ioniserende stråling

Ioniserende stråling kan bestå av partikler, for eksempel alfapartikler eller elektroner med svært høy energi. Slik stråling oppstår blant annet via radioaktive materialer.

Elektromagnetisk stråling vil også kunne være ioniserende, spesielt gammastråling og røntgenstråling, som ligger i den øvre delen av energispekteret til elektromagnetisk stråling.

Det skilles også mellom direkte og indirekte ioniserende stråling.

• Stråling av ladede partikler, som elektroner, protoner og alfapartikler, vil etterlate seg et spor av ioner når de går gjennom et stoff. Stråling av slike partikler kalles derfor direkte ioniserende.
• Gammastråling og stråling av nøytroner og andre nøytrale partikler som ved absorpsjon helt eller delvis overfører sin energi til ladede partikler, kalles indirekte ioniserende.

Ioniserende stråling har en ødeleggende effekt på celler og kroppsvev. Strålingen kan også forårsake mutasjoner i DNA. Hvor ødeleggende og farlig effekten er kommer an på hvor nær man befinner seg en uskjermet strålekilde og i hvor lang tid man eksponeres. Eksponering for stråling kan forårsake akutte konsekvenser, som brannskade på huden, men kan dessuten ha alvorlige konsekvenser på lengre sikt slik som flere ulike typer kreft samt hjerte- og karsykdommer. Sistnevnte skjer blant annet gjennom at vevet som dekker hjertet blir skadet av den ioniserende strålingen.

Ioniserende stråling benyttes i stor utstrekning, særlig industrielt, ved sterilisering av medisinsk utstyr som ikke tåler varme. Strålingen benyttes også innenfor medisin, blant annet for behandling av kreft. Den ioniserende strålingen har en svært ødeleggende effekt på celler i kroppen, og derfor brukes strålebehandling til å ødelegge kreftsvulster.

Absorbert dose av ioniserende stråling måles i enheten gray. Tidligere ble måleenheten rad brukt, mens røntgen ble brukt for å måle eksponeringen av ioniserende stråling.

• stråling
• røntgenstråler
• ioner
• materie