brannvern

Aktsomhet og ansvarsfølelse forebygger brann. Brann- og eksplosjonsvernloven setter krav om at enhver har et ansvar for å forebygge brann. Loven krever også at enhver som oppdager brann, skal gjøre hva han kan for å varsle, slokke og begrense brannen. Når brannsjefen krever det, har enhver plikt til å delta i slokkearbeidet.

Sett opp mot satsingen som er gjort for å redusere branntapene, kan man konstatere for perioden 1990 – 2004 at: 1) det er liten nedgang i antallet døde av brann, men heller ingen økning, 2) sterk reduksjon i de samlede materielle tap i første del av perioden, men økning i siste del, 3) sterk reduksjon i storbrannene, 4) ingen enkeltbranner med tap av mange menneskeliv og 5) økning i antallet og tapene ved boligbranner

Automatisk brannvarsling og utrykkende slokkestyrke. I betydelig grad har en i Norge søkt å utnytte denne tradisjonelle koblingen av varsling og slokking. Den gang byer og tettsteder hadde korte utrykkingsveier, og møbler og annet innbo var tungt antennelig hadde ideen om varsling og slokking sine fordeler. I dag er imidlertid brannene ofte altfor store når slokkestyrken når frem.

Stasjonære slokkesystemer. Sprinkling eller overrisling med vann er en vel utprøvd, nær 100 prosent sikker metode som forebygger utbrudd av stor brann – i tillegg til sparte liv verner man også effektivt om materielle verdier.

Branncellen er den første og enkleste av de passive skanser som reises for å begrense brannens herjinger. Inne i branncellen skal brannen kunne herje uten at spredning til nabobranncellen skjer. I flerfamiliehus skal hver leilighet være en egen branncelle; i hoteller og helseinstitusjoner skal hvert soverom være en egen branncelle.

Vanligvis krever norske byggeforskrifter at branncellen skal holde stand i 30 minutter. I løpet av denne halve timen regner man med at den kommunale slokkestyrken skal komme til stede og sette i verk slokkende og begrensende tiltak som forhindrer videre spredning.

Brannseksjonen er neste skanse. En brannseksjon skal ha så stor motstandsevne at den alene, uten hjelp fra brannvesenet, kan stanse brannen.

Brannveggen eller branngavlen, er et begrep i tradisjonell bybebyggelse der en ønsker å skille eiendom fra eiendom, uten å måtte ofre kostbart tomteareal. Slike vegger ble tradisjonelt murt av tegl, på selvstendig fundament, slik at de stod selv om bygningen på den ene siden ble totalt rasert av brann.

Avstand til nabobygg er det enkleste og eldste av all passiv beskyttelse mot brannspredning. I norsk lovgivning gjelder den dag i dag et krav om 8 meter avstand mellom «frittliggende» bygg.

Flygebrann kan likevel spre brannen over hundrevis av meter, i særskilte tilfeller kan stor brann og høy oppdrift kombinert med kraftig vind spre brannen over flere kilometer. Dette gamle problemet ble tradisjonelt bekjempet med ubrennbar taktekking. En benyttet sukkulent plante med tette bladrosetter bærer til og med navnet takløk.