Brannklassifisering er et system for klassifisering av branntekniske egenskaper, basert på standardiserte prøvemetoder og kriterier.
Det finnes ulike klassifiseringssystemer knyttet til byggverk, konstruksjoner, produkter og slokkemiddel.
brannklassifisering
Brannklasse i byggverk
Oversikt over hvordan brann kan spre seg i og mellom byggverk.
Brannklassifisering av bygninger har gjennomgått endringer etter hvert som bygningsloven og byggeforskriftene har vært revidert. Bygningsbrannklassene som ble innført i Byggeforskriften av 1985/1987 ble erstattet av brannklasse for bygninger i Ren teknisk forskrift i 1997.
Det er fire brannklasser for bygninger, etter hvilken konsekvens en brann kan innebære for skade på liv, helse, samfunnsmessige interesser og miljøet.
Brannklassene er:
- Brannklasse 1 – liten konsekvens ved brann
- Brannklasse 2 – middels konsekvens ved brann
- Brannklasse 3 – stor konsekvens ved brann
- Brannklasse 4 – særlig stor konsekvens ved brann
Risikoklasse i byggverk
Risikoklasse for et byggverk, eller for ulike bruksområder i et byggverk, er basert på vurderinger av hvilken trussel en brann kan innebære for skade på liv og helse. Risikoklassene skal legges til grunn ved prosjektering og utførelse for å sikre rømning og redning ved brann.
Byggverk deles i risikoklasser fra 1 til 6, der risikoklasse 6 er den med høyest krav til brannsikringstiltak. Sykehus og overnattingssteder er eksempler på bygninger i risikoklasse 6, mens boliger normalt plasseres i risikoklasse 4, og kontor vil tilhøre risikoklasse 2.
Brannmotstand
Bildet viser dører som har blitt testet for brannmotstand i en prøveovn. Dørene buler på gunn av varmepåkjenningen fra innsiden. For at døren skal bli godkjent i henhold til testen, settes det blant annet en grense for maksimal temperatur på utsiden.
Eksempel på hva som er nødvendig for å kunne oppnå brannmotstand på 15, 30 og 60 minutter med en ordinær trevegg.
I byggeforskrifter er det tradisjon å klassifisere bygningsdeler og -konstruksjoner etter evnen til å motstå brann. Tidligere ble brannmotstanden betegnet med bokstavene A, B og F sammen med motstandstiden i minutter. A betød at bygningsdelen nesten utelukkende består av ikke-brennbare materialer, mens B tillater brennbare materialer så lenge brannteknisk funksjon blir opprettholdt. F var et krav om opprettholdelse av konstruksjonens integritet slik at den forblir tett ved brannpåkjenning.
Motstandstiden var den tid den aktuelle bygningsdel eller konstruksjon kunne stå imot en standard fullskala brann i en prøveovn, fram til oppnådd bruddkriterium. Motstandstiden ble målt i minutter. En A60 dør skulle for eksempel være av stål eller annet ubrennbart materiale, og tåle minst 60 minutter med brannpåkjenning. En dør B30 kunne være av eller inneholde brennbare materialer og skulle stå imot en 30 minutters standard brann.
I dag følges Euroklassesystemet, hvor brannmotstanden til bygningsdeler og konstruksjoner deles inn etter følgende fire kriterier med tilhørende bokstavkoder:
- bæreevne – R
- integritet – E
- isolasjonsevne – I
- mekanisk motstandsevne – M
Bokstavkoden etterfølges av motstandstiden i minutter: 15, 30, 60, 90 og så videre.
Eksempler på bruk av kodene
Eksempel på vegg i branncelle, klassifisert til klasse EI 30.
Skisse av seksjonsvegg mellom to bygningsdeler (klasse REI 90). Veggen skal sikre at brannen ikke sprer seg fra en bygningsdel til den neste.
Søyler og bjelker har normalt bare lastbærende funksjon og karakteriseres derfor av bæreevnen. For eksempel vil en bjelke som skal kunne motstå 90 minutter brannbelastning, bli betegnet med R90.
Branncellevegger har krav til integritet og isolasjon. I integritet ligger det at bygningsdelen må være så tett at brann ikke smitter gjennom, og kravet til isolasjon betyr at brannen ikke skal kunne overføres til baksiden ved varmegjennomgang. En branncellevegg som skal kunne yte motstand i én time, blir derfor betegnet EI 60. Er den i tillegg lastbærende, betegnes den REI 60.
