Danmark-Norge kjempet på Napoleons side i Napoleonskrigene mot blant annet Sverige og Russland. Da Napoleons side tapte krigen, måtte Danmark gi fra seg Norge til Sverige.
Dansketida er tiden fra 1380 til 1814, da Norge hadde felles konge med, eller var i union med Danmark. Når man snakker om unionen fra 1536 er det vanlig å kalle landet for Danmark-Norge.
Fra 1397 delte også Sverige konge med Danmark og Norge. Denne unionen blir kalt Kalmarunionen. Sverige brøt ut av den unionen i 1521.
Dansketida kan deles i perioder etter hvordan samfunnet i Norge var, om det gikk bra eller dårlig for landet og hvem som styrte det.
I perioden 1350–1520 minsket befolkningen til omtrent halvparten av det den hadde vært. Mange døde på grunn av pest-pandemier, som for eksempel svartedauden. Denne typen endringer i samfunnet kalles nedgangstid.
I perioden 1520–1660 økte befolkningen igjen. Det skjedde blant annet fordi pest-pandemiene ble færre, og etter hvert helt borte. Folk kunne flytte tilbake til gårder og bygder som hadde stått tomme.
Skipsfart, fiske og handel med trelast ga mange arbeidsplasser. Norsk trelast ble solgt og fraktet med skip til Nederland, England og Skottland. Tørrfisk av torsk og saltet sild ble også populære varer fra Norge.
På 1600-tallet startet blant annet kongen gruver i Norge, for eksempel sølvgruvene i Kongsberg og en kobbergruve på Røros.
I perioden 1660–1801 økte folketallet i Norge enda mer. Flere folk og bedre økonomi var blant grunnene til at Norge fikk egen grunnlov, og ble en selvstendig stat i 1814.
Nedgangstida gjorde at Norge var svakere enn Sverige og Danmark på starten av 1500-tallet. Derfor kunne den danske kongen, Christian 3., tvinge Norge til å bli underlagt Danmark fra 1536–1537. Det norske riksrådet ble nedlagt, og kongen sendte dansker for å styre Norge.
Fra 1660 innførte kong Frederik 3. enevelde i Danmark-Norge. Fra da av hadde den danske kongen all makt over Norge.
På begynnelsen av 1800-tallet var det krig i Europa. Den franske keiseren Napoleon sloss mot England, Russland, Preussen og Østerrike.
I 1807 angrep en stor, engelsk hær byen København. De stjal alle de dansk-norske krigsskipene. Dermed ble Danmark-Norge med i krigen på Napoleons side.
Sverige sloss på den andre siden i krigen. Den svenske hæren kjempet med soldater fra de andre landene som sloss mot Napoleon.
Napoleon tapte krigen, og siden Danmark hadde vært på hans side måtte de gi fra seg Norge til Sverige. Det var slutten på dansketida.
