leopardsnok

Totallengden blir maksimalt 90 centimeter, hvorav halen utgjør cirka 16 centimeter. Hodet er smalt og langstrakt med bare en svak innsnevring over nakken. Skjellene er glatte. Bunnfargen er grå til rødbrun dekket av store oransje eller mursteinsrøde «leopardflekker» på ryggen. Flekkene er tverrstilte og har en svart kant. Langs kroppssidene strekker det seg en rekke av mindre flekker arrangert i mellomrommene mellom ryggflekkene. Arten forekommer i to fargevarianter (fenotyper). Den andre varianten mangler flekkene, men har i stedet lengdestriper på ryggen. Begge fenotypene kan forekomme i samme bestand og regnes ikke som underarter. I nakken har den ofte en mørk tegning formet som bokstaven Y. Et halvmåneformet, mørkt bånd strekker seg over pannen fra øye til øye, og fra pannen til munnviken har den også et mørkt bånd. Buksiden er hvit, eventuelt med svarte flekker eller den er helt svart.

Leopardsnokens vestgrense i Europa ligger på Malta og i Sørøst-Italia (Puglia, Basilicata og Sicilia). Den følger kysten av Adriaterhavet fra Kroatia og sørøstover på Balkan. Den forekommer over det meste av Hellas og på mange greske øyer. Grensen mot øst går gjennom det vestlige Anatolia i Tyrkia. Den er ikke vanlig, men forekommer også i det sørlige Bulgaria. En isolert bestand er kjent fra Krim-halvøya i Ukraina. Den skal være funnet på Kypros, men dette er ikke verifisert.

Leopardsnoken er først og fremst knyttet til det tørre krattbevokste landskapet som er typisk ved Middelhavet. Den kan imidlertid også opptre i raviner, elvebredder og myrer. Den foretrekker gjerne klippelandskap, og kan av og til observeres i skoger av furu eller eik. Arten opptrer vanlig i landskap påvirket av mennesker, for eksempel beitemarker, vinmarker, olivenlunder, sitrusplantasjer, steinmurer, hager og bygninger. Normalt foretrekker den områder lavere enn 500 meter over havet, men den er funnet fra 0 til 1600 meter over havnivå.

Globalt sett er ikke arten karakterisert som truet. Den har imidlertid vist tilbakegang i flere land. I Italia er bestanden minkende i Puglia og Basilicata, mens bestanden på Sicilia er stabil. Den beskrives som truet i Albania, Bulagaria og på Krim-halvøya. Habitatødeleggelse i forbindelse med intensivering av jordbruk og urbanisering er den viktigste negative faktoren. I tillegg foregår det en storstilt fangst av arten for salg på hobbydyrmarkedet.

Leopardsnoken er normalt dagaktiv med størst aktivitet om ettermiddagen. Det er en svært sky slange som beveger seg langsomt på bakken. Den foretrekker å flykte hvis den føler seg truet, men blir den for eksempel holdt fast, vil den bite godt fra seg. Den er god til å klatre på murer. Om vinteren hibernerer den, men den kan av og til komme ut for å sole seg på varme vinterdager.

Det aller meste av føden består av smågnagere og spissmus. Unge dyr velger samme byttedyr som de voksne, men kan i tillegg ta små øgler og store insekter. Den kveiler seg rundt byttet og kveler det.

I paringstiden utkjemper hannene harde kamper som til og med kan få dødelig utgang. Hunnen legger små eggkull, vanligvis bare 3 eller 4 egg, med variasjon fra 2 til 8. Eggene legges i juni til august med klekking i august eller september. Nyklekte unger er svært store, gjerne halvparten så lange som de voksne. Hannen blir kjønnsmoden etter 3 – 4 år, hunnen etter 4 år.

Leopardsnoken er ikke giftig.

• klatresnoker