Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Josef Stalin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Josef Stalin
იოსებ სტალინი
Иосиф Сталин
Josef (Iosif) Vissarionovitsj Stalin
Fødtიოსებ ბესარიონის ძე ჯუღაშვილი
18. des. 1878[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Gori[5][6][7][8]
Død5. mars 1953[9][10][11][12]Rediger på Wikidata (74 år)
datsjaen i Kuntsevo[13]
BeskjeftigelsePolitiker, revolusjonær, kommentator, statsmann, lingvist Rediger på Wikidata
Utdannet vedpresteseminaret i Tbilisi (18941899)
Gori prestesminar (18881894)
EktefelleEkaterina Svanidze (19061907)
Nadezjda Allilujeva (19181932)
Partner(e)Lidiya Pereprygina[14]
FarBessarion Dsjugasjvilij
MorKetevan Geladze
SøskenJosef Davrishashvili (omstridt, familierelasjon: halvbror på mors side)
Mikhail Jughashvili
Giorgi Jughashvili
Barn
7 oppføringer
Jakov Dzjugasjvili (mor: Ekaterina Svanidze)
Konstantin Kuzakov (utenomekteskapelige barn)
unnamed boy Jughashvili (1916) (utenomekteskapelige barn, mor: Lidiya Pereprygina)
Alexander Davydov (utenomekteskapelige barn, mor: Lidiya Pereprygina)
Vasilij Dsjugasjvili (mor: Nadezjda Allilujeva)
Artjom Sergejev (far: Fjodor Sergejev, familierelasjon: adoptivsønn)
Svetlana Allilujeva (mor: Nadezjda Allilujeva)
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (19121953)
Mesame Dasi (18981953)
Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (19011903)
Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) (19031912)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet (18781917)[15][16][17]
Sovjet-Russland (19171922)
Sovjetunionen (19221953)[18][19]
GravlagtLeninmausoleet (19531961)
Kremlmurens nekropolis
Medlem av
8 oppføringer
Sovjetunionens vitenskapsakademi
Sovjetunionens ministerråd
Den allrussiske sentrale eksekutivkomité
Sovnarkom (19171953)
Det revolusjonære krigsråd (19181919)
Det revolusjonære krigsråd (19201922)
Orgburo (19221953)
All-Union Society of Old Bolsheviks
Utmerkelser
33 oppføringer
Helt av Sovjetunionen (1945)[20]
Helt av det sosialistiske arbeidet (1939)
Seiersordenen (1944)
Seiersordenen (1945)
Leninordenen (1939) (del av: Helt av det sosialistiske arbeidet)
Leninordenen (1945) (del av: Helt av Sovjetunionen)[20]
Leninordenen (1949)
Røde fane-ordenen (1919)[21]
Røde fane-ordenen (1930)[22]
Røde fane-ordenen (1944)
1. klasse av Suvorovordenen (1943)
Røde stjerne-ordenen (1922)
Medaljen for forsvaret av Moskva (1944)
Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen (1945)
Medaljen for seieren over Japan (1945)
Jubileumsmedaljen for 20-året for dannelsen av Arbeidernes og bøndenes røde hær (1943)
Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum (1947)
Republikkens orden (1943)
Krigskorset (1943)
Sükhbaatars orden (1945)
Krigskorset (1945)
Kjede av Den hvite løves orden (1945)[23]
Sükhbaatars orden (1949)
Helt av Folkerepublikken Mongolia (1949)
Medaljen for seier over Japan (1945)
Årets person i Time (1939)[24]
Årets person i Time (1942)[24]
Æresborger av Praha (19461990)
Æresborger av České Budějovice (19452017)
Honorary citizen of Chrudim (19452019)
Order of the Red Banner
Æresborger av Budapest (–2011) (avslutningsårsak: tilbaketrukket pris)[25]
Den hvite løves orden
Sovjetunionens statsleder
21. januar 1924 - 5. mars 1953
ForgjengerVladimir Lenin
EtterfølgerGeorgij Malenkov (fungerende)
Generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti
3. april 1922 - 16. oktober 1952[a]
ForgjengerVjatsjeslav Molotov (som ansvarlig sekretær)
EtterfølgerNikita Khrusjtsjov (som førstesekretær)
Sovjetunionens statsminister
6. mai 1941 - 5. mars 1953
ForgjengerVjatsjeslav Molotov
EtterfølgerGeorgij Malenkov
Sovjetunionens nasjonalitetsminister
1917 - 1923
RegjeringLenin I
Signatur
Josef Stalins signatur

Josef Vissarionovitsj Stalin[b] (1879–1953) var Sovjetunionens leder fra 1924 til 1953.[26]

Stalins styre var preget av sterk personkult, ekstrem maktkonsentrasjon, og lite omtanke for de hardere konsekvenser av hans politikk. Stalin forsøkte å undertrykke enhver opposisjon gjennom et byråkratisk og vilkårlig terrormaskineri. Overslagene over antall mennesker som mistet livet som følge av tiltak gjennomført under Stalins lederskap er svært varierende, men det antas å dreie seg om millioner over en 23-årsperiode.[27]

Nikita Khrusjtsjov, som kom til makten etter Stalin, fordømte både undertrykkelsene og personkulten i 1956 og igangsatte en avstaliniseringsprosess, men historikere har vist at Khrusjtsjov selv var en av Stalins verste og ivrigste mordere.[28]

Stalin ble generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet i 1922, og bygde opp sin innflytelse med dette som grunnlag. Under maktkampen etter Vladimir Lenins død klarte Stalin å tilsidesette sin rival Leon Trotskij. I 1930-årene iverksatte han omfattende utrenskninger, som toppet seg i 1937. Ettersom mange bønder motsatte seg tvangskollektiviseringen av landbruket, satte Stalins regime inn brutale maktmidler mot «kulakkene», og sultet millioner til døde. I hungersnøden i 1932–1933 mistet omtrent seks millioner mennesker livet.

Stalin anses for å ha vært den viktigste enkeltperson for utformingen av sovjetregimet til 1991, skjønt mange maoister, anti-revisjonister og andre anser at den sanne sovjetsosialistiske ånd ble forrådt like etter Stalins egen død. Stalins styresett basert på marxist-leninismen blir ofte karakterisert som et distinkt styresett (stalinisme) og anses som en totalitær ideologi.

Stalin erstattet Lenins nye økonomiske politikk (NEP) med femårsplaner i 1928, omtrent samtidig som han begynte å drive igjennom kollektiviseringen av landsbruket. Et mål var å omdanne Sovjetunionen fra et i hovedsak bondesamfunn til en moderne industristat og en geopolitisk supermakt. Etter annen verdenskrig klarte Sovjetunionen raskt å nå dette mål, og i omtrent fire årtier etter hans død beholdt landet sin stilling som den ene av verdens to supermakter. Som følge av den andre verdenskrig klarte Stalin også å underlegge seg det meste av Øst-Europa og deler av Sentral-Europa, der sovjetlojale kommunistiske ledere ble innsatt.

Stalin het opprinnelig Josef (Iosef eller Iosif) Vissarionovitsj Dzjugasjvili (russisk: Иосиф Виссарионович Джугашвили, georgisk: იოსებ ბესარიონის ძე ჯუღაშვილი Ioseb Besarionis Dze Jughashvili). Moren brukte kjælenavnet «Soso». Dzjugasjvili sluttet han å bruke i 1899 etter at han forlot presteseminaret Tblisi og ble involvert i undergrunnsaktiviteter: Han tok i bruk det georgiske kodenavnet «Koba». På den tiden var det vanlig at revolusjonære brukte kodenavn. Koba er navnet på en helt i en roman av Alexander Kazbegi (1848-1893). Koba var Robin Hood-aktig figur som kjempet mot russisk overherredømme og utbytting av Georgia. Han signerte med «Koba» fra 1906. Da han i 1905 reiste til Finland for å møte Lenin brukte han det vanlige navnet «Ivanovitsj». Suffikset «-vili» eller «-sjvili» er typisk for georgiske patronym. I 1907 signerte han avisartikler i Baku med «K. Kato». Tidlig på 1900-tallet brukte han også det georgiske navnet «Besosjvili». Da han var i St. Petersburg i 1911 brukte han navnet «Tsjitsjikov», trolig lånt fra Gogols roman Døde sjeler. I 1912 kvittet han seg helt med «Dzjugasjvili» fordi det var åpenbart georgisk eller kanskje fordi hans bolsjevikkamerater, som Lenin, hadde problemer å med å huske det. Lenin fortsatte å kalle ham «Koba Ivanovitsj» til 1912 trolig fordi «Dzjugasjvili» var vanskelig å huske og uttale. Han kvittet seg også med «Koba» og tok det russiske navnet Stalin som betyr «av stål» eller «stålmann». Noen av hans nærmeste fortsatte å bruke «Koba» til 1930-årene.[29][30][31][32][33](s55)

Navnet «Stalin» brukte han første gang i desember 1912 da han signert en artikkel i avisen Pravda i St. Petersburg med «K. Stalin». Han tok navnet etter mønster av «Lenin» og han eksperimenterte i årene før med navnene «Stefin», «Salin» og «Solin» før han landet på «Stalin». En hypotese, lansert av Stalin-forskeren Robert C. Tucker, er at han med dette viste at han var en lojal disippel av Lenin.[34] Hans navn skrives på russisk: Иосиф Виссарионович Сталин og georgisk: იოსებ სტალინი Iosseb Stalini.

