gammelengelsk

Engelsk kan føres tilbake til de nært beslektede dialektene som ble snakket av de germanske stammene som på 400- og 500-tallet underla seg store deler av England. Anglerne (gammelengelsk Engle), som har gitt landet og språket navn (Engla land, englisc), kom fra Sør-Slesvig, sakserne fra området omkring Elbens utløp, og jutene fra den nederlandske kysten (opprinnelig kanskje fra Jylland). Språket deres hørte til de såkalte nordsjøgermanske dialektene, som også dagens frisisk stammer fra. Sammen med de forskjellige tyske dialektene, nederlandsk og noen andre mindre språk, utgjør disse en vestgermansk språkgruppe.

Engelsk er altså i sin opprinnelse et germansk språk, og er det fremdeles til tross for betydelige forandringer, særlig under påvirkning fra fransk og latin, som har gitt det et preg som på mange måter skiller seg fra andre germanske språk.

Gammelengelsk, også kalt angelsaksisk, bestod av en rekke mer eller mindre avvikende dialekter, som grupperer seg noenlunde tilsvarende de tre hovedstammenes bosetningsområder: angliske (northumbriske og merciske) dialekter i Nord- og Midt-England, saksiske i sør og sørvest, kentisk (det vil si jutisk) i sørøst.

Den eldste litteraturen ble til på anglisk område, men lite er bevart i den opprinnelige språkformen. Derimot er mer, blant annet det berømte Beowulf-kvadet, overlevert i senere omsetninger til den vest-saksiske dialekten. Denne ble i den senere del av perioden den viktigste, med en omfattende litteratur, og utviklet seg til noe av en skriftspråkstandard. Betegnelsen gammelengelsk brukes derfor ofte (unøyaktig) ensbetydende med vest-saksisk. For utviklingen av det senere engelske riksspråk har imidlertid anglisk spilt en større rolle.

Gammelengelsk er ikke ulikt gammelnorsk. Det har et forholdsvis godt bevart bøyningssystem med fire kasus og tre kjønn i substantivene, sterk og svak adjektivbøyning, personendelser og sondring mellom entall og flertall i verbet, samt en rekke nominale og verbale bøyningsklasser. Ordforrådet er ennå alt overveiende germansk.

De keltiske språkene som taltes i landet før innvandringen, og som ennå er levende i Wales, Skottland og Irland, har hatt liten innvirkning. Derimot satte kristendommens innføring og møtet med den latinske religiøse litteraturen merkbare spor i ordforrådet, likesom latinske forbilder også ellers betydde meget for utviklingen av den gammelengelske skriftspråktradisjonen. Den ganske sterke skandinaviske påvirkningen, som var følgen av danenes og nordmennenes bosetning og politiske herredømme i Nord-England (Danelagen), gir seg utslag i skriftspråket først i middelengelsk tid.

• engelsk