyhetsformidlingsprosessen fra informasjonsinnhenting, rapportering, redigering, publisering, til oppdatering og eventuelt sletting. Her er profesjonelle journalister lukket ute fra prosessen.

Innenfor borger-journalistikken inviteres brukerne først og fremst til å bidra med ideer til saker, informasjonsinnhenting og rapportering mens profesjonelle journalister kvalitetssikrer og publiserer. Den sørkoreanske avisen OhmyNews var tidlig ute med denne typen journalistikk. Et norsk eksempel på en aviser som i stor grad baserer seg på brukergenerert innhold er Ofotens Tidenes «Ofoting» og TromsøBy. Avisen Ofoting har ikke en redaksjon i tradisjonell forstand, men artiklene blir likevel gjennomgått av administrasjonen før de publiseres. Artiklene må også følge vanlige, redaksjonelle retningslinjer og avisen følger Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Ved borger-rapportering (Citizen Reporting) har de profesjonelle fortsatt kontroll og brukerne bidrar med for eksempel øyenvitneskildringer, bilder eller video. Det brukergenererte materialet blir råstoffet i det journalistiske innholdet som skapes av profesjonelle journalister.

• journalistikk

• Vær Varsom-plakaten hos PFU

• Allen, Stuart and Thorsen, Einar (2009). Citizen Journalism. Global Perspectives. Peter Lang.
• Allen, Stuart (2013) Citizen witnessing, revisioning journalism in times of crisis. Polity Press.
• Mutsvairo, Bruce (2016). Citizen journalism in a networked Africa. Palgrave macmillan.