Liv og familie

[rediger | rediger kilde]

Barndom og familiebakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Josef Dzjugasjvili ble født 6. desemberjul./ 18. desember 1878greg. i Gori i Georgia i Kaukasus i 1878. Hans fødested Gori var del av Det russiske riket. Hans foreldre var den en gang livegne skomakeren Vissarion Dzjugasjvili (Beso) og vaskekona Jekaterina Dzjugasjvili («Keke» eller «Katinka», 1858-1937), født Geladze i landsbyen Gambareuelli. Hun var datter av en livegen, var analfabet og dypt religiøs. Moren var bare 15 år gammel da hun ble gift med Vissarion og 20 år gammel da Josef ble født. Livegenskapet i Georgia ble opphevet 1864-1869. Vissarion forlot landsbyen Didi-Lilo etter han ble en fri mann. På den tiden var etniske georgiere enten godseiere eller livegne, mens borgerskapet i byene var etniske russere, armenere eller jøder.[35][33](s1-20)

Josef var den eneste ledende kommunistiske pionér i Russland som kom fra enkle kår. Hans tre eldre søsken døde som spedbarn, slik at gutten vokste opp som enebarn. Josef fikk kjælenavnet «Sosso» eller «Soselo» på georgisk. Den lille familien var relativt fattige og bodde i et lite hus med bare ett rom på 15 m2 og kjøkken. Moren vasket for de mer velstående i byen og skaffet seg en symaskin slik at hun tok på seg oppdrag med sying.[35][33](s1-20)

Etter at Josef Stalin kom til makten ga han visekongens palass i Tbilisi til moren. Hun nøyde seg med et lite rom i det store bygget og levde der enkelt uten å kreve noe av sønnen, hun avslo tilbudet om å komme til Moskva. Han sørget for at hun hadde alt hun trengte. Stalin var ukjente grunner ikke tilstede i morens begravelse som ble organisert av Lavrentij Berija (georgier som Stalin).[32]:70

Foreldrene snakket bare georgisk og Josef lærte russisk først under utdannelsen. Russifiseringspolitikken innebar at georgisk, armensk og tyrkisk ikke ble akseptert på skolen, noe som skapt misnøye og opptøyer i Georgia. Selv som voksen snakket han russisk med en viss georgisk aksent. Familienavnet Dzjugasjvili viser at faren var av delvis jødisk opphav, noe Stalin selv verken bekreftet eller benektet. Familien tilhørte den georgisk-orotdokse kirke. Faren var drikkfeldig og stjal ofte morens penger for å kjøpe brennevin. Faren forlot sitt lille skomakerverksted for å arbeid på en skofabrikk i Tbilisi og døde der i 1890. Stalin hadde bare et vagt minne om faren. Tblisi var på den tiden sentrum for industrialisering i Kaukasus som ellers var preget av tradisjonelle stammesamfunn.[35][33](s1-20)

Han var noe syk som barn. Omkring syv år gammel fikk han kopper og ansiktet forble arret. En gang som guttunge hadde han en verkebyll (sepsis) i venstre arm og dette førte til at albuen ble noe stiv og han ble derfor kjent uskikket til militærtjeneste. I 10-12 årsalderen hadde han blitt en frisk og sterk. Han var kraftig bygd, men ikke særlig høy (163 cm som voksen). Føttene var delvis deformert. Josef var kjent for sine gode tenorstemme og sang ofte solo ved større arrangement på skolen og i kirken. Det karakteristiske fyldige, mørke håret hadde han også som barn.[36][35](s1-18, 134-135)[33](s1-20) På grunn av sitt mørke utseende ble han omtalt som asiatisk eller semittisk, og Nikolaj Bukharin kalte Stalin for Djengis Khan.[32]:271

Etter at han ble løst fra livegenskapet startet faren en skoforretning, men den gikk konkurs etter kort tid. Da ble han nødt til å ta arbeid i en skofabrikk i Tbilisi. En av Josefs ungdomsvenner, den senere mensjeviken Iosib Iremasjvili, skrev senere:

«Denne ufortjente og skrekkelige pryl gjorde gutten like hard og følelsesløs som faren».[37]

Iremasjvili mente julingen utløste et hat mot alle øvrighetspersoner, fordi ethvert menneske som hadde mer makt enn ham selv minnet ham om faren. Iremasjvili skrev den første utgitte biografien om den unge Josef Stalin, og beskrev hevnmotivet som helt sentralt: Hele resten av livet var Stalin besatt av å få hevn over folk han oppfattet som mektige eller viktige.[38]

Kaukasus-området i 1882.

En av dem som Jekaterina vasket hos i Gori var en jødisk forretningsmann ved navn David Pismamedov. Pismamedov gav Josef penger og bøker, og oppmuntret ham. Mange tiår etter, i 1924, kom Pismamedov på besøk til Kreml for å se hvordan det var blitt med den gutten han hadde kalt Soso. Først ville de ikke slippe ham inn til generalsekretæren, men da Stalin fikk høre hvem som var kommet på besøk kom han personlig ut, omfavnet Pismamedov, og takket det Stalin omtalte som «bestefaren sin».[39]

Skolegang i Gori

[rediger | rediger kilde]

Da han var 10 år gammel besto han opptaksprøven til kirkens skole med glans. Gutten fikk også et lite månedlig beløp i økonomisk støtte. Han hadde en svært god hukommelse og ble raskt klassens beste elev.[35] Fra 1887 gikk Josef Dzjugasjvili på skole i Gori. Det var en menighetsskole drevet av den ortodokse kirke; moren var meget religiøs og hadde et inderlig ønske om at sønnen skulle bli prest. Hans klasse var en svært blandet gruppe, med elever fra flere forskjellige språkgrupper. Men undervisningsspråket var russisk. De andre elevene var for det meste fra bedre stilte bakgrunner enn ham, og de kunne erte ham for hans sjuskete skoleuniform. Men Josef kunne snart overta lederrollen i klassen.

Kart over den moderne republikken Georgia.

Selv om han senere i livet gjorde lite av sin georgiske bakgrunn, vet man at i ungdomsårene var svært betatt av fortellinger fra georgisk folkeliv. En av disse fortellingene handlet om fjellkaren Koba, som hadde kjempet for landets selvstendighet. Han beundret ham så sterkt at han fikk sine klassekamerater til å kalle seg Koba. For å kompensere for sin beskjedne bakgrunn bestrebet han seg på å bli den beste i alt det han foretok seg. Han ble dermed raskt lagt merkt til for sin årvåkne intelligens, og i 1894 ble han uteksaminert fra skolen som årsklassens beste student. Han ble anbefalt opptatt ved presteseminaret i Tbilisi.

Andre ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]
Stalin med datteren Svetlana i 1935.

Enkemannen Josef Stalin giftet seg på nytt i 1919, med georgiske Nadjesjda Sergejevna Allilujeva. Hun var 17 år gammel og mer enn 20 år yngre enn Stalin. Svigerfaren var Stalins gamle georgiske venn Sergej Allilujev.[35](s225) Den menneskelige kontakt mellom de to sviktet i begynnelsen av 1930-årene på grunn av forholdene i Sovjetunionen.[trenger referanse] Nadjesjda Allilujeva tok sitt eget liv i november 1932 etter en høylytt krangel med Stalin. Det gikk rykter om at dødsårsaken var blindtarmbetennelse eller bilulykke, mens Stalin selv hevdet hun hadde vært syk og gått ut for tidlig.[35](s83, 227)[33](s325)

Da sønnen Jakub (kalt Jasja) ble tatt til fange av tyskerne i 1941, avslo Stalin tyskernes tilbud om å utveksle ham med den tyske feltmarskalken Friedrich Paulus: «Dere har i deres hender ikke bare min sønn Jakub, men millioner av mine sønner. Enten så frigjør dere alle sammen eller så må han lide samme skjebne som dem.», skal han ha sagt.[40] Han mente også at det ville være uheldig på sovjetisk kampmoral fordi den sovjetiske soldatlov sa at man ikke skulle overgi seg. Det antas at Jakub begikk selvmord i 1943 ved å kaste seg mot et elektrisk gjerde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg.[41]

Stalin fikk i 1921 sønnen Vassily, som senere ble generalløytnant,[42] og i 1926 datteren Svetlana. Hun hoppet av til USA i 1967 via India, returnerte i 1984 til Sovjetunionen men reiste tilbake til USA året etter.[43][44]

Unge år og utdanning

[rediger | rediger kilde]

Radikalisering på presteseminaret i Tbilisi

[rediger | rediger kilde]
Presteseminarets foto av Josef Dzjugasjvili (1894).

