2016 | ISSN 1891-5580
Leder
Migrasjon
Migrasjon ble fjorårets og denne vårens store diskusjonstema. Som fagtidsskrift og
som forskere, med plikt til å se de lange linjene og den bredere konteksten, ønsker vi
innledningsvis å påpeke at dette ikke er noe nytt samfunnsfenomen. Migrasjon er en
historisk gjenganger og har vært til stede til alle tider. Slik sett er det ingen grunn til
krisemaksimering. På den annen side er det en kjensgjerning at den migrasjonsstrømmen vi nå er vitne til i Europa, har betydelige dimensjoner. Antallet innkommende
migranter til Europas yttergrenser har aldri vært større. I tillegg sammenfaller
strømmen med andre store omveltninger i internasjonal politikk. Krig og konflikt
er åpenbart en viktig del av det større forklaringsbildet, økonomisk krise en annen.
Av flyktningene som ankom Europa i 2015 kom flest fra Syria, Afghanistan, Albania,
Irak og Kosovo. Veksten i antallet migranter på kort tid har skapt praktiske
utfordringer og opphetet politisk debatt både innad i og mellom europeiske land.
Ord som «solidaritet», «grensekontroll», «byrdefordeling» og «integrasjon» har stått
sentralt i debatten. Migrasjon er blitt et så heftig fenomen i dagens Europa at det
sannsynligvis utgjør den mest potente mobiliserende kraften politisk sett.
Det europeiske integrasjonsprosjektet omtales gjerne som en suksesshistorie. I
2012 fikk EU Nobels Fredspris for å ha skapt grobunn for fred, forsoning, demokrati
og menneskerettigheter i Europa. Det er imidlertid ikke gitt hvordan verdiene i den
europeiske arven mobiliseres rundt og i møte med fremmede menneskemasser på
flukt. Det kan mobiliseres rundt medmenneskelighet, humanisme og universale
menneskerettigheter for flyktningene. Men det kan også mobiliseres rundt sikkerhet
og velferd for egen befolkning. Sosiologen Zygmunt Bauman er ikke i tvil om at
sistnevnte paroler er mest potente i dagens Europa. Vi befinner oss allerede i det han
omtaler som en kollektiv migrasjonspanikk. Migrasjonspanikken er frykten vi alle
forsøker å kvele og gjemme, frykten som er svanger med fornemmelsen av vår egen
sårbarhet i samfunnet og den stadig bekreftede mistanken om at vår skjebne er i
ukjente og uforståelige krefters vold og utenfor vår kontroll.
Migrasjonsstrømmen stiller pluralistiske, demokratiske samfunn og ikke minst
alle de ulike aktørene som forvalter ulike roller og oppgaver i våre samfunn, overfor
store utfordringer. Mens politikere bør motstå den fristelsen det er å bli populister,
må medier og forskere mer enn noensinne vektlegge etterrettelighet og sjekke for
slagside i sine fremstillinger, fremfor å tenke på salgstall eller politisk korrekthet.
Dette er tiden for nøktern analyse. Dette er tiden for å innhente mengder av
pålitelige data før konklusjoner trekkes. Dette er tiden for å analysere problemstillingene fra flere perspektiver. Dette er tiden for å være like kritisk når vi analyserer
vår egen gruppe som når vi analyserer de andre.
#2016 Kristin Haugevik & Julie Wilhelmsen. This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative
Commons Attribution 4.0 International License (http://creativecommons.org/licenses/by/4.0/), allowing third parties to
copy and redistribute the material in any medium or format and to remix, transform, and build upon the material for any
purpose, even commercially, provided the original work is properly cited and states its license.
Citation: Kristin Haugevik & Julie Wilhelmsen (2016). «Migrasjon». Internasjonal Politikk, 74, 2: 13.
http://dx.doi.org/10.17585/ip.v74.473
1
Kristin Haugevik & Julie Wilhelmsen
Fremfor alt er det viktig å huske at migrasjon er et komplekst fenomen. Det finnes
hverken enkle årsaksforklaringer eller enkle løsninger. Menneskene som ankommer
Europa, reiser fra sine hjemland av ulike årsaker, de har forskjellige beveggrunner for å
velge Europa, de har ulik bakgrunn og ressurser, ulike forutsetninger og ulike håp for
fremtiden. På «mottakssiden» er det i motsatt fall viktig å huske på at Europa ikke er
en samlet enhet, og at enkeltland har ulik evne og vilje til å ta imot migrantene som
kommer. Spørsmålet om byrdefordeling har skapt debatt mellom EU-land, men også
innad i disse. De enkelte regjeringers handlingsrom begrenses både av den bredere
politiske debatten på hjemmebane og av ordskiftet på europeisk plan.
Det er åpenbart en umulig oppgave å dekke alle aspekter ved migrasjonsspørsmålet i en enkelt utgave av Internasjonal politikk. Det har heller ikke vært vår hensikt.
I denne Fokusspalten presenterer vi isteden leserne for et utvalg aspekter som
vi mener er særlig sentrale og komplekse. Det første bidraget, skrevet av Cecilie
Hellestveit, handler om forholdet mellom internasjonale intervensjoner og migrasjon.
