Siden kolonitiden har India hatt et todelt rettssystem, med en sivillovgivning som gjelder for alle, og særlover som gjelder for de forskjellige religiøse gruppene. Familielovene, som faller inn under særlovene, har vært spesielt interessante for debatter om kvinners stilling og like rettigheter, fordi disse omfatter spørsmål som arverettigheter og rettigheter ved skilsmisse. Etter at India ble selvstendig og et nytt lovverk skulle på plass, var Nehru og det styrende Kongresspartiet opptatt av å skape et sekulært India med like rettigheter for alle. Samtidig videreførte de det todelte rettssystemet med særlover for de forskjellige religiøse gruppene. Etter mye debatt og uenighet ble de enige om felles særlover for hinduer i 1956. I tillegg opererte man med egne særlover for henholdsvis muslimer, kristne og den mangeartede gruppen med såkalte «tribals» (i dag omtalt som adivasier). Sikher, buddhister, jainer og øvrige religiøse grupper ble regnet inn under særlovene for hinduene, og disse omfatter derfor det store flertallet.
I særloven for hinduer innførte man i 1956 en paragraf om arv der døtre fikk samme arverettigheter som sine brødre. Fordi loven åpnet opp for at en far kunne overføre hele familieeiendommen til sønnene, fortsatte imidlertid i stor grad den gamle praksisen. Ut fra Hindu Personal Law og ut fra hinduistisk tradisjon, regnes slektskap patrilineært, slik at navn, familietilhørighet og arv går fra far til sønner. Ut fra dette systemet blir kvinner giftet bort til en annen slektslinje, og man tenker seg at hun får sin arv gjennom medgiften som gis fra brudens familie til brudgommens familie.
I diskusjonen om hvorvidt man i det hele tatt skal ha egne særlover basert på religiøs tilhørighet, er det primært muslimske kvinners stilling som har vært trukket fram. En sak som kom til å skape splittelse i den indiske kvinnebevegelsen var den såkalte Shah Bano-saken, der en muslimsk kvinne i 1985 vant fram i Indias øverste rettsinstans (Supreme Court) og fikk innvilget sitt krav om økonomisk underhold fra sin fraskilte ektemann. Muslimene protesterte mot dommen, som var den siste i rekken av en hel serie rettssaker der ektemannen argumenterte for at han ifølge gjeldende muslimsk familielov hadde gjort sin plikt overfor sin ekskone.
Denne saken fikk enormt stor oppmerksomhet i India, fordi den berørte skjæringspunktet mellom på den ene siden sekularisme, sivillovgivning og kvinners og menns like universelle rettigheter, og på den andre siden etniske minoriteters selvbestemmelse over private anliggender gjennom de respektive familielovene. Konservative muslimer argumenterte for at dommen var et angrep på deres identitet som en religiøs minoritet, mens mange feminister, liberalere og hindunasjonalister fordømte muslimene som gammeldagse.
Muslimene var imidlertid en viktig velgergruppe for det styrende Kongresspartiet, og i strid med partiets sekulære linje trumfet derfor statsminister Rajiv Gandhi gjennom en hastelov som sikret at muslimsk familielov fortsatt skulle gjelde for muslimer. Saken splittet kvinnebevegelsen i India fordi mange feminister fikk store problemer med å være alliert med hindunasjonalistiske kvinner hvorav noen førte en svært fundamentalistisk, muslimfiendtlig politikk.
Kommentarer (2)
skrev Katrine Fossen
svarte Gunn Hild Lem
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.