Avsluttende eksamen i Gori tok han med utmerkelse og han ble tatt opp ved presteseminaret i Tbilisi. Seminaret hadde undervisning på universitetsnivå og var den eneste universitetsutdanningen i Georgia og den lokale intelligensen hadde stort sett bakgrunn fra seminaret. Josef Dzjugasjvili begynte på det russisk-ortodokse presteseminar i Tbilisi i 1894. Seminaret ble drevet av munker. En av hans medstudenter der beskrev livet på seminaret som trist og ensformig der de var innsperret i en mellomting mellom kloster og kaserne. Tsarens inspektører hindret dem i å lese georgiske bøker og aviser for holde sosialistiske eller nasjonalistiske ideer i sjakk. Ett år før Dzjugasjvili kom til seminaret ble 87 studenter utvist etter å streiket med krav blant annet om undervisning i georgisk litteratur.[35][33](s18-25) Selv om hans mor ville at han skulle bli prest (et håp hun holdt ved live også etter at han ble Sovjetunionens leder), var det ikke noe personlig prestekall som hadde bragt ham til seminaret. Undervisningsinstitusjonen var en av de få tilgjengelige i Georgia på denne tiden, siden man i det russiske keiserriket på 1800-tallet måtte reise til Moskva eller St. Petersburg for å studere ved et universitet.[45] Moren hadde ikke råd til å holde sønnen ved seminaret og skolestyreren og sognepresten i Gori skaffet et stipend til den begavede gutten.[33](s18-20)

Seminaret var en religiøs institusjon, men avgrenset ikke sin læreplan til teologi. Det tiltrakk seg overklassegeorgiere fra hele området, og mange av dem var åpent ute etter noe annet enn presteutdannelse. Lærekreftene og ledelsen bestod av relativt strikte russisk-ortodokse prester, mens store deler av studentmassen var sekulært sinnede og ofte radikale ungdommer. Noen år før Josef Dzjugasjvili begynte der hadde det vært et antall voldelige utskeielser. Studentene hadde streiket, og en rektor var blitt drept. Men de fem årene Dzjugasjvili studerte der var relativt rolige. Skjønt under overflaten boblet det med radikale idéer. I oktober 1895 publiserte Dzjugasjvili sitt første dikt i det georgiske tidsskriftet Iberya under pseudonymet Soselo, trolig for å holde identiteten skjult for skoleledelsen.[33](s18-25)

På seminaret var Dzjugasjvili en ledende debattant som var kunnskapsrik, polemisk og standhaftig, men han tålte lite å bli overskygget av andre. Han ble hissig og furten ved nederlag i debatter og hevnet seg med sladder og baktalelser. Han beskrives som en vanskelig kamerat i skoledagene.[33](s26)

Tbilisi sent på 1800-tallet.

Da Josef Dzjugasjvili i en alder av 15 år avsluttet sitt annet studieår ved seminaret, kom han i kontakt med de hemmelige marxistiske kretsene i seminarmiljøet. Han oppsøkte bokhandelen til en viss Tsjsjeidse, der unge radikale fikk tak i venstreorienterte verk. Det finnes en nedtegnelse fra seminarets stedfortredende oppasser fra 1897 der det fremgår at han flere ganger hadde grepet Dzjugasjvili med forbudte bøker: Charles Jean Marie Letourneaus Folkenes litterære utvikling, Sjøens arbeidere, og Victor Hugos 1793 og Havets slaver. Han leste også Balzac og Marx.[35] Han leste blant annet Vanity Fair av William Makepeace Thackeray i russisk oversettelse.[33](s26) I alt ble han tatt på fersk gjerning med slikt 13 ganger.

Dzjugasjvili sluttet seg i 1898 til den første georgiske sosialdemokratiske organisasjon. Han var da 18 år. Organisasjonen ble kalt Messame-Dassi-gruppen («Den tredje gruppen»), og ble ledet av Noe Sjordania (også omtalt som Noah Jordania), Nikolai Semjonovitsj Tsjsjeidse og G. Zereteli. Senere ble disse lederne mensjeviker.[33](s36-40)

Josef Dzjugasjvili begynte på denne tiden å agitere for marxismen. I 1898 ledet han en studiesirkel for arbeidere. På denne tiden studerte han også Georgij Valentinovitsj Plekhanovs verker og de første av Lenins skrifter. I 1898 trådte han offisielt inn i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti.

Denne virksomheten gikk hånd i hånd med at han fullstendig tapte interessen for prestestudiene. Sjordania hadde forsøkt å få ham til å stå løpet ut og fullføre utdannelsen, men forgjeves. I slutten av mai 1898 ble han utvist fra presteskolen,[46] rett før han ville ha fullført sin utdannelse, fordi han forsømte å dukke opp til sine eksamener i vårsemesteret. Selv hevdet han senere å ha blitt kastet ut fordi han drev marxisitisk propaganda. Da han forlot seminaret var hans sosialistiske ideer vage og lite utviklet.[33](s32-43)

Selv om han vendte ryggen til sin kirkelige formasjon og utdannelse, var det noen trekk ved den som ble hengende ved ham: Det kan tenkes at hans glede over storslagne oppvisninger var en gjenklang av hans befatning med liturgi, og det hevdes også at hans metodiske, logiske intellekt var formet av den metodikk som ble benyttet i den teologiske undervisningen der.

Etter utvisningen fra presteseminaret

[rediger | rediger kilde]
Josef Dzjugasjvili (1902).

De første årene etter seminaret var vesentlige i hans politiske utvikling.[33](s43) Etter seminaret arbeidet han et par år som kontorist ved observatoriet i Tbilisi.[46] Han forlot stillingen som kontorist i mai 1901, da han var nær ved å bli arrestert på grunn av sitt arbeid i den politiske undergrunn. Han arbeidet som propagandist for det sosialdemokratiske arbeiderparti, og organiserte under dekknavnet Koba blant annet streiker og demonstrasjoner blant jernbanearbeiderne. I 1901 ble hans første artikler trykket i undergrunnstidsskriftet Brdzola («Kampen»), som ble utgitt i Baku.

Høsten 1901 ble Dzjugasjvili sendt av den sosialdemokratiske komite i Tbilisi til Batumi for å drive propaganda blant arbeiderne. Batumi hadde vokst raskt som industriby særlig på grunn av Rotschild-konsernets oljevirksomhet der. Han brukte dekknavnet Koba på denne tiden. Han ble 18. april 1902 arrestert for første gang, fordi han hadde ansporet til en arbeiderdemonstrasjon i den georgiske byen Batumi.[33](s55) Politiet hadde ikke særlige beviser mot ham og han ble derfor «administrativt» deportert til Sibir i november 1903 med varighet på 3 år. Dzjugasjvili skulle sendes til landsbyen Novaja Ude i Irkutsk-provinsen øst i Sibir. Reisen tok en måned og straks etter ankomst klart han med undergrunnsbevegelsens bistand å flykte i forbindelse med uroen før krigen mot Japan. Han var tilbake i Tbilisi tidlig i februar 1904 etter krevende reise gjennom kulden i Sibir. Rett før han kom tilbake til Tbilisi var Lev Kamenjev på besøk i byen og Kamenjev kom tilbake sommeren 1904.[33](s65-68) Han satt fengslet flere måneder i Baku i 1908 sammen med Serge Ordjonikidze. Mellom 1907 og 1917 tilbragte han syv år i fengsel, i forvising i Sibir eller på flukt.[33](s80, 102)

I 1904 giftet han seg med Jekaterina Svanidse. Hun døde i 1907 av tuberkulose, noe som synes å ha gått hardt inn på ham. De hadde en sønn sammen.[35](s29)

Lenin og bolsjevismen

[rediger | rediger kilde]

Noen måneder etter flukten i 1904 bestemt han seg for å støtte Lenin og mot slutten av 1904 agiterte han ivrig for bolsjevismen. Senere hevdet hans offisielle biografer at han hadde sluttet opp om Lenin før deportasjonen i 1903, mens andre (blant andre Trotskij) påsto at han var mensjevik. Trolig hadde han ikke sluttet seg til noen av gruppene før senere.[33](s66-72) Mens han satt fengslet eller var forvist, var det sosialdemokratiske parti blitt splittet i to fløyer som følge av partikonferansen i London i 1903. De to fløyene fikk betegnelsen mensjevikene og bolsjevikene, de sistnevnte anført av Vladimir Lenin. Han ble en tilhenger av Lenins doktrine om et sterkt sentralistisk parti ledet av profesjonelle revolusjonære.[trenger referanse]

I 1905 møtte han for første gang Lenin, under den allrussiske bolsjevikkonferansen i Tammerfors som da var innenfor det russiske imperiet. Dette var første gang han besøkte den europeiske delen av Russland. Han spilte ikke noen viktig rolle under konferansen hvor han brukte dekknavnet Ivanovitsj. Han innledet ikke vennskap med Lenin, men ble kjent med flere person som ble av betydning senere blant andre Losovski og Borodin. Stalin hadde vært mot deltakelse i demokratiske valg til Dumaen og han ble forbauset da Lenin i Tammerfors gikk inn for deltakelse i valg.[33](s84-86) I denne førrevolusjonære tiden markerte ikke Dzjugasjvili seg som teoretiker, men som en dyktig organisator. Etter 1905-revolusjonen ble han en av anførerne av «kampkvadronene» som blant annet ranet banker for å finansiere bolsjevikpartiets virksomhet. Det mest berømte av hans bankran ble gjennomført 13. juni 1907 i den russiske riksbanks filial i Tbilisi. Stalin planla ranet ved at han i flere måneder hadde bearbeidet to av bankens ansatte og fikk en dag tips om at en stor pengetransport var på vei. Mannen på innsiden skal ha vært samarbeidsvillig fordi han beundret Stalins lyrikk. Stalins gjeng gjennomførte ranet med bomber og skytevåpen, Stalin holdt seg trolig i bakgrunnen under operasjonen. Ranet vakte stor oppsikt og ble slått opp i britiske og franske aviser. Ingen av ranerne ble tatt og Okhrana visste ikke hvilken organisasjon ranerne tilhørte. Okhranas arkiver viser at omkring 40 personer ble drept, avisene var sensurert og rapporterte ikke slike detaljer.. Byttet var på minst 250 000 rubler. Utbyttet fra ranet ble brukt til å finansiere Lenins arbeid. Stalin hadde talent for organisering av attentat og ran, som han gjennomførte med vekt på detaljer og hemmelighold, og han ble bolsjevikenes viktigste inntektskilde.[47][48][36][35](s225)

