Dansketida kan deles i perioder etter hvordan samfunnet i Norge var, om det gikk bra eller dårlig for landet og hvem som styrte det.
I perioden 1350–1520 minsket befolkningen til omtrent halvparten av det den hadde vært. Mange døde på grunn av pest-pandemier, som for eksempel svartedauden. Denne typen endringer i samfunnet kalles nedgangstid.
I perioden 1520–1660 økte befolkningen igjen. Det skjedde blant annet fordi pest-pandemiene ble færre, og etter hvert helt borte. Folk kunne flytte tilbake til gårder og bygder som hadde stått tomme.
Skipsfart, fiske og handel med trelast ga mange arbeidsplasser. Norsk trelast ble solgt og fraktet med skip til Nederland, England og Skottland. Tørrfisk av torsk og saltet sild ble også populære varer fra Norge.
På 1600-tallet startet blant annet kongen gruver i Norge, for eksempel sølvgruvene i Kongsberg og en kobbergruve på Røros.
I perioden 1660–1801 økte folketallet i Norge enda mer. Flere folk og bedre økonomi var blant grunnene til at Norge fikk egen grunnlov, og ble en selvstendig stat i 1814.