Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Erinyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erinyer
Erinyerne forfølger Orestes,
av John Singer Sargent, 1921
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἘρῑνύες
ForeldreUranos' blod og Gaia[1]
MakeIngen
BarnIngen
BostedHades
TeksterHomer
Hesiod
Vergil
I andre mytologierFuriae, Dirae
(romersk mytologi)

Erinyer (gresk: Ἐρῑνύες, flertall av Ἐρῑνύς; «de mørke» eller «de sinte»)[2][3][4] var i henhold til gresk mytologi kvinnelige ktoniske hevngudinner; de ble tidvis referert til som «helvetes» eller riktigere, «underjordiske gudinner» (χθόνιαι θεαί). En formelpreget ed i Iliaden påkalte dem som «de som under jorden straffer den som har sverget falskt».[5]

I henhold til Hesiods Theogonien, da titanen Kronos kastrerte sin far Uranos og slengte de avkappede kjønnsorganene hans i havet, ble kjærlighetsgudinnen Afrodite født av skummet som oppsto, men fra bloddråpene som falt på jorden (Gaia), oppsto erinyerne.[6] I henhold til andre myter,[7][8][9][10] oppsto de fra et eldre, langt mer opphavelig nivå, fra Nyx (Natten), eller fra en forening mellom luften og jorden (Aither og Gaia).[11] Deres antall er vanligvis etterlatt ubestemt, men den romerske poeten Vergil, som antagelig arbeidet ut fra en kilde i greske Alexandria, gjenkjente tre av dem: Alekto («uopphørlige/aldri hvilende»), Megaera («motstrebende»), og Tisifone eller Tilfousia («hevngjerrig ødeleggelse/mordhevner»), alle disse opptrer i hans epos Æneiden. Dante fulgte Vergil i avbildningen av de samme tre; i Canto IX av Inferno møter de poetene ved portene av byen Dis. Mens erinyerne er vanligvis beskrevet som tre jomfruelige gudinner, er navnet på ene av dem, Telfousia, også et epitet for den rasende gudinnen Demeter og som ble dyrket under tittelen eriny i den arkadiske byen Thelpousa.[12][13]

De ble framstilt som stygge, bevingede kvinner med hår, armer og midje sammenslynget av giftige slanger. De brukte pisk og var kledd i enten lange, svarte sørgekapper eller de korte skjørtene og støvlene til kvinnelige jegere. De tjente også som tjenere av Hades og Persefone i underverden hvor de overvåket tortureringen av forbrytere som var sendt til de fordømtes underjordiske fangehull.[14]

[rediger | rediger kilde]
To erinyer, avtegning fra gresk antikk vase.

Erinyer som navn har en usikker etymologi, muligens i betydningen «de mørke» eller «de sinte», eller kanskje «de onde ånder», beslektet med arkadiske erinein, «å være rasende».[3] Det kan være av førgresk opprinnelse,[4] men ordet som entallsord og som et theonym, det vil si navn for en guddom, er først bevitnet i mykensk gresk, skrevet med linear B, i de følgende former: 𐀁𐀪𐀝, e-ri-nu, og 𐀁𐀪𐀝𐀸, e-ri-nu-we. Disse ordene var funnet i tavlene KN Fh 390, KN Fp 1 og KN V 52.[15][16][17] Aiskhylos kalte erinyerne for «døtre av natten», og Sofokles «av mørket (Skotos) og Jorden».[18]

De kalles også for Furiae og Dirae i romersk mytologi, og førstnevnte har gitt det norske ordet furie, «rasende, skjellende kvinne». Det latinske Furiae er avledet av furia, «rasende», som igjen går tilbake til furere, «være vanvittig, rase», og som finnes i de italienske lånordene furioso og furoro.[19]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Klytaimnestra forsøker å vekke sovende erinyer, gresk vasemaleri 380–370 f.Kr.