Arrestasjoner og forvisninger til Sibir

[rediger | rediger kilde]

I mars 1908 ble han arrestert og ble i september dømt til 2 år i Sibir, han rømte i juni 1909 og reiste tilbake til Baku. I mars 1910 ble han arrestert og flyktet fra Sibir i juli 1911. Han ble anholdt på nytt i september 1911 noe som hindret ham i å delta på bolsjevikenes konferanse i Praha 5. januar 1912. I mai 1912 kom han tilbake til St. Petersburg. I juli 1912 ble han sendt til Vest-Sibir og flyktet tilbake til St. Petersburg i september, en dag skal han ganske enkelt ha gått om bord på en elvedamper og tok toget videre til Tomsk der han skaffet seg dokumenter under navnet Stefan Papadopulos. I desember 1912 forlot han Russland for å delta på en partikonferanse i Galicia. Han kom tilbake til St Petersburg i februar 1913 og møtte Molotov (født Skrjabin) for første gang.[35](s37-40, 225-226) (Molotov var Stalins nærmeste allierte fra tidlig 1920-tall og Stalins fortrukne etterfølger.[49])

I mars 1913 ble han arrestert og dømt til fire år i Nord-Sibir. Reisen til Kostino i Nord-Sibir varte fra april til juni. Fra Kostino, hvor de antatt farligste fangene ble holdt, sendte han brev med planer for partiets videre kamp. Et av brevene ble oppdaget og han ble sendt lengre nord til et øde sted sammen med Jakov Sverdlov. Fra dette stedet var det vanskelig å flykte blant annet fordi dokumentene ble kontrollert ustanselig. Midt under første verdenskrig hadde tsaren stadig behov for flere soldater og Stalin ble vurdert til militærtjeneste og avvist som uskikket. Det er uklart om han ble avvist fordi han var bolsjevik eller fordi føttene og en arm var misdannet. Han klarte mot slutten av krigen å skaffe seg dokumenter under navnet Pjotr Galkin og gikk i dekning under de tiltagende kaotiske forholdene i landet. Etter Februarrevolusjonen i 1917 utstedte Den russiske provisoriske regjering amnesti for alle politiske fanger. Han kunne da for første gang på 18 år reise til St. Petersburg under eget navn.[35](s37-40, 225-226)

Hans praktiske erfaring som organisator i undergrunnen gjorde at han ble en nyttig person for Lenins bolsjeviker, og i januar 1912 ble han medlem av partiets sentralkomité. Dette ble et gjennombrudd i den politiske karrieren hans, og han ble nå en av de tolv i partiledelsen.[50] I desember 1912 brukte han for første gang pseudonymet Stalin («Stålmannen»), i en artikkel han skrev for bolsjevikenes avis Pravda.[51]

For å kunne pleie kontakten med Lenin, som da oppholdt seg i landflyktighet i Sveits, og for å unnslippe tsarens politi, flyktet han i desember 1912 til Østerrike-Ungarn. Der tilbragte han noen måneder i Kraków og Wien. Våren 1913 kom han tilbake til Russland.[trenger referanse]

Stalin under det indre eksil i 1915.

Kort etter han var kommet til St. Petersburg ble han den 7. mars 1913 arrestert på nytt. Fra 1913 til 1917 var han igjen forvist til indre eksil i Sibir.

For de mange vellykkede fluktene er det blitt fremsatt en rekke teorier.

En mulig grunn kan være dårlig organisering av de tsaristiske politistyrker. Forfølgelsen av revolusjonære var nokså halvhjertet. For de bolsjevikene som valgte å flykte fra sitt indre eksil, var det for eksempel ikke forbundet med særlig risiko å benytte vanlige kommunikasjonsmidler. De revolusjonære som ble arrestert, lot seg uten motstand føre til forvisningsstedet, og dagen etter kunne de legge ut på hjemreisen. Dersom de ble borte lenge, var det gjerne selvvalgt: Man hadde fri kost og losji på forvisningsstedet, og fikk til og med romslig med lommepenger. Dersom en revolusjonær var i pengeknipe, var det rett og slett fristende å la seg arrestere.

Noen historikere[hvem?] har hevdet at Stalin på denne tiden var en tsaristisk spion og infiltrator, men det finnes ingen pålitelige dokumenter som gjør dette troverdig.

Stalins siste og mer langvarige forvisningsopphold må også ses i sammenheng med første verdenskrig. Han fryktet at han ved neste arrestasjon kunne bli innrullert i den russiske hær og sendt til fronten.

Revolusjon og borgerkrig

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den russiske revolusjon

Leo Trotskij (1915)

Under den første allrussiske sovjetkongress i juni 1917 ble Stalin valgt til medlem av sentraleksekutivkomiteen. Til å begynne med gikk han og andre bolsjeviker inn for samarbeid med Aleksandr Kerenskijs provisoriske regjering. Men da Lenin vendte tilbake fra sitt eksil og brennemerket enhver støtte til Kerenskij som forrædersk, slo Stalin om til Lenins linje. Han forsvarte Lenins tanker i bolsjevikenes store debatter i september og oktober. Han hadde svært lite å gjøre med forberedelsene og gjennomføringen av oktoberrevolusjonen. Det var snarere Leo Trotskij, sjefen for Petrograd-sovjetets militærkomite, som stod for det meste.[52]

I den provisoriske regjering som kom til makt den 7. november fikk Stalin som takk for sin lojalitet posten som minister for nasjonalitetsspørsmål. I dette vervet gikk han inn for et frivillig og ærefullt samvelde mellom Russland og alle landets nasjonale minoritetsfolk. Men dette samveldet ble likevel avgrenset ettersom alle medlemmer måtte bekjenne seg til sosialismen for å kunne være med.

Nevskij Prospekt, det gamle St. Petersburgs hovedgate.

Til å begynne med var den sovjetiske sentralregjering og dens nydannede røde armé svært svak. Sommeren 1918 hadde den bare kontroll over et område som tilsvarte det gamle moskovittiske storfyrstedømmet. Mange av de nasjonale minoriteter i det gamle tsarriket så seg nå i stand til å løsrive seg og erklære selvstendighet, uten å rådføre seg med sovjetregjeringen. Det mest kjente eksempel på det var Ukraina. De eneste minoritetsområdene som tilsluttet seg det sovjetiske samvelde var Tatarstan og Basjkortostan. Stalins oppgave i årene som fulgte bestod dermed i å vinne tilbake de områdene som var gått tapt. Etter at det hadde avtegnet seg at dette var situasjonen, forandret han drastisk sin holdning til minoritetsfolkene, og var villig til å bruke alle midler for å gjeninnlemme dem i det sovjetiske samvelde.

Etter utbruddet av borgerkrigen ble Stalin en av kommandørene i Trotskijs Røde Armé. I juli 1918 ble han sendt til Tsaritsyn som øverstkommanderende for sørfronten, for å sikre det eneste større korndyrkende området som var på sovjetiske hender. Han satte sin lit til den tidligere tsaristgeneralen Sytin, som også var blitt sendt til sørfronten av Trotskij, Men det varte ikke lenge – det utbrøt strid mellom de to. Likevel klarte man å forsvare byen mot general Krasnovs styrker. Derfor ble byen i 1925 omdøpt til Stalingrad.

I mars 1919 ble Stalin medlem av sovjetregjeringens nye indre direktorium. Her hadde han sine første heftige sammenstøt med hovedrivalen Trotskij. Trotskij innrullerte offiserer fra den tidligere tsarhæren i sin røde arme for å styrke den slik at den ble en slagkraftig styrke. Stalin var sterkt imot dette (særlig på grunn av general Sytin), men på grunn av Trotskijs seirer på slagmarken så han seg nødsaget til å tie om det.

På sørfronten konsentrerte Stalin seg nå om å gjeninnlemme de kaukasiske folkene i Sovjetunionen. I februar 1920 var alle de nordkaukasiske folkene på plass igjen. Det skjedde i noen tilfeller frivillig, ettersom nordkaukasierne hadde gjort oppgjør mot den kontrarevolusjonære hvite general Denikin. Men tsjetsjenerne gjorde igjen opprør mot sovjetmakten allerede i august, og Stalin måtte igjen forsøke å sikre samveldet. Han lovet da det følgende:

«Ethvert folk – tsjetsjenerne, ingusjeterne, osseterne, karbadinerne, balkarene, […] må ha sine egne sovjeter. […] Dersom det skulle vise seg at Sharialoven er nødvendig, da får man ha sharialoven. […] Dersom det skulle vise seg at tsjekaens organer […] ikke har forstand på å tilpasse seg befolkningens levevis og særegenheter, da er det klart at de nødvendige endringer må gjennomføres.»
(Folkekongressen for Terekområdet den 17. november 1920)

Mot slutten av 1920 var hele Kaukasusområdet, med unntak av Georgia, sovjetisk territorium. Med hjelp av Grigorij Konstantinovitsj Ordsjonikidse, en partikamerat fra flere år tilbake, organiserte Stalin gjenerobringen av Georgia, som ble fullbragt i februar 1921.

Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i kommunistpartiet i 1922. Lenin var mot slutten av sitt liv mange ganger uenig med Stalin, og mente at Stalin var for grov av type til å passe som generalsekretær.

Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen som fikk det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Lev Borissovitsj Kamenev og Grigorij Jevsejevitsj Sinovjev. Stalin hadde vært sammen med Kamenev under sitt indre eksil, Sinovjev var venner med de to og enig med dem i det meste. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Sinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om voldelig revolusjon for den borgerlige regjering. Men Stalin klarte å avverge det hele. Dessuten var de alle tre negativt innstilt til Leo Trotskij, som skulle bli Stalins hardeste motstander etter Lenins død.

Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle i sovjetisk politikk. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Sinovjev var fremfor alt virksom med sine taler, Kamenev ledet sentralkomiteens møter, og Stalin konsentrerte seg om å forme maktapparatet. Det ble han som valgte ut funksjonærer til sentrale og lokale stillinger.

Det siste kjente bildet av Lenin.

Kritikken mot triumviratet kom også Lenin for øre. Lenin skrev to brev til partidagen (Lenins testamente), der han gikk inn for å avløse Stalin og se seg rundt etter en etterfølger som var mer tolerant, lojal og høflig. Han påpekte at Stalin hadde konsentrert «en enorm makt i sine hender», og at han hadde en grov framferd som var «utålelig i stillingen som generalsekretær». Han anbefalte partiet ikke bare å avløse Stalin, men også å utvide antall medlemmer i sentralkomitéen kraftig for å unngå at personkonflikten mellom Stalin og Lev Trotskij førte til splittelse av partiet.

Men de samme brevene viser også at han i det daværende politbyrå selv ikke så noen annen egnet arvtager. Og hva gjelder det rent politiske-ideologiske hadde Lenin ingen innvendinger mot Stalin.

Også andre forsøk på å demme opp for Stalin slo feil, som for eksempel de hemmelige samtaler i Kislovodsk mellom noen av sentralkomitemedlemmer. De mislyktes både på grunn av indre uenighet, andre partimedlemmers positive innstilling til Stalin, og Stalins egne manøvreringer. Gjennom sin nøkkelstilling som generalsekretær bygget Stalin seg opp makt gradvis ved å plassere sine menn i viktige stillinger i partiapparatet, for deretter å bruke dem i den interne organisasjonskampen. Denne maktkampen ble i første rekke utøvd gjennom å forsterke konflikter i partiet, ved vekselvis å alliere seg med høyre- og venstresiden i partiet for å få fjernet motstandere.

Etter Lenins død ble hans brev lest opp for utsendingene til den 14. partikongress. Men det var Sinovjev som stod for opplesningen, og Kamenev som fortolket (bort) Lenins anliggende.

I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde om å slippe frem de yngre generasjoner. Det gikk ikke bedre enn at Trotskij ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, og senere landsforvist fra Sovjetunionen.

Nikolaj Bukharin, som tidvis både var alliert og rival med Stalins i 1920-årene. Stalin fikk han fjernet fra Politbyrået i 1929, og i 1938 ble Bukharin arrestert og henrettet etter en skinnrettssak.

Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Sinovjev kom i opposisjon til Stalin, som nå fant nye (midlertidige) støttespillere i Nikolaj Bukharin, Jan Rudsutak, Mikhail Vassiljevitsj Frunze og Feliks Dzerzjinskij. Kamenev og Sinovjev ble fjernet fra maktposisjonene sine i 1926, under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.

Det var på denne måten Stalin utmanøvrerte kritikere og konkurrenter: I første omgang ble de gjerne ekskludert eller votert ut for politiske avvik, og deretter fikk han dem fjernet med vold. Først allierte han seg med Bukharin og høyrefløyen, og fikk fjernet trotskistene (venstresiden) fra partiet. Kort tid senere gjorde Stalin venstresidens saker til sine egne, og fikk fjernet Bukharin og andre NEP-tilhengere fra partiledelsen, med begrunnelse «høyreavvik».[53] Bukharin hadde opprinnelig formulert ideen om å «vokse inn i sosialismen», altså at ideen om å legge verdensrevolusjonen på is mens man bygget opp sosialismen internt i Sovjetunionen. Stalin tok denne ideen og gjorde den til sin egen, og ble kjent for «sosialisme i ett land»-slagordet. Stalin mente denne tanken bygget på Lenins ideer, og «sosialisme i ett land»-tanken ble dermed brukt til å diskreditere Trotskij og tilhengerne hans, som ønsket å eksportere revolusjonen til de industrialiserte landene.[54]

Fra 1927 var Stalin blitt uinnskrenket alenehersker i Sovjetunionen. Han var kommunistpartiets formann. På det statlige område nøyde han seg lenge med tittel som stedfortredende president, men i realiteten var han eneherskeren. Han tok omfattende forholdsregler mot attentater. Han fremskaffet dobbeltgjengere, og når han dro på sitt årlige besøk til sin mor i Georgia, skal fem identiske tog med fem Stalin-er ha kjørt fra Moskva langs fem ulike ruter – men så vidt vites, var aldri noen attentatmann på ferde.[55]

Industrialisering og kollektivisering

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha erobret makten, endret Stalin den økonomiske politikken. Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte NEP (Ny økonomisk politikk) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Tanken var å tillate privat virksomhet og markedsøkonomi inntil produktiviteten hadde økt nok til at det var økonomiske og sosiale forutsetninger for å etablere et sosialistisk samfunn der staten etterhvert forsvant. Lenin og de fleste andre bolsjevik-lederne så for seg NEP som en del av en langvarig prosess der man gradvis bygde sosialismen i det som var et underutviklet samfunn, både økonomisk og politisk.[56]

Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen på en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta en femårsplan for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning.

Som del av politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. De rikeste bøndene (som Stalin nedsettende kalte kulakkene) skulle henrettes eller deporteres.

Lokalbefolkningen i Vinnytsia ser etter kjente blant drepte fra en massakre i 1937/1938, gravd opp av tyskerne i 1943.

Kollektiviseringen møtte stor motstand, som ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektivisering. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommissærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at kvoten på 44 prosent ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde minst seks millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Ifølge historikeren Alan Bullock var ikke kornhøsten verre enn i 1931, men det var de hensynsløst håndhevede innkrevinger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Ifølge Wheatcroft & Davis var 1932 et uår, og innhøstingen var bare halvparten av det den var i 1931.[57] I løpet av 1932 ble kornkvoten senket flere ganger etter advarsler om kommende hungersnød.

Mellom Februar og Juli 1933 var Stalin tvunget av situasjonen til å allokere 325.000 tonn med korn til Ukraina som "frølån" og lindre hungersnøden[58], men han fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at drakoniske nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.[59][60]

Utrenskinger

[rediger | rediger kilde]
Stalin med Kirov, 1934. Drapet på Kirov var påskuddet til Moskvaprosessene.

Stalin bygget gradvis opp en personkult rundt Lenin og seg selv som Lenins arvtaker. Drapet på Sergeij Mironovitsj Kirov, som gjaldt som Stalins «motspiller», gav påskuddet til de stalinistiske utrenskninger (russ.: «Tsjistka»). Hele 90 % av de partimedlemmer som hadde deltatt på partikongressen i 1934 (da det ble gjort forsøk på å begrense Stalins makt noe) ble rettsforfulgt ved de skueprosessene som er kjent som Moskva-prosessene. Der ble disse gamle bolsjevikiske revolusjonære beskyldt for forræderi, truet og tvunget til å tilstå falske beskyldninger, og deretter skutt og drept. Deretter fulgte massearrestasjoner, henrettelser og deportasjoner av partifunksjonærer, offiserer i Den røde armé, ledere i industrien, kulturpersonligheter og en rekke vanlige mennesker.

Stalin bestemte på egen hånd hvilke ministre og funksjonærer, eller hele byer, som ikke stod helhjertet nok bak hans politikk. Så overlot han til NKVDs daværende sjef Jezjov å gjennomføre de ønskede utrenskningstiltak. De var nesten alltid de samme: Arrestasjon, henrettelse.

Det rettslige grunnlag for forfølgelsene var den sovjetiske straffelovs § 58, hva den eksakte anklage enn måtte gå ut på («antisovjetisk virksomhet», «trotskisme», og så videre). Mellom september 1936 og desember 1938 ble anslagsvis 1,5 millioner mennesker henrettet, halvparten av dem i henhold til formell domfellelse. Jens Petter Nielsen oppgir anslaget 2-3 millioner døde under terroren i 1930-årene.[61] Det er noe omstridt blant historikerne om hvor meget utrenskningenes drivkraft var en rasjonell (skjønt kynisk) maktpolitikk, eller om den var et utslag av paranoide vrangforestillinger hos Stalin. Resultatet av utrenskningene var i alle fall at Stalin fra 1938 nøt uinnskrenket makt i landet.