Seksjoneringsvegger har også krav til å kunne motstå en viss mekanisk påkjenning, betegnet M, og kan for eksempel betegnes: REI M 120.
Brannklasse for andre bygningsprodukter
Branntekniske krav til byggevarer følger også Euroklassesystemet. Disse er beskrevet i den europeiske klassifiseringsstandarden EN 13501, og omfatter tre kategorier:
- konstruksjonsprodukter utenom gulvbelegg og lineære rørisolasjonsprodukter, som er overflater, kledninger, isolasjonsmaterialer
- gulvbelegg
- lineære rørisolasjonsprodukter
Det er syv ulike euroklasser for konstruksjonsproduktene. Produktene testes i henhold til internasjonal standard hvor tid til overtenning, varmeavgivelse og brannutbredelse måles. Overtenning, en for stor brannutbredelse og en for høy varmeproduksjon betraktes som kriteriebrudd. I tillegg måles røykproduksjon og hvorvidt brennende dråper observeres.
Euroklassene for bygningsprodukter er:
- A1 – ubrennbare materialer
- A2 – materialer med svært begrenset brennbarhet
- B – brennbare materialer – minst 20 minutter til kriteriebrudd
- C – brennbare materialer – minst 12 minutter til kriteriebrudd
- D – brennbare materialer – minst 10 minutter til kriteriebrudd
- E – brennbare materialer – minst 2 minutter til kriteriebrudd
- F – uklassifiserte produkter
For byggevarer med unntak av gulvbelegg, lineære rørkonstruksjoner og kabler, finnes disse tilleggsklassene:
- s1, s2, s3 – som angir evnen til å produsere røyk, hvor s1 angir minst røykproduksjon og s3 mest røykproduksjon
- d0, d1,d2 – som angir evnen til å produsere brennende dråper, hvor d0 angir ingen brennende dråper og d2 mest brennende dråper.
Røyktetthet
Klassebetegnelsen S benyttes ved angivelse av røyklekkasje for bygningsdeler. Sa (romtemperatur) og S200 (200 °C) er de mest brukte klassene.
Selvlukker
C benyttes for å beskrive at for eksempel en dør, port eller luke er selvlukkende, altså utstyrt med egen dørpumpe eller annen automatikk. Hvis det er ønskelig at dør med krav til selvlukker står oppe i normaltilstand er det vanlig at døren stilles åpen på magnet som slipper når brannalarmen utløses.
Kledninger
Kledninger, det vil si veggplater, himlingsplater og paneler, brannklassifiseres også i forhold til sin brannmotstand, og angir en klednings evne til å beskytte det bakenforliggende materialet mot antennelse, forkulling og annen skade i en spesifisert tid. Tiden angis i minutter. Betegnelsen K1 brukes om helt ubrennbar kledning og K2 for kledning som kan inneholde brennbart materiale.
Gulvbelegg
I Euroklassesystemet skal gulvbelegg tilfredsstille prøvekravene til klasse Dfl, hvor «fl» står for engelske floor, 'gulv'. Dfl tilsvarer den tidligere norske klasse G for gulvbelegg.
Taktekning
I euroklassesystemet skal taktekning tilfredsstille prøvekravene til klasse BROOF(t2), hvor ROOF er det engelsk ordet for tak. Klasse BROOF(t2) tilsvarer den tidligere norske klasse Ta.
Teglstein, betongtakstein, skifertak og metallplater kan uten ytterligere dokumentasjon antas å tilfredsstille klasse BROOF(t2).
Skorsteiner og røykrør
For skorsteiner, piper, røykkanaler og røykrør klassifiseres evnen disse elementene har til å motstå sotbrann, både med hensyn til lekkasje og isolasjonsevne.
Enten er prøvekriteriene bestått og produktet klassifisert med klasse G, eller ikke bestått, og produktet gis ingen klassebetegnelse.
Brannklasse for elektriske produkter
Branntekniske krav til kabler, ledningssystemer og kapslinger skal følge Euroklassesystemet. Det er syv euroklasser for kabler som baserer seg på prøving av kablenes varmeavgivelse og flammespredning. Disse er i tråd med klassifiseringsbetegnelsene for de andre produktgruppene som klassifiseres i henhold til europeisk standard EN 13501-1.
Dette er: Aca, B1ca, B2ca, Cca, Dca, Eca og Fca, hvor A angir de strengeste kriteriene og F de svakeste.