Erinyerne bor i Erebos («dypt mørke»), en region i underverden, og er eldre guddommer enn de olympiske gudene. Deres oppgave er å høre på menneskenes klager om frekkheten til unge mennesker mot eldre, av barn mot foreldre, av vertene mot gjester, og til huseiere eller byråd, og for å straffe slike forbrytelser eller skamløsheter ved å jage de tiltalte nådeløst. Erinyere er ufyselige figurer, og avhengig av forfatterne, beskrevet som å ha hundehoder, slangehår, svarte kropper, flaggermusvinger, og blodskutte øyne. De bærer pisk og deres ofre dør i smerter.[20]

Vreden til erinyerne manifesterte seg på en rekke måter. Den mest alvorlige var å påføre galskap på de som var ansvarlige for fader- eller modermord. Mordere kunne lide sykdom, og et helt folk som ga tilflukt for en forbryter, kunne få dyrtid og med det sykdom og hunger. Vreden til erinyerne kunne bare bli unngått ved rituell renselse og utføre en form for soning.[14] Erinyer tenkte mans seg flagre gjennom luften, innhyllet uværsskyer, og som kastet seg over de som skulle straffes, forfulgte dem ubarmhjertelig og tidvis rive dem med seg til underverden.[18] Da Erinyerne kom innhyllet i uværsskyer, følger lynild med dem. De kan derfor kalles de «ildsprutende». De skriker som okser eller bikkjer. Hos Aischylos har erinyerne en mildere skikkelse. De er ikke kun ubarmhjertige hevngudinner, de er også de «velsignede» (eumenider) som holder ulykker borte, og som beskytter dem som har sonet sine forbrytelser.[18]

Erinyerne lignet, men var ikke de samme som poinaier («gjengjeldenlse»),[21] araier («forbannelser»),[22] praksidiker («kravstor rettferdighet»),[23] og maniaier («galskap»).[24]

Erinyer i antikkens litteratur

[rediger | rediger kilde]
Orestes ved Delfi omgitt av Athene og Pylades blant erinyere og orakelets prester, kanskje Pythia bak offertripoden. Keramisk rødfigurmaleri, ca. 330 f.Kr.
Orestes' anger, hvor han er omgitt av sinte erinyere, maleri av William-Adolphe Bouguereau, 1862
Dante og hans ledesager Vergil møter erinyerne i helvete. Illustrasjon av Gustave Doré.

Mytefragmenter som handler om erinyer går tilbake til den eldste greske kulturen. Et av de mest hyppig gjentatte eksempler av antikkens greske litteratur som handler om erinyer er i myte om Orestes, sønn av Agamemnon og Klytaimnestra. Han er hovedpersonen i Orestien av Aiskhylos og i flere andre gresk tragedier forbundet med hans galskap og renselse.

Aiskhylos

[rediger | rediger kilde]

Erinyerne danner koret og spilte en hovedrolle i konklusjonen av Aiskhylos' dramatiske trilogi Orestien (bestående av tragediene Agamemnon, Soneofferet og Eumenidene) som ble framført første gang ved Dionysosfestivalen i Athen i 458 f.Kr.. I det første stykket, Agamemnon, kommer kong Agamemnon tilbake fra Trojakrigen og ble deretter myrdet av sin hustru Klytaimnestra som hevn for datteren Ifigeneia, som ble ofret av Agamemnon for å skaffe god vind for å seile til Troja i begynnelsen av krigen. I det andre dramaet, Soneofferet, har deres sønn Orestes blitt voksen og har blitt beordret av Apollons orakel om å hevne farens død begått av moren. Da han kommer hjem og avslørte sin identitet for sin søster Elektra, later han som om han er en budbringer som kommer med nyheten om sin døde til Klytaimnestra. Han dreper deretter sin mor og hennes elsker Aigisthos.