Hellestveit spør om menneskene som søker tilflukt i Europa mest presist kan omtales
som ‘regimeendrings-flyktninger’. Hun viser hvordan de vestlige militære intervensjonene i Afghanistan, Irak, Libya og innblandingen i Syria kan bidra til å forklare
migrasjonskrisen i Europa, men advarer samtidig mot en ensidig forklaring med
henvisning til ‘Vestens politikk’ alene. I det andre bidraget, skrevet av Einar Wigen, er
det derimot spørsmålet om byrdefordeling og lokale ringvirkninger av migrasjon som
står i sentrum. Wigen drøfter problematiske sider ved at Tyrkia tar imot en relativt sett
mye større andel av migrantene enn det landet synes å ha kapasitet til, og en større
prosentandel enn EU-landene sett under ett. Enda mer urovekkende mener Wigen
det er at flyktningeavtalen mellom EU og Tyrkia i praksis ser ut til å fungere som en
«blankofullmakt» til president Erdoğan, fordi EU nå i mindre grad ser ut til å ha fokus
på menneskerettighetsbrudd i Tyrkia.
Cathrine Moe Thorleifsson beskriver i det tredje bidraget et mer overgripende
fenomen med kopling til migrasjonsspørsmålet, nemlig fremveksten av høyrepopulistiske partier i en rekke europeiske land. Thorleifsson bruker Tyskland og Ungarn som
i utgangspunktet fremsto som EUs mest og minst villige til å motta flyktninger
som hovedeksempler i sin gjennomgang. Migrasjonskrisen er neppe årsaken til de
høyrepopulistiske partienes fremvekst og til økende hatretorikk i de enkelte land, men
Thorleifsson mener den gir næring til disse ordskiftene. Den bidrar til å skape
handlingsrom og relevans for partier som UKIP (Storbritannia) og Jobbik (Ungarn) og
bevegelser som Pegida. Endelig, i siste bidrag skriver Ann-Magrit Austenå om norske
forhold og hvordan migrasjonskrisen har avfødt ny politikk her hjemme. Austenå, som
jobber for Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), argumenterer for at den norske
regjeringen i sin iver etter å sende et signal som kanaliserer flyktningestrømmen bort fra
landet, har sviktet våre internasjonale forpliktelser overfor mennesker på flukt.
Fagartiklene denne gangen handler om matsikkerhet og internasjonale straffedomstoler. Frode Veggelands artikkel «Institusjonelle bindinger og interessekamp:
Norges tilpasning til EU» analyserer drivkrefter bak Norges tilpasninger til EU på
mat- og landbruksfeltet. Dette er felt som delvis omfattes av EØS-avtalen og delvis er
holdt utenfor. Veggeland viser i artikkelen hvordan kombinasjonen av institusjonelle
2
Migrasjon
bindinger og økonomiske interesseavveininger har formet Norges tilpasning til EU,
også på de områdene som ikke var underlagt EØS-forpliktelsene da avtalen trådte i
kraft. Jurist Sofie Høgestøl prøver påstanden om at Den internasjonale straffedomstolen er blitt et redskap for vestlig imperialisme mot Afrika ved å analysere hvordan
ICC har valgt konflikter i praksis. Høgestøl finner at det snarere utøves en form for
passiv konfliktselektivitet enn at domstolen aktivt er afrikafiendtlig i måten den har
valgt konflikter på.
Temaet for dette nummerets bokspalte er kjønn, med fokus på kvinner. Spaltens
bokessay ser på to bøker som omhandler kvinner og diplomati. Hvor er kvinnene i
fortellingen om diplomatiets fremvekst? Med historisk fokus på henholdsvis det
europeiske diplomatiet, og det britiske mer spesielt, viser bøkene hvor blind store
deler av diplomatiforskningen har vært for kvinnenes betydning. Essayist Halvard
Leira mener det er et stort behov for ny forskning på feltet, også for å forstå hvordan
kjønn påvirker dagens utenrikstjenester. Kvinnelige pionerer fra 1960 og fremover er
bakgrunnen for anmeldelsen av Torild Skards bok om «Maktens kvinner». Boken tar
for seg enkelthistoriene til de 73 kvinnene som mellom 1960 og 2010 var enten
statsministre eller presidenter. Hvordan kom de til makten, og hvordan påvirket det
styresettet at de var kvinner? De øvrige bokomtalene dreier seg om kvinner i det
amerikanske militæret, og om kvinner og politisk vold. Hvordan preger kjønnsrollene
måten vi oppfatter kvinner som aktører på innenfor disse feltene? Oberstløytnant Lena
Kvarving mener analysene av det amerikanske militæret også har stor overføringsverdi
til norske forhold. Lest sammen gir bidragene i dette nummerets bokspalte stor
innsikt i hvilke spørsmål som er aktuelle når det kommer til kvinner, kjønn og
internasjonal politikk.
God lesning!
Kristin Haugevik & Julie Wilhelmsen
Redaktører
3