fattigvesen

Fattigvesen var en betegnelse på et offentlig organ i Norge som hadde som oppgave å gi trengende fattige nødvendig støtte til livsopphold. Fattigvesenet var administrert av et kommunalt utvalg, kjent som fattigkassa, og var var regulert etter loven om fattigvesenet (1845–1964).

Loven om fattigvesenet hentet vesentlige impulser fra kontinental tenkning, derunder ikke minst fra Storbritannia, der fattigomsorgen hadde vært organisert i henhold til fattigloven av 1834. Det norske lovvedtaket om fattigvesenet var fundert på liberalistiske prinsipper, der hensynet til den personlige frihet hvilte tungt.

I organisatorisk forstand fulgte loven i formannskapslovenes fotspor. Formannskapslovene fra 1837 hadde innført kommunalt selvstyre. Loven om fattigvesenet ga staten et marginalt ansvar i fattigforsørgelsen, og det å reise og drive redningsanstalter og tvangsarbeidshus ble nå et kommunalt ansvar. Loven påla videre barn og foreldre en gjensidig forsørgelsesplikt.

Det økonomiske ansvaret lå på lokalt plan, først og fremst på familien, og dernest på nærsamfunnet (kommunen). Den enkelte kommune fikk videre stor frihet i å bestemme hvordan den ville organisere forsørgelsen, og organiseringen var dermed avhengig av den respektive kommunens ressurser. Fattigkommisjonen (fattigkassa) i hver enkelt kommune bestod videre av valgte representanter, i tillegg til formannen, sognepresten på landet eller et medlem av magistraten i byene. På denne måten fikk skattebetalerne avgjørende innflytelse på den lokale fattigomsorgen.

Økonomiske kriser preget imidlertid Norge i årene etter 1845, og som en følge av Thranebevegelsens aktiviteter kom det til ny debatt om fattigdomsproblemet i Norge. Som en konsekvens av denne debatten ble en ny fattigdomskommisjon etablert allerede i 1853. Sentrale medlemmer i denne kommisjonen var Torkel Aschehoug og Eilert Sundt.