Selv om Orestes’ handlinger er hva Apollon beordret ham om å gjøre, har han uansett begått moderdrap, en alvorlig vanhelligelse. På grunn av dette ble han forfulgt og pint av de forferdelige erinyene som krevde ytterligere blodhevn. Ved Delfi ble Orestes bedt av Apollon at han skulle reise til Athen og søke hjelp hos gudinnen Athene. I Athen sørget Athene for at han kom foran en jury av athenske borgere som Athene ledet. Erinyerne opptrådte som hans anklagere mens Apollon snakket til hans forsvar. Rettssaken ble en debatt om nødvendigheten av blodhevn, æren overfor en mor og den for en far, og den respekt som ble vist til gamle guder slike som erinyerne sammenlignet med den nyere generasjonen som Apollon og Athene. Juryen ble til sist delt i sin mening. Athene deltok i stemmegivningen og stemte for frikjennelse. Hun erklærte ham frikjent grunnet reglene som hun fastsatte for saken. Til tross for dommen truet erinyerne å pine alle borgerne i Athen og forgifte landene rundt byen. Athene tilbød da de gamle gudinnene en ny rolle som beskyttere av rettferdighet og av byen framfor å være hevngudinner. Hun oppfordret om å bryte syklusen av blod for blod, unntatt i tilfelle av krig som ble utkjempet for ære og ikke hevn. Mens hun lovte at de gamle gudinnene ville motta ære fra gudinnen og hennes by, minnet hun dem også på om nøkkelen til lagerhuset hvor Zevs oppbevarte sin tordenstråle som hadde nedkjempet andre fordums guder. Denne blandingen av bestikkelser og skjulte trusler tilfredsstilte erinyerne som deretter ble ledet i en prosesjon av Athene til deres nye oppholdssted. I dramaet Furiene ble de heretter tiltalt som semnai, «de ærverdige», og ble æret av Athens borgere og de sikret byens framgang.

Euripides

[rediger | rediger kilde]

I Evripides' stykke Orestes fra 408 f.Kr. er erinyerne for første gang i navnet «likestilt» med eumenidene[25] (Εὐμενίδες, flertall av Εὐμενίς; bokstavelig «de nådige», men kan også forstås som «de vennlige»).[26] Dette skjedde for at det ble betraktet som uklokt å nevne dem ved navn (og av frykt for tiltrekke seg deres oppmerksomhet). Det ironisk høflige navnet minner om hvordan Hades, de dødes gud, ble omtalt som Pluton, «den rike».[20] Å benytte seg av eufemismer for navnene til guddommer tjener mange hensikter i de fleste oldtidsreligioner.

Sofokles

[rediger | rediger kilde]

I Sofokles' tragedie Oidipus i Kolonos (ca. 406 f.Kr.) er det et betydningsfullt at kong Oidipus kommer til sitt endelige hvilested i en lund som er dedisert erinyene. Det viser at han hadde betalt sin botsøvelse for hans hevn foruten også kommet til samordne de likevektige kreftene for hans tidligere altfor store tillit til Apollon. Hans handlinger bestående av drap og blodskam ble utført i uvitenhet og han er derfor ikke utelukkende skyldig. Han er bedt om å gjøre en ofring til erinyerne og føyer seg ved at han har funnet fred og kan bli forent med Zevs.

Moderne henvisninger og litteratur

[rediger | rediger kilde]

Erinyerne har vedvart som et tema også i moderne litteratur foruten å være subjekt for akademisk undersøkelse av mytologi og antikkens greske kultur. Temaet Orestes ble viktig for forskere som James Frazer og Robert Graves.

I boken The Greek Myths oversatte og tolket Graves legender og mytefragmenter om Agamemnon, Klytaimnestra og Orestes, og foreslår et rituelt drap (kongeofring) på en «konge» (Agamemnon) i en meget gammel religiøs seremoni som antyder at et patriarkat kan ha erstattet et matriarkat tidlig i gresk historie. Graves forsikrer at den vanhelligelse som erinyerne forfulgte Orestes for var drapet hans mor Klytaimnestra, som representerte matriarkatet. Han forklarer at dyrkelsen av Athene ble beholdt som en kult ettersom den var altfor sterk til å bli undertrykt, men hun ble omformet som en datter av Zevs i nye myter, selv gitt den tidligere ubegripelige rollen som den rettferdige, hvilket ville ha vært en grov overtredelse av de gamle skikkene.

