insektetende planter

Insektetende planter er planter som kan fange smådyr, først og fremst insekter, og delvis ernære seg av dem. Fangstmekanismen kan være forskjellig.

Hos de norske artene soldugg og tettegress setter dyrene seg fast i klebrige hår eller kjertler på bladene. Blærerot, som vokser nede i vann, har blæreformede fangstkamre som utløses når et insekt svømmer forbi, slik at insektet blir dratt inn i kammeret.

Hos tropiske arter er fangstmekanismen ofte enda mer forseggjort. Kannebærer har store, krukkeformede beholdere som dyrene faller ned i, mens venusfluefanger har et todelt blad som klapper sammen når insektet kommer borti «trådene» inne i bladet. Både kannebærer og venusfluefanger selges som potteplanter i Norge.

Alle insektetende planter er grønne og derved selvforsynt med karbonforbindelser gjennom fotosyntesen.

De fleste insektetende plantene vokser normalt på næringsfattig, sur og fuktig jord, for eksempel på myr, og deres rotsystem er gjerne dårlig utviklet. Dette gjør antakelig at mineralstofftilgangen er en begrensende vekstfaktor for slike planter. Innfanging og fordøyelse av insekter kan derfor sees som en måte å bedre mineraltilførselen på. Dette gjelder i første rekke nitrogen.

Når bladene berøres av et insekt, skiller de ut enzymer som spalter insektets proteiner til aminosyrer. Disse blir så absorbert av bladet, eller faller ned på bakken og kan bli tatt opp av røttene. Sannsynligvis gjør plantene seg også nytte av fosfor og andre mineralstoffer fra insektene.

Rundt 525 arter insektetende blomsterplanter er kjent, hvorav de fleste tilhører solduggfamilien, blærerotfamilien, kannebærerfamilien og Sarraceniaceae.