rettskildelære

Rettskildelæren består av tre rettskilderegler, eller tre rettskildeprisipper som vi ofte kaller reglene fordi disse er mindre skarpe og absolutte enn rettsregler flest.

1. Relevansprinsippene
2. Slutningsprinsippene
3. Vektprinsippene

Relevansprinsippene handler om den første hovedprosessen som ble beskrevet foran. Reglene går ut på å identifisere og avgrense faktorene som kan eller skal telle under tolkingsprossen. Først generelt: Hvilke faktorer er etter sin art anvendelige – som for eksempel lovtekst, lovforarbeider og dommer? Etterpå å plukke ut hvilke av disse faktorene som gjør seg gjeldende i den enkelte sak, og derfor er relevante denne gangen – ved den konkrete tolkingen.

Slutningsprinsippene handler om hvilke språklige utlegninger som kan gjøres om innholdet til den enkelte rettskildefaktoren. Hva går lovteksten ut på når den ses isolert? Hva følger av forarbeidene eller av en høyestrettdom, og så videre?

Vektprinsippene dreier seg om hvilke av slutningene som skal telle mest, og hvilke som skal telle minst når slutningene spriker. En lovtekst ser for eksempel ut til å stride mot hva som kan sluttes fra et lovforarbeid eller fra en høyesterettsdom. Hva skal gjelde da?

Normalt trekker slutningene fra rettskildefaktorene i samme retning. Da har vi ikke bruk for vektprinsippene – resultatet gir seg selv. Det er når totalbildet spriker at vektprinsippene trengs.

Gjennom disse tre rettskildereglene får dommere og andre rettsanvendere anvendt de relevante kildene, samtidig som de får bestemt hvordan de skal resonnerer seg frem til hvilket innhold rettsregelen har.