Alle gullmoldvarper er runde og tønneformede, med korte bein og ingen hale. Hodet er kileformet med kort snute og en solid nesebrusk. Øynene er svært tilbakedannede og ikke funksjonelle, de er dekket av hud og ikke synlige. Gullmoldvarper er derfor blinde. Det finnes ikke et ytre øre, og åpningen til øregangen er dekket av tett pels for å hindre at jord trenger inn.
Hos gullmoldvarper er forbindelsen mellom hyoid-knokkelen og kraniet svært spesiell og ulik alle andre pattedyr. Hyoid er tungebeinet, og hos gullmoldvarper er det forbeinet og kobler strupehodet til kraniet og underkjeven. Det er også koblet mot kammeret som inneholder øreknoklene ved hjelp av brusk. Muligens hjelper dette arrangementet tungen med å håndtere byttedyr, eller kanskje det bidrar til å oppfatte vibrasjoner i bakken.
Det indre øret hos gullmoldvarper er også enestående, med flere spesialiseringer som varierer mellom artene. Hos mange arter er knoklene i mellomøret svært store, spesielt stigbøylen som er koblet til trommehinnen. Dette er tilpasninger til å høre «gjennom knoklene» i motsetning til å høre lydbølger gjennom luft. Gullmoldvarper sanser vibrasjoner i bakken ved å lede dem gjennom knoklene til det indre øret. De fleste arter er helt eller nesten helt døve for lyder gjennom luften, men enkelte kan oppfatte begge typer lyder. De sistnevnte går antakelig oftere opp på bakken enn de andre. Under bakken har lyder gjennom luft liten nytte for gullmoldvarper.
Dette var også årsaken til at noen små beinfragmenter funnet i ei tårnugles gulpebolle i Somalia, kunne identifiseres som en helt ny art. Somaligullmoldvarpen, Huetia tytonis, er tilsynelatende aldri sett verken levende eller død, og ingen andre spor etter den er dokumentert.
Frambeina er kraftige og muskuløse med fire tær. I armene er det dessuten en ekstra knokkel. Tredje tå har lengst og kraftigst klo, denne kloen kan bli nesten to centimeter lang. Bakbeina er ikke like kraftige, de har fem tær med små klør. Mellom tærne på bakføttene er det hudfolder, som hjelper til med å skuffe vekk jord.
De ulike artene varierer mye i størrelse. Den minste arten, ørkengullmoldvarp Eremitalpa granti, blir inntil 9 cm lang og veier inntil 30 g. Den største arten, kjempegullmoldvarp Chrysospalax trevelyani, blir 24 cm lang og veier inntil 500 g. De fleste artene er mellom 10 og 13 cm lange og veier mellom 30 og 60 g. Hannen er noe større enn hunnen.
Pelsen er kort, tett og glatt og har et metallglinsende (iridiserende) skinn. Hos noen arter er pelsen gyllen, men de fleste er mørkere. Pelsfargen varierer fra svart og brun til grå, oliven, bronse, gulkvit og kvit. Det metallglinsende skinnet kan være grønt, blått, fiolett eller gyllent. Det grønn-gylne skjæret har gitt familien dens navn Chrysochloridae (fra gresk). Det forårsakes av at dekkhårene er flate over en del av lengden og her besatt med flate og glatte skjell som reflekterer lyset. Spesielle lag i skjellet skaper fargen, som varierer mellom artene. Hvorfor de blinde gullmoldvarpene har slike dekkhår er et mysterium. Det er muligens bare et biprodukt av tilpasninger til et gravende levesett, eller kanskje de flate dekkhårene med glatte skjell bidrar til at dyret glir lettere gjennom sand og jord.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.