felleshavari

• overbordkasting av last for å lette et skip som er gått på grunn og står utsatt
• frivillig landsetting av skip for å unngå større skader
• skadetilføyelse ved slokking av brann som truer skip og last
• betaling av bergelønn.

Felleshavarireglene er dessuten gitt anvendelse på en del utgifter som pådras til felles fordel (common benefit), men som ikke har vært nødvendige for den felles sikkerhet (common safety); det gjelder her diverse utgifter i forbindelse med nødhavnhjelp og fremsendelse av last.

De skader og annet tap som oppstår, og de utgifter som pådras, skal utlignes på de verdier som var i risiko ved felleshavariet, det vil si på skip, last og frakt (dersom frakten ikke er endelig forskuddsbetalt). Fordelingen skjer etter forholdet mellom verdiene ved reisens slutt, med tillegg av de beløp som godtgjøres i felleshavariet for tap av eller skade på vedkommende aktivum. De utlignede havaribidrag betales normalt av de assurandører som har forsikret de bidragspliktige verdier. Felleshavarioppgjøret kan kreves foretatt av en dispasjør, som da utferdiger en dispasje.

Felleshavari-instituttet har i nyere tid vært gjenstand for atskillig kritikk: Når det i siste omgang er assurandørene som betaler, må man, hevdes det, kunne gjennomføre havarioppgjørene på en enklere måte.

Felleshavari-instituttet har dype historiske røtter; det var fullt utviklet i oldtiden (lex Rhodia de iactu, Digestene 14–2). York–Antwerpen-reglene danner grunnlaget for felleshavarioppgjør verden over. De ble vedtatt 1877 av International Law Association, og er blitt revidert en rekke ganger av denne og Comité Maritime International, senest 1994. Sjøloven av 1893 gav omfattende bestemmelser om felleshavari. I 1966 ble sjølovens regler om felleshavari erstattet med en henvisning til York–Antwerpenreglene, se nå sjøloven av 24. juni 1994 § 461.

• havari
• sjøforsikring
• dispasje
• dispasjør

• Lovdata: sjøloven. Kapittel 17. Felleshavari