Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Rettskildelære er et grunnleggende juridisk fag som handler om hvordan enhver rettsanvender må gå frem for å få bestemt hva gjeldende rett går ut på.

Faktaboks

Også kjent som

juridisk metodelære

To hovedprosesser

Læren dreier seg om to hovedprosesser.

  • Først å få identifisert hvilke rettskilder som kan eller skal tas i betraktning når rettsanvenderen skal få bestemt innholdet i lov eller i ulovfestet rett
  • Deretter å få bestemt hvordan disse kildene skal benyttes for å få klarlagt rett rettsinnhold

Mange jurister foretrekker betegnelsen rettskildefaktorer fremfor betegnelsen rettskilder. Det er for å unngå inntrykk av at retten er som kilder med vann eller andre væsker som bare kan øses opp. Rettskildebruk er en mer kreativ prosess.

En regelstyrt prosess

Rett nok er prosessen regelstyrt. Det er ikke opp til rettsanvenderen å bestemme fritt og etter forgodtbefinnende hva som skal telle, og hvordan kildene, eller faktorene, skal benyttes. Men reglene er ikke så skarpe at de utelukker tankevirksomhet fra rettsanvenderens side.

Tre rettskilderegler

Rettskildelæren består av tre rettskilderegler, eller tre rettskildeprisipper som vi ofte kaller reglene fordi disse er mindre skarpe og absolutte enn rettsregler flest.

  1. Relevansprinsippene
  2. Slutningsprinsippene
  3. Vektprinsippene

Relevansprinsippene handler om den første hovedprosessen som ble beskrevet foran. Reglene går ut på å identifisere og avgrense faktorene som kan eller skal telle under tolkingsprossen. Først generelt: Hvilke faktorer er etter sin art anvendelige – som for eksempel lovtekst, lovforarbeider og dommer? Etterpå å plukke ut hvilke av disse faktorene som gjør seg gjeldende i den enkelte sak, og derfor er relevante denne gangen – ved den konkrete tolkingen.

Slutningsprinsippene handler om hvilke språklige utlegninger som kan gjøres om innholdet til den enkelte rettskildefaktoren. Hva går lovteksten ut på når den ses isolert? Hva følger av forarbeidene eller av en høyestrettdom, og så videre?

Vektprinsippene dreier seg om hvilke av slutningene som skal telle mest, og hvilke som skal telle minst når slutningene spriker. En lovtekst ser for eksempel ut til å stride mot hva som kan sluttes fra et lovforarbeid eller fra en høyesterettsdom. Hva skal gjelde da?

Normalt trekker slutningene fra rettskildefaktorene i samme retning. Da har vi ikke bruk for vektprinsippene – resultatet gir seg selv. Det er når totalbildet spriker at vektprinsippene trengs.

Gjennom disse tre rettskildereglene får dommere og andre rettsanvendere anvendt de relevante kildene, samtidig som de får bestemt hvordan de skal resonnerer seg frem til hvilket innhold rettsregelen har.

Rettskildelære og juridisk metode

Rettskildelæren blir ofte kalt juridisk metodelære. Samtidig brukes betegnelsen juridisk metode av og til til å favne mer enn rettskildelæren. Blant annet kan analyser av rettslige begreper og rettsverdier sies å høre til juridisk metodelære, enda slike analytiske prosesser skiller seg fra reglene i rettskildelæren for relevans, slutning og vekt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Torstein Eckhoff: Rettskildelære, 5. utgave ved Jan E. Helgesen, 2001
  • Ola Mestad: Rettens kilder og anvendelse, i Alf Petter Høgberg og Jørn Øyrehagen Sund (red.): Juridisk metode og tenkemåte, 2019
  • Boe, Erik M.: Innføring i juss, 3. utg., 2010
  • Boe, Erik M.: Grunnleggende juridisk metode, 4. utg., 2020
  • Mæhle, Synne Sæther og Ragna Aarli: Fra lov til rett, 3. utgave 2022

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg