februarrevolusjonen

Februarrevolusjonen hadde sterk ideologisk støtte fra datidens intellektuelle. Både i Tyskland, Storbritannia og Italia var det radikale politiske organisasjoner, mange av dem hemmelige. Og noen uker før revolusjonen brøt ut, utgav Karl Marx og Friedrich Engels «Det kommunistiske manifest». I samtiden fikk da også de kommunistiske bevegelser skylden for revolusjonen. Men det er neppe trolig at slike grupper kan ha påvirket situasjonen nevneverdig.

Årsakene må finnes i den dype politiske, økonomiske og sosiale krisen i 1840-årenes Europa. For det første virket de politiske institusjoner som ble etablert etter Wienkongressen i 1815 foreldet. De autoritære styrene hindret en demokratisk utvikling med medbestemmelsesrett for større folkegrupper. For det andre førte befolkningsveksten til arbeidsløshet; industrialiseringen hadde ennå ikke kommet så langt at det var arbeid til alle. De arbeidsløse var ofte innflyttere fra landsbygda til de store byene. For det tredje opplevde Europa en katastrofal avlingssvikt i årene 1846–1847. Hungersnøden ble den utløsende årsak til flere av opprørene.

Gnisten ble tent i Paris 22. februar 1848. Urolighetene brøt løs etter at myndighetene hadde forbudt en såkalt reformbankett. I opptøyene som fulgte, gikk nasjonalgarden over til opprørerne, og kong Ludvig Filip abdiserte 24. februar. Det ble dannet en provisorisk regjering bestående av borgerlige republikanere (Alphonse de Lamartine) og sosialister (Louis Blanc).

Regjeringen innførte presse- og forsamlingsfrihet, opphevet dødsstraffen for politiske forbrytelser og slo fast statens plikt til å skaffe alle borgere arbeid. Samtidig ble det innført allmenn stemmerett for menn. I mai ble den andre republikk utropt.

Samtidig ble det splittelse mellom de borgerlige radikalere og sosialistene. For arbeiderne og håndverkerne var ikke det viktigste spørsmålet blitt løst ved reformene: muligheten for arbeid og inntekt. Regjeringens halvhjertede anstrengelser for å løse arbeidsløsheten ved å opprette såkalte nasjonalverksteder resulterte i meningsløst nødsarbeid. 24.–26. juni grep arbeiderne i Paris til våpen for å fremme sine interesser, men opprøret ble nådeløst slått ned av nasjonalgarden under ledelse av general Louis E. Cavaignac. 3000 fanger ble henrettet og tusener av opprørere deportert, de fleste til Algerie.

Enheten fra februar var definitivt brutt, og den nye regjeringen ble ledet av Cavaignac. Han opprettet lov og orden, presse- og møtefriheten ble innskrenket og arbeidstiden forlenget. Ved presidentvalget i september led imidlertid Cavaignac et knusende nederlag mot Louis Napoleon Bonaparte.

Nyheten om den franske revolusjonen spredte seg raskt til Sentral-Europa. 13. mars brøt det ut opprør i Wien. Det førte til at fyrst Clemens von Metternich – selve symbolet på reaksjonen i 1815 – måtte gå av og flykte til England. I april fikk Østerrike en ny forfatning. Utover sommeren var det gatekamper i den østerrikske hovedstad.

18. mars 1848 startet revolusjonen i Berlin. Den førte til at det ble innført liberale forfatninger i mange av de tyske småstatene. I mai ble det valgt en alltysk nasjonalforsamling (Frankfurt-parlamentet). Den ble oppløst i 1849 etter sterk indre strid og uten å ha oppnådd vesentlige resultater. Revolusjonen spredte seg også raskt til Italia, der det i mars ble opprør blant annet i Milano og Venezia.

Felles for opprørene var at ingen av dem førte til maktovertagelse for de revolusjonære. Avgjørende for dette var at makthaverne i Wien og Berlin beholdt kontrollen over hæren. Samtidig klarte ikke opprørerne å holde sammen. Dette skyldtes for det første at bøndene i det habsburgske monarki fikk gjennomslag for sitt viktigste krav: opphevelse av arbeidsplikten. Dermed mistet bøndene interessen for videre revolusjon. Og for det andre følte det liberale borgerskap at revolusjonen var i ferd med å gå for langt. De ble derfor villige til å inngå kompromisser med makthaverne.

I kjølvannet av opprøret i Wien erklærte Ungarn seg i praksis selvstendig, og den ungarske landdagen besluttet å oppheve adelens skattefrihet. I juli var det en radikal reisning i Praha. I nesten alle europeiske land merket man etterdønninger av revolusjonen. Sveits fikk etablert et statsforbund og fikk en forfatning. Nederland fikk en parlamentarisk styreform. I Norge ble de første arbeiderforeningene – Thranebevegelsen dannet av Marcus Thrane. Og i Danmark førte februarrevolusjonen i 1848 til opphevelsen av eneveldet og Junigrundloven i 1849.

Historikerne har ofte kalt februarrevolusjonen for «revolusjonen som ble vekk». De liberale forfatninger som ble etablert, ble snart avløst av de gamle og autoritære styringssystemene. De konservative og reaksjonære kreftene kom tilbake med fornyet styrke. Samtidig var revolusjonen en markedsplass for nye, demokratiske ideer med elementer som nasjonal enhet og sosialisme. Og reformer som den alminnelig stemmeretten i Frankrike og bondefrigjøringen i Sentral-Europa ble stående.

• revolusjon
• Europas historie