Etter at tsjistkaen var over og Jesjkov ble erstattet av Lavrenti Berija, fortsatte likevel de vilkårlige arrestasjonene. Forskjellen bestod mest i at det var langt færre henrettelser. De arresterte ble i stedet som regel dømt til lange fengselsstraffer i tvangsarbeidsleirer. En lovendring i 1949 forlenget den vanlige strafferammen fra ti år til 25 år.

Under generalsekretær Gorbatsjovs styre i 1980-årene ble det satt tall på utrenskningene. Ifølge en pressemelding fra KGB ble 786 098 personer henrettet for «kontrarevolusjonær virksomhet eller kriminalitet mot staten» under Stalins styre. I tillegg omkom 1,7 millioner i Gulag-leire, eller som følge av hungersnød der lidelsene ble forsterket av Stalins politikk. Eksperter på russisk historie, som Jens Petter Nielsen og Åsmund Egge, anslår tallene til rundt 800 000 omkomne i Den store terroren og 6-7 millioner omkomne under hungersnøden.[61]

Den personkult som Stalin lot vokse frem, nådde stadig nye høyder. Det ytret seg også i kunst og litteratur, allesteds nærværende stalinstatuer og ofte enorme stalinbilder. I alle sovjetrepublikker ble byer omdøpt til Stalins by (dette skulle senere også skje i østblokklandene).

Stalins viktigste medarbeidere på denne tiden var Lavrenti Berija, Trofim Lysenko og Mikhail Kalinin.

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Andre verdenskrig

Undertegnelsen av Molotov-Ribbentrop-pakten i august 1939. Stalin i lys jakke, ved siden av den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop, Molotov sittende med penn. Pakten hadde et hemmelig tillegg om deling av Øst-Europa samt Baltikum og Finland mellom de to stormaktene. Avtalen åpnet for tysk invasjon av Polen noe som innledet den andre verdenskrig i Europa.

Stalins utenrikspolitikk hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen. Sommeren 1939 holdt Stalin i gang sonderinger om militærallianser med både Tyskland og Storbritannia/Frankrike.[62] Sovjetunionen hadde på denne tiden ingen allierte.[63] For Hitler var det vesentlig å hindre samtalene mellom Stalin og vestmaktene, eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig pådriver for en hestehandel med Stalin.[64][65]:394-404 Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt antikominternpakten. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt.[65]:394-404 Hitler hadde det travelt med å få til en avtale med Stalin for å kunne invadere Polen før høstregnet begynte (26. august var opprinnelig planlagt dato for angrepet), Hitler var derfor villig til å strekke seg langt.[66][63] Molotov var hovedmannen bak pakten på sovjetisk side.[67]:238

Stalin fornemmet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene Liepaja og Ventspils, og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi Kurzeme og Zemgale. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i sovjetisk og tysk del (langs elvene Pissa, Nemunas, Wisła og San), samt sovjetisk kontroll over Bessarabia, Estland, Latvia og Finland som sovjetisk interessesfærer. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.[63]

Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Nyheten om denne vakte stor oppsikt, fordi begge land lenge hadde utpekt hverandre til ideologiske erkefiender. Pakten inkluderte en hemmelig avtale om deling av Øst-Europa mellom de to landene. Kort tid etter Hitler's angrep og okkupasjon av Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter fikk Stalin militær kontroll over de baltiske statene og Nord-Romania (Moldova), som ble innlemmet i Sovjetunionen. Et forsøk på å okkupere Finland mislyktes på grunn av sterk militær motstand under den finske vinterkrigen, men viktige områder ble overvunnet i fredsavtalen der Sovjetunionen fikk en stor buffersone rundt Leningrad, i tillegg til strategiske marinebaser i Finskebukta som ville bli svært viktige bare to år etterpå.

I mars 1941 sendte Japan sin utenriksminister Matsuoka til Moskva for å inngå en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen. Etter å ha signert avtalen, sa Stalin: «Vi er begge asiatiske. Nå kan Japan gå mot sør.»[68]

Tysk invasjon

[rediger | rediger kilde]
Notat fra Beria til Stalin om å henrette de polske offiserene i Katyn-skogen. Dette originaldokumentet har Stalins signatur som bekrefter at han godkjente operasjonen.

Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941 da Tyskland invaderte Sovjetunionen under kodeordet «Operasjon Barbarossa». Stalin hadde trolig forventet en militær konflikt uansett, men var ikke forberedt på at angrepet kom så tidlig. Utrolig nok tolket han etterretningsrapporter som tydelig advarte om en nært forestående tysk invasjon, som forsøk på manipulasjon av hans person. Forsvarskommissariatet skrev en ordre om «storalarm», og kl 00:30 ringte general Zjukov og opplyste ham om at en tredje tysk desertør, Alfred Liskow, en arbeider fra Berlin som også var kommunist, hadde svømt over elven Prut for å advare de sovjetiske grensevaktene om at hans enhet hadde fått ordre om å angripe. Stalin beordret tyskeren skutt på grunn av «feilinformasjon».[55] Offiserene ville imidlertid se det an til neste dag, og da kom angrepet virkelig. Da krigen var et faktum, gjorde Stalin en rekke militære feilvurderinger som kostet Sovjetunionen svært dyrt i den første fasen av krigen. Ved invasjonen fikk landet bittert erfare konsekvensene av de omfattende utrenskningene i det sovjetiske offiserskorpset i 1930-årene. Mangelen på kompetent lederskap og uklare kommandolinjer skapte villrede og kaos. Den røde armé var dårlig trent og utstyrt. Til tross for at den ved krigsutbruddet talte 4,8 millioner mann, gjorde den dårlige organiseringen at hæravdelingene raskt ble drevet på flukt og mange steder gikk helt i oppløsning. Wehrmacht tok hundretusener av fanger de første månedene og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetiske soldater hadde imidlertid ordre om å fortelle lokalbefolkningen at utstyr merket «Made in the USA» egentlig betød «Lagd i (Sovjet for å eksporteres til) USA». Men få lot seg lure.[55]

Under krigen, som ble kjent som den store fedrelandskrigen, appellerte Stalins propaganda-apparat med stort hell til sovjetisk patriotisme. Stalin modererte for en periode også mange av undertrykkelsestiltakene, blant annet ble forholdene lettere for den ortodokse kirke som han tidligere hadde prøvd å knekke. Men hånd i hånd med denne nasjonale appell gikk Stalin også hardt til verks mot folkegrupper som han fryktet var eller kunne bli tyskvennlige. Slik ble blant annet krimtatarene, russlandstyskerne (volgatyskere) og tsjetsjenerne tvangsdeportert til tvangsarbeid i Sibir, også til områder der permafrosten umuliggjorde landbruk. Disse folkegruppene hadde enorme tapstall. Det gikk også hardt ut over armenerne og balterne. Blant de deporterte var også nordmenn fra Fiskarhalvøya og tilgrensende områder på Kolahalvøya.

Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen med Storbritannia og USA i kampen mot aksemaktene Tyskland og Italia. Selv om Stalin var Sovjetunionens øverstkommanderende i denne krigen, støttet han seg på den militærstrategiske kompetansen til dyktige generaler som blant andre Zjukov. At det tyske nederlaget i slaget ved Stalingrad ble så avgjørende, skyldtes i stor grad militære feilvurderinger fra Adolf Hitlers og Hermann Görings side. Men også til dels Stalins disposisjoner: I tillegg til å sørge for stadige forsyninger av nye tropper, gav han i de forbitrede kampene om Stalingrad ufravikelig ordre som nektet enhver tilbaketrekning. Han påla dessuten offiserene om på stedet å skyte alle soldater som nølte med å angripe. Antony Beevor anslår at 13 500 sovjetiske soldater ble henrettet av sine egne under slaget ved Stalingrad[69]. Beevor mener videre at kun den Røde Hær under total kontroll av Stalin kunne vunnet. Ingen vestlig hær kunne levd med de enorme tapstallene. At han ikke selv evakuerte hovedstaden Moskva da tyskerne stod ved byens porter, betød mye for sovjetisk stridsmoral.

Bilde fra Teherankonferansen i 1943. Fra venstre: Stalin sammen med Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill
Bilde fra Jaltakonferansen 1945. Fra høyre: Stalin sammen med Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill

Avslutning og konsekvenser

[rediger | rediger kilde]

konferansene i Teheran (1943) og Jalta (1945) lyktes Stalin i å legge et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som han skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Dette skyldtes i stor grad at Stalin lyktes i å vinne Franklin D. Roosevelts personlige sympati og velvilje for de sovjetiske argumentene. Stalins forhold til Winston Churchill var imidlertid hele tiden preget av gjensidig kulde og mistenksomhet. Dette gjaldt også forholdet til hans egen stab. Under seiersparaden i mai 1945 skulle han ri inn på Den røde plass på en hvit hingst. Imidlertid ramlet han av hesten på prøven, og trakk seg. General Zjukov trådte i hans sted, steg på hesten og galopperte over plassen som showets stjerne. Stalin tilgav ham aldri dette. Og da Roosevelt på Jalta-konferansen fortalte at vanlige amerikanere omtalte ham som «uncle Joe», tok Stalin det så ille opp at Roosevelt måtte be om unnskyldning.[55]

Stalin var ansvarlig for noen av de verste krigsforbrytelsene som ble begått under annen verdenskrig. Nyere forskning bekrefter at han var godt informert om overgrepene, og til dels personlig beordret dem. Dette inkluderte massakrer av store antall sivile, «organiserte» massevoldtekter av millioner av kvinner, etnisk rensning, deportasjoner av sivile og krigsfanger til slaveleire, konfiskering av eiendom og omfattende ødeleggelser av byer, landskaper, kulturarv m.v. som ikke hadde militært formål.[trenger referanse][omstridt ]

Ved slutten av annen verdenskrig planla og utførte han den etniske rensningen av de østlige delene av det daværende Tyskland, hvor mellom 12 og 15 millioner mennesker ble fordrevet fra det som hadde vært deres hjemland i århundrer. Denne prosessen foregikk svært brutalt, det antas at mellom to og tre millioner sivile døde som direkte følge av fordrivelsene.[trenger referanse] Stalin overlot disse tyske områdene til Polen, bortsett fra det nordlige Østpreussen som ble annektert av Sovjetunionen og gitt det nye navnet Kaliningrad oblast (etter det nye navnet på den gamle byen Königsberg).

