linolje

Linolje fremstilles ved kaldpressing, og noen ganger ved ekstraksjon av oppmalte linfrø. Rå linolje blir så befridd for slimstoffer, for eksempel ved filtrering gjennom adsorberende blekejord, hvorved den også blekes til en svakt gulaktig farge.

Kjemisk sett er linolje en blandet ester (triglyserid) av glyserol med umettede fettsyrer, særlig linolensyre (cirka 50 prosent), linolsyre (cirka 15–20 prosent) og oljesyre (cirka 20–25 prosent), og mindre mengder mettede syrer, særlig stearinsyre og palmitinsyre. Oljens massetetthet er 0,93 g/cm³, den stivner omkring −20 °C og er løselig i blant annet bensin, white spirit og trikloretylen.

På grunn av sin umettethet er linolje en «tørrende» olje, det vil si at den reagerer med luftens oksygen og herdner. I tynne strøk vil den tørre til en fast, seig film i løpet av noen dager, og hvis den er tilsatt tørrestoffer (sikkativer), i løpet av noen timer.

Linoljen har i lange tider vært brukt som bindemiddel, spesielt for maling (linoljemaling), men nå brukes den lite direkte til dette. Det aller meste blir brukt i maling- og lakkindustrien til fremstilling av alkydharpikser (linoljealkyder).

Når linolje blir brukt som mindre tilsetninger, særlig til utendørsmalinger, er det i form av «kokt» linolje, som er linolje som er foroksidert og tyknet ved gjennomblåsing av luft ved 120–150 °C og så tilsatt sikkativ. «Blåst» linolje ble fremstilt på samme måte ved 200–250 °C, mens «standolje» ble fremstilt ved 280–300 °C uten lufttilgang, hvorved oljen polymeriserte og ble meget tyktflytende. Disse er knapt i bruk lenger.

Linolje har vært lite brukt til kunstnerfarger fordi linolensyreinnholdet gir en tendens til gulning med tiden.

• olje
• maling
• lakker
• linoleum