Tilleggsklassifisering kan gis på grunnlag av
- d0, d1, d2 – brennende dråper
- s1, s2, s3 – røykproduksjon
- a1, a2, a3 – surhetsgrad, det vil si potensiale for korrosjon ved forbrenning
Klassifisering av en kabel kan dermed for eksempel oppgis slik: Bca – s1,d0,a1
Brannskillende konstruksjoner offshore
I offshorekonstruksjoner benyttes betegnelsene B og H for angivelse av brannmotstandsevnen til brannskiller.
Klasse B
Klasse B er for brannskiller utført i ubrennbare materialer som oppfyller følgende kriterier:
- a) det hindrer spredning av flammer i minst en halv time av normert brannprøve
- b) det er utformet slik at gjennomsnittstemperaturen på ueksponert side ikke stiger mer enn 140 °C over den opprinnelige temperaturen. Temperaturen skal heller ikke på noe enkelt punkt stige mer enn 225 °C over den opprinnelige temperaturen innenfor følgende tider: klasse B-30: 30 minutter, klasse B-15: 15 minutter og klasse B-0: 0 minutter.
Klasse H
Klasse H er brannskiller utført i ubrennbare materialer som oppfyller følgende kriterier:
- a) det er tilstrekkelig avstivet
- b) det hindrer spredning av flammer og røyk i minst to timer av normert brannprøve
- c) det er utformet slik at gjennomsnittstemperaturen og temperaturen ikke på noe enkelt punkt på ueksponert side stiger mer enn henholdsvis 140 °C og 180 °C over den opprinnelige temperaturen innenfor følgende tider: klasse H-120: 120 minutter, klasse H-60: 60 minutter og klasse H-0: 0 minutter
- d) eventuelle isolasjonsmaterialer er brannprøvd ved en institusjon som er internasjonalt eller nasjonalt anerkjent på fagområdet
Skogbrannhyppighet
Klassifisering av fare for skogbrann gjøres etter en kategorisering av skog etter hyppighet for skogbrann. Klassifiseringen er hentet fra Sverige og kalles ASIO-modellen. Brannfrekvensen relateres i modellen til fuktighets- og næringsforholdene og dermed også til ulike skogtyper. Den bygger på en inndeling av landskapet i fire klasser etter brannhyppighet. Kategoriene tilsvarer følgende brannfrekvenser:
A: Brenner aldri. Brannfrekvens på mer enn 300 år. Representative skogtyper er for eksempel sumpgranskog, høgstaudegranskog eller lauvsumpskoger.
S: Brenner sjelden. Brannfrekvens på 100–300 år, for eksempel blåbærgranskog, lavurtgranskog.
I: Brenner i blant. Brannfrekvens på cirka 100 år, for eksempel bærlyngskoger og barblandingsskoger, gjerne med noe lauvinnblanding.
O: Brenner ofte. Brannfrekvens på 40–60 år, for eksempel lavfuruskog.
Brannklasse for slokkemidler
Slokkemidler har forskjellige egenskaper overfor branner i gasser, væsker og faste stoffer. Det som kan brenne, enten det er en gass, væske eller fast materiale, kalles for brensel. Slokkemidlene er derfor delt inn i klasser, avhengig av hvor godt de egner seg til slokking av brann i forskjellige typer brensel.
Klassene er:
- A – Brann i faste, organiske materialer som tre, papir, tekstiler og andre fibrer
- B – Brann i væsker som bensin, olje, lakk, maling
- C – Brann i ren brennbar gass som propan, butan, metan, som ikke brukes i Norge.
- D – Brann i metaller
- E – Utgått. Tidligere klasse overfor brann i elektriske installasjoner og anlegg.
- F – Brann i matoljer
De forskjellige slokkemidlene egner seg i varierende grad overfor slokking av ulike materialer. Grovt sett havner derfor de vanligste slokkemidlene i følgende brannklasser:
Effektivitetsklasser
Håndslokkere skal prøves mot normerte bål, og det benyttes tre forskjellige typer brensel.
- Brannklasse – slokkemiddel A: slokking mot bål av treverk
- Brannklasse – slokkemiddel B: slokking mot bål av heptan
- Brannklasse – slokkemiddel F: slokking mot bål i vegetabilsk matolje
Bålene har standardiserte størrelser, og prøveslokkingen skal foregå etter fastlagte prosedyrer, hvor effektivitetsklassen angir hvor stort bål man kan regne med å kunne slokke med den aktuelle håndslokkeren.
