rosekrigene

De stridende kongeslektene Lancaster og York stammet begge fra den engelske kongen Edvard 3. Med sin kone Philippa av Hainault hadde kong Edvard tretten barn, inkludert fem sønner som levde til voksen alder. For de yngre sønnene ble hertugdømmene Cornwall, Clarence, Gloucester, Lancaster og York etablert, og etterkommerne av de første hertugene var sentrale aktører i kampen om den engelske tronen.

Da kong Edvard døde i 1377, var hans eldste sønn, Edvard den svarte prins, allerede død og dermed overtok den svarte prinsens sønn Rikard 2 tronen, bare ni år gammel. Rikards regjeringstid var turbulent, med bondeopprør, krig mot Skottland og aristokratisk misnøye. I 1399 brakte Henrik Bolingbroke slekten Lancaster til makten, da han avsatte Rikard og lot seg krone til konge som Henrik 4.

Ved krigsutbruddet i 1455 satt Lancaster-dynastiet fortsatt ved makten med Henrik 6 som konge. Det engelske nederlaget i hundreårskrigen i 1453 ser imidlertid ut til å ha utløst en latent psykisk lidelse hos kongen, og i de neste årene ble England tidvis ledet av et regentråd der ulike aktører kjempet om innflytelsen. Hertug Rikard av York var et av medlemmene i regentrådet og etterkommer av Edvard 3 både på farssiden og morssiden. Han hadde vært kongens representant i Irland og var svært populær både blant folket og i aristokratiske kretser.

Rikards innflytelse ble imidlertid utfordret av Henrik 6s dronning, Margrete av Anjou, og Beaufort-familien med Edmund, hertug av Somerset. Etter en intern maktkamp og en midlertidig forbedring av kongens tilstand ble Rikard tvunget ut av hoffet i 1455. Han fortsatte likevel å insistere på sin rett til å gi kongen råd, og samme år førte han en liten styrke mot London hvor han beseiret kongens styrker i slaget ved St. Albans. Samtidig fikk kongen et tilsynelatende tilbakefall, og Rikard gjenvant sin posisjon ved hoffet i et års tid før kongens tilstand igjen forbedret seg.

Forsterket av ny personlig rivalisering og feiden mellom de to slektene Percy og Neville, brøt det ut nye kamper i 1459 og 1460. Kongen vant i slaget ved Ludford bro i 1459, men ble slått av en av York-familiens støttespillere, Richard Neville, jarlen av Warwick, i slaget ved Northampton i 1460. Inspirert av denne militære seieren fremmet Rikard av York sitt krav på tronen, men måtte inngå et kompromiss med Parlamentet, som riktig utpekte ham som Henrik 6s tronarving til fordel for Henriks egen sønn Edvard. Dronning Margrete mobiliserte imidlertid styrker i nord, og i slaget ved Wakefield i desember 1460 ble Rikard av York og sønnen Edmund drept av Margretes hær.

Rikards atten år gamle sønn Edvard overtok hertugdømmet og York-familiens krav, og etter en serie mindre slag møttes de to partene ved Towton i mars 1461. Det ble en avgjørende seier for Edvard av York. Henrik 6 og dronning Margrete flyktet til Skottland, og Edvard lot seg krone til konge som Edvard 4 i juni samme år. Henrik 6s støttespillere i nord fortsatte imidlertid å utfordre den nye kongens legitimitet, men ble beseiret ved Hexam i 1465. Samme år ble også Henrik 6 tatt til fange og satt i Tower.

I mellomtiden hadde Richard Neville, jarlen av Warwick, blitt Englands største jordeier og nøt stor innflytelse som diplomat og rådgiver for kongen. Men da Edvard 4 i hemmelighet giftet seg med Elisabeth Woodville, forpurret det planene til Warwick, som hadde forhandlet om et ekteskap med en nær slektning av den franske kongen.

I 1469 gjorde Warwick og kongens bror Georg opprør, men fikk liten støtte, og de flyktet til Frankrike samme år. Der fikk Warwick et ekteskap i stand mellom sin egen datter og Henrik 6s sønn Edvard, og under Warwicks kommando ble England invadert i 1470, og kong Henrik 6 ble gjeninnsatt. Suksessen var imidlertid kortvarig, og allerede i 1471 ble Warwick drept i slaget ved Barnet. Kongssønnen Edvard ble drept like etterpå i slaget ved Tewksbury, og Henrik 6 døde også samme år, sannsynligvis myrdet av Edvard 4s støttespillere.

Da Edvard 4 døde i april 1483, oppsto det på nytt uro i England, men før han døde, utpekte Edvard broren hertug Rikard av Gloucester til verge for de umyndige kongssønnene Edvard og Rikard. Disse to ble imidlertid raskt plassert i Tower, og hertug Rikard erklærte Edvard 4s ekteskap med Elisabeth Woodville for ugyldig. De to prinsene var dermed uektefødt og kunne ikke kreve tronen. Parlamentet sluttet seg til anklagene, og Rikard ble kronet til konge som Rikard 3 i juni 1483. De to prinsene ble sannsynligvis myrdet av Rikards støttespillere kort tid etterpå.

Mange aristokrater var imidlertid misfornøyd med valget av Rikard, og da ryktene om drap begynte å spre seg, foreslo jarlen av Buckingham at Henrik Tudor kunne innsettes som konge og gifte seg med Elisabeth av York, som var datter av Edvard 4. Henrik Tudor var også en av Edvard 3s etterkommere og hadde kjempet i rosekrigene på huset Lancasters side. Gjennom ekteskapet med Elisabeth av York ønsket Buckingham å forlike de to familiene og dermed få en slutt på konfliktene for godt. Buckinghams opprør mislyktes, men deler av hæren hans slo seg sammen med Henrik Tudor i Frankrike. I 1485 invaderte de og møtte Rikards hær ved Bosworth Field. Der falt kong Rikard, og Henrik lot seg krone til konge som Henrik 7 samme år.

• Huset Lancaster
• Huset York
• Huset Tudor
• Englands historie