I områdene rundt Leningrad (i dag St. Petersburg) bodde ingermanlendere, en finsktalende folkegruppe som holdt til i det som frem til 1721 hadde vært den svenske provinsen Ingermanland. Stalin deporterte hele denne befolkningen til andre deler av Sovjetunionen.[70]

Andre folkeslag som kom under russisk herredømme, blant annet krimtatarer, armenere og bulgarere, ble ofre for samme behandling. Av krimtatarene utryddet Stalin halve folkegruppen. I Latvia, Litauen og Estland, som Stalin okkuperte i juli 1940 etter skinn-folkeavstemninger om de ville innlemmes i Sovjetunionen, ble nesten hundre tusen tvangsdeportert i 1949.[71]

Etterkrigstiden: Sovjetunionen vokser frem som supermakt

[rediger | rediger kilde]

Som resultat av seirene på slagmarken hadde Den røde armé rykket fram til Elben midt i Tyskland, og i forhandlingene mellom seierherrene fikk Stalin aksept for at de østlige delene av Tyskland ble annektert av Sovjetunionen eller Polen, at Polens førkrigsgrenser ble flyttet vestover.[72] Stalins ønske om et nøytralt og samlet Tyskland ble imidlertid ikke imøtekommet, og Sovjetunionen endte opp med å kontrollere den østlige okkupasjonssonen.[73]

Sovjetunionen gjennomførte et hardt styre i denne delen av Tyskland. All østtysk og mesteparten av midttysk industri ble tatt som krigsbytte. De fleste tyske soldater som befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen ble sendt til Sovjetunionen for tvangsarbeid.

Etter den annen verdenskrig kontrollerte Den røde armé dermed store deler av de områder som aksemaktene tidligere hadde holdt, og det var sovjetiske besettelsessoner både i Tyskland og i Østerrike. Ungarn og Polen var i praksis under sovjetisk militærokkupasjon. De tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble innlemmet i Sovjetunionen. Mellom 1946 og 1948 ble det innsatt sovjetiskkontrollerte kommunistregimer i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria, og kommunistiske ledere med lokalt maktgrunnlag etablerte seg i Jugoslavia og Albania. Disse landene ble kjent som «Østblokken» eller «kommunistblokken».

Albania forble alliert med Sovjetunionen, men Jugoslavia under Josip Broz Tito brøt med sovjeterne i 1948. Stalin la stor vekt på å konsolidere det sovjetiske maktgrep om disse områdene; dersom de forble vennligsinnede ville de være nyttige buffere mot eventuelle invasjonsforsøk.

Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. (Finnene på sin side arbeidet metodisk for å lirke seg ut av dette grepet; uttrykket finlandisering er således misvisende idet landet var på sitt mest «finlandiserte» umiddelbart etter krigen, og den senere utvikling var en langsom og gradvis utvikling vekk fra denne tilstand.)

I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og de fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.

Stalin håpet at amerikanernes militære tilbaketrekning fra Europa ville rydde banen for styrket sovjetisk innflytelse over hele verdensdelen. Sovjetunionen opprettholdt sin militære styrke, og hadde den største stående hæren i Europa. Stormaktsstatusen ble ytterligere forsterket da landet som nummer to etter USA utviklet atomvåpen. Stalin hadde på 15 år forvandlet Sovjetunionen til en supermakt.

Men grunnleggelsen av Trizonia og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som lovet, ytet ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrker i Hellas. Derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.

USA og en rekke land i Vest-Europa svarte på Stalins fremstøt med å etablere militæralliansen NATO, som var rettet mot Sovjetunionen. Den kalde krigen var et faktum.

Den kalde krigen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den kalde krigen

Stalins politikk i Europa gjorde det klart for Vestens ledere at Sovjetunionen aktet å utbre kommunismen overalt der den kunne.

Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, erklærte Sovjetunionen krig mot Japan, og okkuperte den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.

Sovjetunionen hadde allerede tomrommet etter Japans dominans på den koreanske halvøya, og støttet de nordkoreanske kommunistenes etablering av en egen stat, og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.

Samtiden så også på Stalins annekteringer av Øst-Europa og ekspansjonen i Asia som et sovjetisk springbrett for verdensrevolusjonen, og spredningen av kommunismen til resten av verden. Nyere historieforskning i russiske arkiver viser at Stalin i langt større grad enn tidligere antatt så på nabolandene som en sikkerhetssone, en første forsvarsone mot de kapitalistiske stormaktene Storbritannia og USA, og i mindre grad som oppmarsjområde for en ytterligere ekspansjon. Forsiktigheten skyldtes først og fremst at Stalin ønsket å gå mer forsiktig frem i å spre kommunismen, og å vinne terreng gjennom å utnytte konflikter og kriger mellom de kapitalistiske statene fremfor å sette i gang en verdensrevolusjon.

Sovjetunionen og dens satellittstater i Øst-Europa ble ofte omtalt som Østblokken. Fra 1945 og på begynnelsen av 1950-årene ble Øst-Europa kontrollert gjennom et voldsstyre. Stalin drev i denne perioden politiske utrenskninger i Øst-Europa etter modell av 1930-årenes utrenskninger i Sovjetunionen, og også i Sovjetunionen var det klare tegn til at nye utrenskninger var under oppseiling i 1953. Stalin fikk imidlertid slag og døde, og etterfølgerne avblåste kampanjen.

De siste leveårene

[rediger | rediger kilde]

Utenlandske gjester rapporterte fra slutten av 1940-årene om Stalins fysiske forfall. Langvarig røyking medvirket trolig til hans svake helse. Mot slutten av livet var han tilbaketrukket og innesluttet, og rapportene tyder på demens eller annen mental sykdom. Stalin ble hypokonder med voldsom frykt for å bli forgiftet: Beria eller andre måtte prøvesmake maten han fikk servert, og maten ble oftet testet i et laboratorium med rotter og mus.[32]:273

Stalin og Molotov (til høyre) i 1932. De to kjente møttes første gang i 1913. Molotov var Stalins nærmeste allierte fra tidlig i 1920-årene og Stalins foretrukne etterfølger.[74]

Stalin døde 5. mars 1953 i Kuntsevo utenfor Moskva. Etter et aftensmåltid som begynte 28. februar og fortsatte med tett drikking hele natten brøt Stalin sammen i sitt rom den 1. mars 1953.[75] Antagelig var han rammet av et slag som lammet den høyre siden av kroppen hans. En rekke sentrale sovjetiske lederskikkelser hadde deltatt under måltidet: Innenriksminister Lavrenti Berija, og de fremtidige statsministre Georgi Malenkov, Nikolaj Bulganin og Nikita Khrusjtsjov.[76]

Selv om vaktpersonalet syntes det var rart at han ikke sto opp til vanlig tid neste morgen, så gikk de likevel aldri inntil ham. I ettertid hevdet personalet at de var redde for å trenge seg på Stalin, og at Berija hadde gitt ordre om at Stalin ikke skulle forstyrres.[77] Kvelden 1. mars våget medlemmer av Politbyåret å ta seg inn og fant Stalin lammet på høyre side og han snakket usammenhengende. Han mistet bevisstheten 3. mars.[75] Han døde 5. mars 1953, 74 år gammel.[78] Begravelsesseremonien fulgte den 9. mars.

Offisielt ble dødsårsaken fastsatt til hjerneblødning. En teori er at Stalin ble forgiftet med warfarin av Molotov eller en annen nær medarbeider muligens ved et uhell.[35](s204) Medisinsk gransking av bevisene (publisert i 2019) konkluderer med at han døde av massiv hjerneblødning i venstre hjernehalvdel.[79] Stalin røykte tett og hadde trolig høyt blodtrykk. Han kan ha hatt et lite drypp i 1937. I 1945, under seiersparaden, fikk han et lite slag. Han hadde et lite hjerteinfarkt i 1947 og et stort i 1948 som satte ham ut av spill i et halvt år.[75] Før 1953 hadde han trolig et mindre slag som førte til svekkede kognitive evner, begynnende demens og tiltagende paranoia. Dette kan forklare atferden hans de siste leveårene.[80] I tiden før dødsfallet hadde han vært plaget med svimmelhet og høyt blodtrykk, og hans personlige lege professor Vinogradov hadde anbefalte ham å trekke seg som toppleder av helsegrunner. Vinogradov ble deretter beskyldt for å være involvert i det påståtte legekomplottet.[76][81]

Hans legeme ble lagt i Lenin-mausoleet, og der forble det til 31. oktober 1961. Da ble han – som ledd i destaliniseringen som da pågikk – tatt ut av mausoleet og begravd ved Kremls murer.

