Nasjonalfarger er fargene i et lands flagg eller riksvåpen. Nasjonalfargene brukes på gjenstander av symbolsk karakter, som ordensbånd og kokarder, og dessuten til dekorasjon.
Faktaboks
- Uttale
-
nasjonalfarger
Nasjonalfarger er fargene i et lands flagg eller riksvåpen. Nasjonalfargene brukes på gjenstander av symbolsk karakter, som ordensbånd og kokarder, og dessuten til dekorasjon.
nasjonalfarger
Da Norge ble selvstendig i 1814, trengte landet nasjonale symboler. Kong Christian Frederik fremla i statsråd 8. juli 1814 forslag til en endring i Grunnloven: «Det Norske Flag bliver uforandret, eller efter Nationens Farver graat og grønt». Dette var farger som dominerte norsk natur, og i 1700-årene hadde skiløpersoldater og jegere fått grønne uniformer og hestedekken i grått og grønt. Kongen bestemte også at hele hæren skulle gå over til grå uniformer, mens grønt ble hoffets farger. I dagboken skrev han 8. juni at nasjonalkokarden skal være grå og grønn. Han bestilte fra London silkebånd i grått og grønt til fremtidige dekorasjoner og ordener.
Flagget var stadig Dannebrog i rødt og hvitt. I 1814–1815 kom det flere forslag til Stortinget om farger i rødt og hvitt, men også med riksvåpenets farger rødt og gult uten at noen av disse ble vedtatt. Da Norge og Sverige skulle få felles orlogsflagg, ble det ved kongelig resolusjon 7. mars 1815 bestemt at «de norske Farver skulle optages i det svenske Orlogsflag» — en rød kanton med hvitt andreaskors. Først i 1821 ble det endelig fattet en beslutning: flagget som Frederik Meltzer fremla for Odelstinget rett før avstemningen 4. mai 1821. Et korsflagg i nordisk tradisjon, med «frihetens farger». Fra 1821 har Norges nasjonalfarger vært flaggets tre farger: rødt, hvitt og blått. Meltzer fikk tilslutning til at fargene «nu betegne Friheden, saaledes som vi have seet i det franske Friheds Flag, og endnu see i Hollændernes og Amerikanernes Flag, og Engellændernes Union». Han lot være å nevne at dette også var Russlands farger. Rødt, hvitt og blått ble senere oppfattet som panslaviske og er derfor nasjonalfarger også i Serbia, Kroatia, Slovenia, Slovakia og Tsjekkia.
Rødt og gult (eller gull) er også norske nasjonalfarger etter at norske konger i middelalderen tok en gyllen løve i rødt skjold som våpen. Dette har også vært våpenbanner eller flagg med Norges løve, brukt på festninger og skip i 1600- og 1700-årene, men Dannebrog dominerte. Norskdomsrørsla etter 1850 var sterkt opptatt av gamle norske tradisjoner og samlet seg i organisasjoner som Det norske Samlaget (1868), partiet Venstre (1884), Noregs Ungdomslag (1896), Bondeungdomslaget (1899) og Noregs Mållag (1906). I flaggspørsmålet sluttet de seg til flagget fra 1821, men uten unionsmerket fra 1844. Kampen for «Det rene flagg» ble vunnet i 1898. Unionsoppløsningen i 1905 ga landet en ny konge og et nytt kongeflagg, og det ble et våpenbanner med Den norske løve. Begeistringen var stor da det sagnomsuste «Magnus Barfots flagg» gjenoppsto. I 1908 ble de «kongelige» nasjonalfargene rødt og gult valgt til båndet som Kongens fortjenstmedalje henger i. Også Krigsmedaljen fra 1941 og Forsvarets medalje for edel dåd fra 1982 henger i bånd av rødt og gult.
Begeistringen for nasjonalfargene rødt og gult ble svekket da Nasjonal Samling gjorde dem til sine i partiflagget og i partisymbolet etter tysk forbilde, Solkorset båret av en ørn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.