Utlevering er det at en person som er siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling i en stat som etter vanlige regler har domsmyndighet i saken, etter anmodning blir pågrepet og utlevert av den stat hvor han for tiden oppholder seg.
Utlevering har forekommet også i eldre tid, men ble først på 1800-tallet brakt i ordnede former gjennom traktat- og lovregulering. Noen folkerettslig plikt til gjennom utlevering å medvirke til utenlandsk straffeforfølging anerkjennes ikke, men med forbehold av adgang til å utøve asylrett (se asyl) er det godkjent i praksis at utlevering bør skje når det gjelder grovere, ordinære lovbrudd. Det er inngått et stort antall bilaterale (tosidige) traktater om utlevering av lovbrytere mellom forskjellige land. For politiske lovbrudd kan utlevering etter disse traktater vanligvis ikke skje, og unntak blir i alminnelighet også gjort for militære forgåelser. De fleste land, men ikke Storbritannia og USA, unntar sine egne borgere fra utlevering. Europarådet vedtok 13. desember 1957 en multilateral (flersidig) utleveringstraktat som blant annet Norge er tilsluttet. Norge undertegnet 29. juni 2006 en avtale med EU om bruk av den europeiske arrestordren, som etablerer et mer effektivt system for utlevering enn det tradisjonelle utleveringssystemet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.