fuge – musikk – Store norske leksikon

Fugen «Contrapunctus 1» fra Die Kunst der Fuge av Johann Sebastian Bach. Fugetemaet introduseres i takt 1 av stemmen på den andre notelinjen og kommer deretter igjen i takt 5 i den øverste stemmen.

Contrapunctus 1

Av Johann Sebastian Bach.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Fuge er et komposisjonsprinsipp hvor et musikalsk tema innføres i én og én stemme. De ulike stemmene etterligner (imiterer) temaet fra den første stemmen. Ordet fuge brukes også om komposisjoner som er utformet etter dette prinsippet.

Faktaboks

Uttale: fˈuge
Etymologi: av latin ‘flukt’

Fugeprinsippet er en videreutvikling av kanon. I en kanon, for eksempel Fader Jakob, spiller eller synger to eller flere stemmer samme melodi med ulikt starttidspunkt. Stemmene er vanligvis like. I fuger er det gjerne mer variasjon i de ulike stemmene, men det er likevel det samme imitasjonsprinsippet som ligger til grunn.

Fugen ble utviklet i barokken. Den viktigste komponisten i utviklingen var Johann Sebastian Bach, med blant annet verkene Das wohltemperierte Klavier som består av preludier og fuger, flere orgelfuger og Die Kunst der Fuge.

Form

Fugen består av fire deler, eksposisjon, gjennomføringer, forbindende mellomspill og sluttdel.

I eksposisjonen presenteres fugetemaet i én av stemmene. Temaet presenteres først i tonika og dominant, mens de øvrige stemmer danner motmelodier (kontrapunkterer).

Første temapresentasjon kalles dux (leder), mens svaret i neste stemme kalles comes (ledsager, eller den som kommer etter). Et comes kan være en nøyaktig transponering av dux, og kalles da realt. Hvis svaret er forandret, kalles det tonalt. Når temasvaret fortsetter og setter inn i stemme nummer to, fortsetter første stemme med et kontrapunkt som springer ut av temaet. Den første presentasjon av temaet i samtlige stemmer kalles eksposisjon eller første gjennomføring.

Deretter fører et friere anlagt mellomspill over til neste gjennomføring, som ofte kan være ufullstendig. Siste gjennomføring har ofte form av såkalt trangføring (tettføring, stretto). Her settes temaet inn i en ny stemme før det er ferdigspilt i den foregående, altså etter kanonprinsippet. Den avsluttende coda utspilles ofte over et orgelpunkt på dominanten.

Denne oppbyggingen av fugen fører gjerne til en stigende spenningskurve. Fugetemaet kan endre ved å bruke augmentasjon eller diminusjon, omvending, kreppsgang, tettføring og orgelpunkt for å øke spenningen.

Les mer i Store norske leksikon

polyfoni

Litteratur

Benestad, Finn. Musikklære. Aschehoug 1968.
Dürr, Alfred. Johann Sebastian Bach: Das Wohltemperierte Klavier, 2000, isbn 3-7618-1229-9
Grabner, Hermann: Der Lineare Satz : ein Lehrbuch des Kontrapunktes, 5. Aufl., 1972
Grinde, Nils. Bachstilen: Trestemmig Fuge, rev. utg., 2002
Groocock, Joseph. Fugal Composition: A Guide to the Study of Bach's '48', 2003, isbn 0-313-32323-2
Walker, Paul Mark. Theories of Fugue: From the Age of Josquin to the Age of Bach, 2000, isbn 1-58046-150-6

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Musikalske former

Even Ruud

Professor emeritus, Universitetet i Oslo