gentrifisering

Den britiske sosiologen Ruth Glass (1912–1990) var den første som anvendte ordet gentrifisering, som kommer av det engelske ordet for lavadel, the gentry. Glass brukte også begrepet ironisk, til å gjøre narr av en snobbete og pretensiøs øvre middelklasse. Hun observerte at denne gruppen rundt 1960 fattet interesse for og flyttet inn i det som hadde vært arbeiderklassestrøk i London. Men gentrifisering som prosess er eldre og kan spores tilbake til 1930-tallet i enkelte byer i USA og enda tidligere i noen europeiske byer, som Paris. Eksempler på gentrifiserte bydeler er Greenwich Village i New York, Notting Hill i London og Grünerløkka i Oslo.

I dag er gentrifisering et viktig tema i fag som studerer byers utvikling, som samfunnsgeografi. De viktigste teoriene som forklarer gentrifisering, er utviklet av samfunnsgeografer som Neil Smith (1954–2012) og David Ley (1947–). Flere forskere hevder at gentrifisering er blitt en generell trend som radikalt endrer de indre delene av dagens byer.

Det er to hovedteorier som brukes til å forklare gentrifisering:

Økonomisk hovedforklaring: At investorer, eiendomsutviklereog individer oppdager at det er et gap mellom eiendommers eller boligers nåværende markedsverdi og den potensielle verdien i nær framtid. Et slikt gap gjør at utsikten til fortjeneste er stor, hvis man kjøper en bolig eller en eiendom i et strøk som ser ut til å bli gentrifisert. Dette er en forklaring som ble utviklet av Neil Smith i 1979.

Sosio-kulturell hovedforklaring: At interessen for å bo i sentrale deler av byer har økt, på grunn av endrede livsstiler og preferanser, og fordi folk utsetter å etablere seg og få barn (som vanligvis fører til at familier flytter ut til forstedene). Denne forklaringen ble brukt av David Ley i 1996.

Disse forklaringene utelukker ikke hverandre, og de kan suppleres av andre forklaringer, som at offentlige myndigheter ruster opp eller investerer i bykjernen, eller at en stadig større andel kvinner har fått høyere utdanning og dermed utsetter barnefødsler.

Gentrifisering har fått meget stor oppmerksomhet i samfunnsgeografien, og blir i dag også brukt om en rekke tilgrensende fenomener, som for eksempel nybygd gentrifisering (gjennom nybygging av boliger og kontorer), rural gentrifisering (i spredtbygde eller rurale områder) og supergentrifisering (når overklassen «overtar» et område). Gentrifisering knyttes ofte til økende sosial ulikhet, eksklusjon og segregering, fordi underprivilegerte grupper over tid kan ekskluderes fra de sentrale og attraktive delene av byen, som blir mer homogene med hensyn til sosioøkonomisk status.

De siste årene har gentrifisering også blitt knyttet til bærekraftig byutvikling og grønn omstilling i byer. Begrepene «grønn gentrifisering» (green gentrification) og «økogentrifisering» (eco gentrification) setter søkelyset på at opprettelse av parker, bygging av miljø- og energivennlige boliger og investeringer i bærekraftig og energivennlig transport kan føre til gentrifisering. Et mye omtalt eksempel er High Line på vestsiden av Manhattan i New York, et opphøyet jernbanespor som er gjort om til en turvei og park. Denne grønne traseen har ikke bare blitt populær blant turister og tilreisende, men har også gjort området langs traseen attraktivt for eiendomsutvikling og ført til bygging av eksklusive leilighetsbygg.

Gentrifisering er svært omdiskutert, fordi det er uenighet om hvor alvorlige de negative konsekvensene er. Politikere og eiendomsutviklere som argumenterer for tiltak som bidrar til gentrifisering, fokuserer på at det er positivt med et større sosialt og kulturelt mangfold i bydeler med lav sosioøkonomisk status. Kritikken mot gentrifisering har imidlertid blitt stadig sterkere, for det første fordi gentrifisering kan føre til at underprivilegerte grupper presses ut av bydeler der de har sosiale nettverk og tilgang til viktige tjenester og tilbud. For det andre har gentrifisering i mange byer blitt så utbredt at de mest sentrale områdene er blitt utilgjengelige som boområde for grupper med lav sosioøkonomisk status. En sterk økning i boligprisene kan gjøre at heller ikke mennesker med ordinære inntekter har råd til å etablere seg. Noen forskere peker på at gentrifisering kan være et resultat av en bevisst strategi blant politikere som ønsker en by som kan hevde seg i konkurransen om mennesker og kapital, og eiendomsutviklere som kan innhente stor fortjeneste ved å oppgradere områder.

De østlige delene av Oslos indre by er mer eller mindre preget av gentrifisering. Grünerløkka har vært gjennom en klassisk gentrifiseringsprosess over flere tiår, mens Tøyen, Grønland og Gamlebyen også bærer preg av gentrifisering, med økende boligpriser og tilbud som retter seg mot den velutdannede middelklassen. Dessuten hevdes det at utbyggingen i Bjørvika er et eksempel på en nybygd gentrifisering, som dramatisk endrer demografien i Oslo indre øst. Den økte oppmerksomheten disse endringsprosessene får, har ført til en diskusjon om hvordan det kan utvikles en bypolitikk og boligpolitikk som er mer sosialt inkluderende.

• samfunnsgeografi
• by
• by – historie
• urbanisering

• Hjorthol, Randi Johanne og Bjørnskau, Torkel (2005). «Gentrification in Norway: Capital, Culture or Convenience?» European Urban and Regional Studies, 12, s. 353–371.
• Huse, Tone (2011). Tøyengata – et nyrikt stykke Norge. Flamme forlag, Oslo.
• Lees, Loretta; Slater, Tom; Wyly, Elvin (2008). Gentrification. Routledge, New York.
• Ley, David (1996). The New Middle Class and the Remaking of the Central City. Oxford University Press, Oxford.
• Smith, Neil (1979). Toward a Theory of Gentrification: A Back to the City Movement of Capital, not People. Journal of the American Planning Association, 45, 4, s. 538–548.