direktørkapitalisme

Det er de stadig større, mangefasetterte virksomhetene han snakker om. Han mente utviklingen gikk i retning av stadig flere slike omfattende konglomerater der administrativ samordning er mer effektiv enn koordinering gjennom markedsmekanismen. De store byråkratier som slike virksomheter krever, overtok altså stadig mer av markedets funksjoner. Adam Smiths usynlige hånd (markedet) ville bli avløst av den synlige hånd (The Visible Hand). Ledelsen av slike virksomheter krevde en høy grad av profesjonalitet hos direktørene. Dette førte til at ledelsen ble adskilt fra eierne.

Chandlers (og andres) arbeider fikk stor innflytelse, men kom etter hvert under kritikk. Kritikken gikk blant annet ut på at direktørkapitalismen bare gjaldt for store konglomerater, og at han tok feil når han hevdet at disse var i ferd med å dominere strukturen i næringslivet. Dessuten var familiekapitalismen mer robust selv i de store bedriftene.

Utviklingen fra 1980-årene skulle også ta en annen retning enn Chandler hadde forutsett. Det skyldtes ikke minst den revolusjonerende utvikling av informasjonsteknologien som lå til grunn for den spektakulære industrielle revolusjon, spesielt i Silicon Valley, der det blomstret opp en mengde innovative småbedrifter.

Det skulle også vise seg at finanskapitalismen ikke på noen måte var død. Den skulle få en ny blomstring. Det ble en tendens til at konglomeratene ble splittet opp i mer spesialiserte virksomheter, noe som medførte at de strategiske beslutningene ble flyttet ut av bedriftssfæren der direktørene hadde regjert, og over til aksjeeierne i en revitalisert finanssfære.

Også i Norge kunne vi snakke om en direktørkapitalisme. Vel var Norge dominert av småbedrifter der ledelsen ofte lå i hendene på eierne i nær kontakt med bankene. Men i de tross alt noe større bedriftene ser vi at det ofte ble slik at direktørene ble de reelle lederne. I Norge skyldtes dette ikke minst Arbeiderpartiets politikk. I den reguleringspolitikken de førte ble aksjebørsen så godt som død, og aksjeeierne skjøvet i bakgrunnen.

Direktørene oppdaget derimot, som Jens Arup Seip har skrevet, til sin forbløffelse at de var kommet til paradis. De var profesjonelle eksperter på industriledelse, og det var nettopp hva sosialdemokratene trengte. Men også her ser vi hvordan børsen etter hvert våknet til liv, de store bedriftene (konglomeratene) ble splittet opp, og de strategiske beslutninger flyttet fra bedriftssfæren til finanssfæren.

• Industristaten
• Norge i etterkrigstiden

• «Management : General» i International Encyclopedia of the Social & Behavioral Sciences volume 13. Elsevier 2001. sidene 9170–9178.
• Sejersted, Francis (2002): «Opplever vi en ny industriell revolusjon?» I d.s. Demokratisk kapitalisme. Pax.
• Sejersted, Francis (2003): «Direktørkapitalismens kranke skjebne» i d.s. Norsk idyll? Pax.