Der historiedidaktikk tar utgangspunkt i undervisning og læring, vektlegges didaktikkbegrepet som en del av det pedagogiske feltet. Dette kan også omtales som en del av undervisningslæren. Denne tradisjonen strekker seg tilbake til 1800-tallet og blant andre skolepolitikeren Jacob Bonnevie, som skrev en bok om undervisningslære og en annen lærebok i historie. Fagdidaktikken utviklet seg mer som forskningsfag fra 1970-tallet. Det var også da ulike retninger i didaktikken.
De materielle teoriene fokuserte på selve stoffet. De materielle teoriene ble sin side blitt delt inn i den objektivistiske retningen, og den klassiske teori.
De formale teoriene handlet mer om eleven enn stoffet. Også formale teorier ble delt i to, den funksjonelle og den metodiske teori. Disse teoriene om historielæring fokuserte på at historie er det historikere gjør. Av de didaktiske teoriene fra denne perioden er det hovedsakelig de formale teoriene som har blitt tatt med videre, om enn i andre former.
Fagdidaktikkens tradisjonelle spørsmål har vært hva, hvorfor og hvordan. Historiedidaktikk har derfor vært knyttet til hva historie er, og hvorfor vi trenger skolefaget historie, men også om dannelse. Slik historiedidaktikk har særlig fokusert på hva vitenskapsfaget historie handler om, hvordan skolefaget skal tilsvare eller skille seg fra vitenskapsfaget, og hvorfor faget er viktig for skolen. Historiedidaktikk som undervisningslære handler dermed kort oppsummert som:
- historiefagets egenart
-
historiografi og identitet
- forholdet mellom vitenskapsfaget og undervisningsfaget
- historiefagets forhold til fag som dreier seg om læring og barns utvikling, slik som læringspsykologi, utviklingspsykologi og pedagogikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.