det kategoriske imperativ

Kant gir flere ulike formuleringer av det kategoriske imperativ. De to mest kjente er universallovsformuleringen og humanitetsformuleringen:

• Universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.
• Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

Det finnes en faglig uenighet blant Kant-forskere om hvor mange distinkte formuleringer Kant gir av prinsippet. Det finnes også opptil tre andre formuleringer. Disse blir kalt naturlovsformuleringen, autonomiformuleringen og formuleringen ut fra formålenes rike. Kant hevder uansett at alle de ulike formuleringene av det kategoriske imperativ er ekvivalente og uttrykker samme prinsipp, men denne påstanden regnes i dag som kontroversiell.

Det kategoriske imperativ står i kontrast til det Kant kaller hypotetiske imperativ. De hypotetiske imperativene er avhengige av kontingente forhold og har dermed ikke den uunngåelige formen som det kategoriske imperativ skal ha.

Et eksempel på et hypotetisk imperativ kan være «hvis du vil virke ærlig, ikke fortell unødvendige løgner». Dette imperativet gjelder bare for de som ønsker å framstå som ærlige og kan unngås ved å ikke ha et slikt ønske. Slike imperativ er ikke av moralsk art, ifølge Kant.

Det kategoriske imperativ gjelder altså for alle fornuftsvesener i kraft av deres egen fornuft og er derfor uunngåelig og bindende. For Kant innebærer dette at det kategoriske imperativ er det øverste prinsippet for moralen og den praktiske fornuften.

• Immanuel Kant
• moral