Graves som mange andre mytografer var påvirket av James Frazers innflytelsesrike bok The Golden Bough, og siden denne utgivelsen har det blitt utgitt mange myter som har blitt tolket på nytt i forsøket på å avsløre spor og ledetråder til oldtidens religiøse praksiser som ble drevet som hemmelige ritualer.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hesiod: Theogonien 176
  2. ^ Ἐρινύς i: Liddell, Henry George; Scott, Robert: A Greek–English Lexicon hos Perseus Project.
  3. ^ a b Harper, Douglas: «Erinys» i: Online Etymology Dictionary.
  4. ^ a b Av usikker etymologi; forbindelser med verbet ὀρίνειν, orinein, «å løfte, røre, vekke, opphisse» og substantivet ἔρις, eris, «strid», «ufred» har blitt foreslått; R. S. P. Beekes har foreslått en førgresk opprinnelse, jf. Etymological Dictionary of Greek, Brill, 2009, s. 458–459.
  5. ^ Homer: Iliaden, sang 3, 278ff; sang 19, 260ff
  6. ^ Graves, Robert (1960): The Greek Myths. London: Penguin Books. ISBN 9780140171990. s. 37.
  7. ^ Aiskhylos: Eumenides 321
  8. ^ Lykofron, 432
  9. ^ Vergil: Æneiden, 6.250
  10. ^ Ovid: Metamorfoser, 4.453
  11. ^ Graves, Robert (1960): The Greek Myths, s. 33–34.
  12. ^ «Thelpousa», Theoi Project
  13. ^ Thelpousa var også navnet på en nymfe og datter av elveguden Ladon, og antagelig den som ga navn til byen i Arkadia i sørlige Hellas, jf. Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 8. 25. 2
  14. ^ a b Erinyes, Theoi Project
  15. ^ Raymoure, K.A.: «e-ri-nu» Arkivert 18. mars 2016 hos Wayback Machine.. Linear B Transliterations. Deaditerranean.
  16. ^ «The Linear B word e-ri-nu-we». Palaeolexicon. Word study tool of Ancient Languages.
  17. ^ «KN 390 Fh (141)». «KN 1 Fp(1) + 31 (138)». «KN 52 V + 52 bis + 8285 (unknown)» Arkivert 19. mars 2014 hos Wayback Machine.. DĀMOS: Database for mykensk i Oslo. Universitetet i Oslo.
  18. ^ a b c Erinyer Arkivert 29. november 2014 hos Wayback Machine., Lexopen
  19. ^ Caprona, Yann de (2014): Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag, s. 865
  20. ^ a b Graves, Robert (1960): The Greek Myths, s. 122–123
  21. ^ «Poine», Theoi Project
  22. ^ «Arai», Theoi Project
  23. ^ «Praxidikai», Theoi Project
  24. ^ «Maniai», Theoi Project
  25. ^ Gantz, Timothy (1983): Early Greek Myth: A Guide to Literary and Artistic Sources, Johns Hopkins University Press, s. 832
  26. ^ Suda. oppslagsord Ἄλλα δ' ἀλλαχοῦ καλά

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Aiskhylos: Oresteia
  • Hesiod: Theogonien, 176-206. Engelsk tekst online: Perseus Project, Tufts University.
  • Homer: Iliaden 14, 274–9; 19, 259f.
  • Vergil: Æneiden, vii, 324, 341, 415, 476.
  • Burkert, Walter, 1977 (tr. 1985): Greek Religion, Harvard University Press.
  • Wilk, Stephen R. (2000): Medusa: Solving the Mystery of the Gorgon. Oxford: Oxford University Press.
  • Littleton, Scott (2005): Gods, Goddesses, and Mythology, bind 4. Marshall Cavendish Corporation.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erinyer&oldid=23615414»