Lydskrift er skrift som prøver å gjengi talt språk så nøyaktig som mulig. Hver språklyd skal ha sitt eget tegn, og hvert tegn i lydskriften skal bare ha én bestemt verdi. Slik unngår man unøyaktigheter og mangetydigheter som følger av den vanlige rettskrivningen i skriftspråket.
Faktaboks
- Også kjent som
-
fonetisk transkripsjon
Siden vårt vanlige latinske alfabet ikke strekker til for å gjengi alle variantene, brukes typografiens muligheter på forskjellig måte. For eksempel brukes både antikva og kursiv, store og små bokstavtegn, aksenttegn og bokstavtegn som blir stilt på hodet. Det brukes også spesielle tegn, slik som ŋ, og enkelttegn er ofte forsynt med tillegg, såkalte diakritiske tegn, for eksempel ã. Enkelte lydskriftsystemer bruker helt avvikende tegn, men ingen av disse kan sies å ha slått gjennom.
Kommentarer (5)
skrev Kjell Bjørnskau
svarte Hanne Gram Simonsen
svarte Georg Kjøll
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Det hadde vore fint om de hadde inkludert IPA-standardskjemaet òg. For øvrig: Er det ikkje slik at ein føretrekk superskript-j for palataliseringane (t.d. /kɑlʲː/ for «kald»)? Det står vidare «ɲ palatal nasal (fransk champagne, trøndersk han)», men dei to lydane er ikkje det same så vidt eg kjenner til; i fransk har ein ein tydeleg j-koda etter /n/, så /nj/, der -j-en er nesten syllabisk; medan i trøndersk, nordlending og nordvestnorsk er det éin lyd ein hører, så /nʲ/, som heilt klart er usyllabisk.
svarte Anne Eilertsen
Hei! Det som står om IPA, er nå flyttet over til artikkelen «Det internasjonale fonetiske alfabetet».
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.