Et hovedsynspunkt hos Montesquieu er at lover blir til i et samspill mellom den universelle menneskelige natur, hvor frihetstrangen er et sentralt element, og skiftende lokale naturgitte og sosiale forhold. For å forstå et samfunns lover må man kjenne både de prinsippene som former menneskelig aktivitet og samfunnets historie. I tråd med opplysningstidens brede kunnskapsideal interesserte Montesquieu seg også for naturvitenskap. Men det som har blitt stående igjen av dette er først og fremst klimateorien i Lovenes ånd, om hvordan klimaet påvirker mentalitet, normer og lover. I dette hovedverket opptrer både naturkunnskapen og historien først og fremst som tjener for den politiske filosofien. Verket har på den ene siden en beskrivende, systematiserende og kulturrelativistisk komponent.
I likhet med Aristoteles og andre klassiske filosofer, opererer han med tre hovedstyreformer, men med en litt annen inndeling, nemlig mellom monarki, republikk og despoti, hvor demokrati og aristokrati hos Montesquieu er underkategorier under republikk. Den moralske drivfjæren i de tre hovedstyreformene er henholdsvis ære, borgerånd og frykt. På den annen side har Montesquieu også et klart normativt anliggende, nemlig å vise hvordan friheten kan bevares under de to første styreformene, som for ham er de eneste legitime. De kan begge forfalle til den tredje, og den politiske filosofiens oppgave er å vise hvordan man kan forhindre dette. Et grunnleggende mottrekk er å blande de legitime styreformene, i tråd med Polybius’ tanke om at det å rendyrke én styreform alltid vil føre galt av sted.
Montesquieu er moderasjonens filosof. I den sammenheng opptrer demokrati som en selvstendig ingrediens i Montesquieus framstilling av det som var hans idealstyreform i samtiden: den engelske konstitusjon, som han ser som en blanding av monarki, aristokrati og demokrati.
Hans berømte maktbalanseprinsipp går ikke bare ut på å skille mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. For det første dreier deg seg også om at forskjellige statsorganer skal ha en andel i de forskjellige myndighetsområdene, men med hovedvekt på ett. I norsk sammenheng kan man si at Stortinget primært skal være lovgivende og ha mesteparten av denne myndigheten, men de har også en liten og sjelden andel i den dømmende myndighet i forbindelse med Riksretten. Regjeringen har primært utøvende myndighet, men kan også gi lover på lavere nivå i form av forskrifter. For det andre et det viktig for Montesquieu at maktorganene må være representert av forskjellige sosiale krefter.
I det britiske systemet var det viktig at kongen, som hadde størsteparten av den utøvende makt, var sosialt hevet over aristokratiet. Aristokratiet hadde gjennom Overhuset dømmende makt over sine egne og en stor andel i den lovgivende makt, hvor Underhuset var den andre store aktør. Sistnevnte var i Montesquieus modell det demokratiske elementet i konstitusjonen. Det siste var ikke særlig treffende, ettersom Underhuset på 1700-tallet for en stor del besto av yngre adelssønner eller eldstefødte som ventet på å overta farens tittel. Resten tilhørte lavadelen og høyborgerskapet.
Til tross for at Montesquieu selv var dommer, tilla han den dømmende makt mindre vekt, selv om denne er blitt stående som viktig i ettertid. Når han likevel ble en svært viktig ideolog for sine kolleger i de franske parlamentene skyldtes det at disse hadde ambisjoner om å spille en rolle langt utover dommerrollen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.