Brannfarlige varer
Brannfarlige væsker er delt inn i tre klasser i henhold til FNs Globally Harmonized System of Classification and Labelling of Chemicals.
- Les mer under brannfarlige varer
Historikk angående bygninger
Brannklassifiseringen har gjennomgått betydelige endringer etter hvert som byggeforskriftene har vært revidert. Fra å være erfaringsbasert, er klassifiseringen etter hvert blitt basert på standardisert prøving, og klasse gis etter bestemte kriterier.
Murtvang
Norske byer ble fra opprinnelsen av bygget i treverk med kort avstand mellom bygningene. Dette medførte den ene bybrannen etter den andre. Mot slutten av 1800-tallet innførte mange byer såkalt murtvang, og det ble vedtatt en egen lov i 1904 kalt murtvangsloven.
Krav til brannmur
Lov om bygningsvesenet av 1896 innførte krav til brannmur mellom tett beliggende trehus, og murtvangsloven utvidet kravene til å bygge i murverk. Dette var i realiteten krav til brannmotstand.
I sentrumsstrøk skulle ytterveggene være i murverk og brannskillene skulle ha tilstrekkelig brannmotstand til at en brann ikke kunne spre seg til nabobygningen. Brannmotstanden ble uttrykt ved at det skulle bygges i ildfast materiale, veggene skulle være minst ti centimeter tykke og uten åpninger.
I sentrumsnære strøk der avstanden mellom bygningene var kortere enn åtte meter, skulle det være brannmurer mellom bygningene. Disse kunne være felles og kunne da ha en tykkelse på minst 15 centimeter.
Disse bestemmelsene ble videreført i lov om bygningsvesenet av 1924.
Brannklassifisering i byggeforskriftene
Byggeforskriftene av 1949 stilte krav til brannklassifisering av bygningsdeler og -materialer. Krav til klasse ble angitt i forhold til byggverkets grunnflate, etasjetall og bruksområde.
Bygningsdeler ble delt inn i følgende klasser:
- Branntrygg
- Brannherdig
- Flammeherdig
- Tungt antennelig
Materialer ble delt inn i følgende klasser:
- Ildfast
- Brannfast
- Flammefast
- Ikke-brennbart
- Tungt antennelig
- Lett antennelig
- Selvantennelig
Byggeforskriftene av 1969 innførte en klassifisering av bygninger, og delte disse inn i seks klasser som anga et sett krav til brannmotstand hos en bygningens bærende og skillende konstruksjoner:
- Annen bygning enn branntrygg eller brannherdig bygning, klasse 1 – de svakeste kravene
- Brannherdig bygning, klasse 2
- Branntrygg bygning, klasse 4–6, etter den spesifikke brannenergien i bygningen, hvor klasse 6 anga de strengeste kravene til brannmotstand
Bygningsbrannklasse
Byggeforskriftene av 1985/1987 innførte begreper bygningsbrannklasse etter samme mønster som klassifiseringen fra 1969, men opererte med fire bygningsbrannklasser i stedet for seks. Disse var nummerert fra 1 til 4, hvor laveste tall anga de mest omfattende og strenge krav, mens høyeste tall anga de laveste krav til brannmotstand i konstruksjoner.
Hvilken bygningsbrannklasse et byggverk skulle tilfredsstille var avhengig av risikoen ved brann, det vil si i hovedsak av bruksområde, areal og etasjetall. Denne klasseinndelingen vedvarte fram til ny teknisk forskrift til plan- og bygningsloven av 1985 trådte i kraft fra 1997.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
-
Bygningsdelers aktuelle ytelser knyttet til brannmotstand.
Kommentarer (4)
skrev Morad Fawzi
Hei,
Burde det ikke stått litt om klasse A som gjelder cellulosebranner i bygninger da klasse H gjelder hydrokarbonbranner i olje- og gassindsutri? Hva med oppbygging av branncellebegresende vegger med brannmotstand EI 60 [A6 0] for byggverk i brannklasse 3?
svarte Eivind L. Rake
Hei,
Takk for innspill. Du har et godt poeng.
Artikkelen trenger oppdatering og da skal jeg ta med innspillet. Er det noe annet i artikkelen som kan bli bedre? Feil eller mangler eller annet?
Beste hilsen
Eivind L Rake
skrev Morad Fawzi
Branncellebegrensende vegger var meningen.
svarte Eivind L. Rake
Se svaret jeg sendte på den forrige kommentaren din
Eivind L
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.