hundens historie

Over nesten hele kloden (bortsett fra New Zealand, Madagaskar og noen mindre øyer) har menneskene hatt hund siden forhistorisk tid. I jeger- og sankersamfunn, var hunden overalt spisshundpreget; først med begynnende jordbruk, husdyrhold og spesialiserte jaktformer begynner hunden en utvikling bort fra spisshundpreget, med mindre dette preget, som hos oss, bevisst bibeholdes ved selektiv avl.

Historiske kilder viser at hunden var fast etablert allerede i de tidligste sivilisasjonene. Assyriske relieffer viser jaktscener med hunder, babylonske skulpturer viser store, kraftige stridshunder, 5000 år gamle egyptiske avbildninger viser tamhunder av forskjellige typer. Blant annet i indernes hellige Veda-bøker, i Bibelen og hos Homer omtales hunder; i mytologien inngår hunden som en ikke ubetydelig faktor.

Fra vår egen kulturkrets kan nevnes helleristninger (Bohuslän) med hunder som jaktmedhjelpere; hundeknokler funnet i Gokstadskipet og mange andre funn viser at hunder inngikk i vikingtidens dagligliv; hunder omtales i Heimskringla, Njåls og Olav Tryggvasons sagaer.

Fra hellensk oldtid av begynner man å skimte grupper av hunder som er blitt til hunderaser i våre dager. Både Xenofon d.e. og Arrianos beskriver «keltiske bracker», tydelige forløpere for våre dagers hare- og fuglehunder. I det hellenske Molossos tok man vare på og avlet videre med store, tunge krigshunder, erobret fra perserne under perserkrigene.

Storfeflokker, som var de romerske legionenes proviantreserve, ble drevet frem av de molossiske hundenes etterkommere og derved spredt over Mellom-Europa. I dag er de i behold som de mellomeuropeiske dogge-rasene. Hellensk og romersk bildende kunst viser at man allerede i oldtiden holdt småhunder til selskap; enkelte av dem er i behold i våre dagers miniatyrhund-raser.

Hunden ble først brukt til mat og som pelsdyr, og av hunden tok menneskene varsler om farer som nærmet seg. Steinalderfunn viser at hundeknokler ble kløyvd slik at menneskene kunne spise margen. I noen kulturer spises ennå hundekjøtt. Så sent som i slutten av 1800-tallet var hundefett ansett som medisin mot tuberkulose i enkelte avsidesliggende norske bygder. Ikke få av de «ulvepelser» som ennå finnes på norske gårder, er laget av hundepels.

Hunden er ikke, som mennesket, avhengig av synet for å oppdage fiender som nærmer seg; og som varsler av kommende angripere, spesielt i mørke, var hunden uovertruffen inntil menneskene oppfant moderne elektronisk utstyr. Oppgaver som gjeting av husdyrflokker og samarbeid på jakt krever større grad av tilpasning til menneskets miljø enn de første tamhundene nådde. Så spesialiserte hunder som krigshunder (hunder som deltok direkte i kamphandlingene) og trykkende, senere stående, fuglehunder oppstod ikke før i oldtidens europeiske kultursamfunn.

Helt fra de første bysamfunn og opp til våre dager har hunden virket som renovasjonsvesen; antakelig er dette den dypereliggende grunn til at hunden i flere kulturer ansees som et «urent» dyr. Våre dagers høyt spesialiserte hunder som sanitetshunder, førerhunder, politihunder, lavinehunder og narkotikahunder, er først kommet til på 1900-tallet.

Med den industrielle revolusjon og 1900-tallets tekniske utvikling opphørte hunden å være et «matnyttig» husdyr; det var nærliggende å tro at individantallet da ville synke. Men det motsatte skjedde, spesielt i tiden etter andre verdenskrig økte hundeholdet eksplosjonsartet og mest i bymessige strøk. Hunden holdes nå mest som selskapsdyr.