Det er blitt hevdet at Stalin ble myrdet. Den ekskommunistiske Argothanov fremsatte denne påstanden allerede i 1975. I Vjatsjeslav Molotovs politiske memoarer (utgitt i 1993) hevdes det med styrke at Berija hadde skrytt overfor Molotov av at han hadde forgiftet Stalin. Khrusjtsjov forteller i sine memoarer at Berija rett etter Stalins slag hadde «spydd ut sitt hat (mot Stalin) og hånt ham», men da Stalin gjenvant bevisstheten igjen, falt han ned på knærne og kysset hans hånd. Da Stalin igjen gled inn i bevissløsheten, reiste Berija seg straks og spyttet.

I 2003 bekjentgjorde en gruppe amerikanske og russiske historikere at de var kommet til at Stalin hadde fått i seg warfarin, en kraftig rottegift som uttynner blodet og dermed kan utløse slag og blødninger. Warfarin har ingen smak, og er en mulig mordgift.

Sannheten om dødsårsaken vil neppe kunne fastslås med sikkerhet.

Stalins bortgang kom beleilig for Berija og andre som fryktet å bli feid unna under en tilstundende ny utrenskning. Det antas at Stalin kan ha fornemmet at Berija hadde for meget makt og utgjorde en trussel mot hans egen.

Det står i alle fall fast at politbyrået ikke tilkalte lege før mer enn et døgn etter at han ble funnet.

Stalin som ideolog

[rediger | rediger kilde]

Stalin kom ikke med mange bidrag til den kommunistiske ideologi, men de ble hyllet av alle sovjetiske politologer på hans tid.

På et tidlig tidspunkt skrev han Marxismen og det nasjonale spørsmål, et arbeid som ble rost av Lenin. Stalins Trotskisme eller leninisme var med på å legge grunnlaget for nedkjempelsen av trotskismen som ideologisk trend innen det sovjetiske kommunistparti.

I 1938 utkom et bidrag som fikk stor betydning for den sovjetiske videreutvikling om læren om den dialektiske materialisme. Med Josef Stalin anført som forfatter kom da det kortfattede verket Om den historiske og den dialektiske materialisme, som ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen.

I 1949 utkom Stalins Samlede verker i 13 bind.

I 1936 erklærte Stalin at Sovjetunionens samfunn bestod av to «ikke-antagonistiske klasser» (klasser som ikke stod i et uforenelig motsetningsforhold til hverandre): arbeiderne og kholkos-bøndene. Han sa at disse klassene hadde hvert sitt tilordningsforhold til produksjonsmidlene i Sovjetunionen: Statseiendom (arbeiderne) og kollektiveiendom (bøndene). I tillegg skjelnet Stalin mellom disse klassene og intelligentsia-sjiktet.

Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land – i motsetning til den marxist-leninistiske teori at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig.

Stalin som person

[rediger | rediger kilde]

Stalin hadde trolig paranoide personlighetstrekk. I 1937 noterte legen at Stalin var svært utspekulert med en forbløffende kunnskap om menneskesinnet og menneskelig svakheter. Ifølge legen var han svært viljesterk og hadde nerver av stål. Stalin behersket det russiske språket og uttrykte seg godt. Hans blindhet for tyske planer ved opptakten til invasjonen av Sovjetunionen er berømt, men den etterfølgende ledelsen av krigsinnsatsen viser at han var kompetent og forhandlingene med de vestallierte viser at han var svært slu.[75]

Stalin hadde georgisk som morsmål og snakket som voksen russisk med tydelig georgisk aksent. Han hadde for vane å snakke med lav, mørk stemme som var vanskelig å forstå. Han var relativt lav av vekst og smalskuldret, og det kan være grunnen til at han ikke likte å vise offentlig. Han brukt til dels sko med høyere hæler eller sto på et trappetrinn ved offentlige opptredener. Som ung revolusjoner var han kjent for sin uflidde fremtoning som sto i kontrast til Lev Trotskijs velpleide antrekk. Han ble etter hvert like forfengelig i klesveien som Trotskij, men Stalin brukte ikke skjorte og slips og foretrakk antrekk i militær stil. Han brukte ofte høye støvler utenpå buksen og fra krigsårene av begynte han med lange bukser utenpå støvlene for å skjule forhøyningen. Stalin var plaget av søvnløshet og tvang sine nærmeste medarbeidere til tilsvarende lange arbeidsdager.[32]:271 Han mislikte å reise og reiste med fly bare en gang i livet, til Jalta-konferansen. Under krigen besøkte han aldri fronten. Som Sovjetunionens leder reiste han i et følge av pansrede biler, ofte amerikanske Packard.[32]:277

Arven etter Stalin

[rediger | rediger kilde]
Stalins støvler, det eneste som står igjen av en statue i Szoboparken utenfor Budapest.

Etter Stalins død i 1953, gikk det tre år før hans etterfølger Nikita Khrusjtsjov i februar 1956 tok et oppgjør med Stalins voldsregime. I sin «hemmelige tale» «Om personlighetskulten og dens konsekvenser» på seks timer, som ble holdt i en lukket sesjon på den 20. kommunistiske partikongress, fordømte Khrusjtsjov Stalins styre for personkult og for «krenkelser av de leninistiske normer for legalitet». Som følge av dette slapp folk ut fra fangeleirene, en rekke personer som var blitt fengslet ble rehabilitert, og myndighetene lettet på sensuren.

Mange av Stalins metoder levde likevel videre i Sovjetunionen i mange år.

Stalins død markerte slutten på massehenrettelsene og utrenskningskampanjene i Sovjetunionen. Khrusjtsjov mistet makten i 1964, uten den dramatikken som hadde ledsaget tidligere lederskifter. Sovjetunionen fortsatte imidlertid undertrykkelsen av millioner av mennesker. Politiske motstandere ble fortsatt fengslet og sendt til fangeleirene i Gulag-systemet. Undertrykkelsene og Gulag-systemet varte til slutten av 1980-årene, da Mikhail Gorbatsjovs liberaliseringspolitikk førte til økt ytringsfrihet.

I Sovjetunionens satellitter var undertrykkingen fortsatt hard. Et nasjonalt opprør og frigjøringsforsøk i Ungarn i 1956 ble slått ned med militær makt med store sivile tap. Nasjonale forsøk på politisk liberalisering ble undertrykket med militær invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968, og militærkupp i Polen i 1981.

Stalins krigserobringer forsvant da folkene i Sovjetunionens satellitter styrtet sine kommunistiske regjeringer i 1989. Stalins statsapparat gikk i oppløsning to år senere – da forsvarerne av kommunistregimet i militæret og partiapparatet gjorde kuppforsøk mot Sovjetunionens president Gorbatsjov i 1991. Etter dette erklærte Russland under Boris Jeltsins ledelse seg uavhengig, og Sovjetunionen som forbundsstat opphørte å eksistere.

Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 satte Russlands president Vladimir Putin igang bygging av Stalin-sentre i endel russiske byer, trolig for å inspirere til krigsinnsats.[82]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Anne Applebaum: Gulag : de sovjetiske fangeleirene, Oslo: Aschehoug, 2005
  • Jonathan Brent, Vladimir Pavlovich Naumov: Stalin's Last Crime: The Plot Against the Jewish Doctors, 1948–1953. New York: HarperCollins, 2003 (hardcover, ISBN 0-06-019524-X; paperback, ISBN 0-06-093310-0); as Stalin's Last Crime: The Doctor's Plot. London: John Murray, 2004 (paperback, ISBN 0-7195-6508-1).
  • Marius Broekmeyer: Stalin, the Russians, and Their War, 1941–1945. Madison, WI: University of Wisconsin Press, 2004 (hardcover, ISBN 0-299-19590-2; paperback, ISBN 0-299-19594-5).
  • Cole, G. D. H.: Den sosialistiske tenkningens historie. Bind V. Sosialismen og fascismen, 1931-39 (Nisus Forlag, 2015)
  • Melanie Ilic: Stalin revisited, Basingstoke: Macmillan, 2005
  • Kevin McDermott: Stalin. Revolutionary in an era of war, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2005
  • Simon Sebag Montefiore: Stalin. Den røde tsarens hoff, Cappelen, 2006 ISBN 978-82-02-26753-7
  • Richard Overy: The Dictators: Hitler's Germany, Stalin's Russia, New York: W. W. Norton & Company 2004.
  • Robert Service: Stalin: A Biography, Pan Books, London, 2005
  1. ^ Vervet generalsekretær ble formelt oppheva på den 19. partikongressen i 1952, uten at dette fikk noen konsekvenser for Stalins maktposisjon. 14. september året etter ble vervet gjenoppretta under tittelen førstesekretær.
  2. ^ Det russiske navnet Stalin, som han tok i bruk i 1913, betyr «av stål» eller «stålmann». Hans navn skrives slik: på russisk: Иосиф Виссарионович Сталин, georgisk: იოსებ სტალინი Iosseb Stalini. Han het opprinnelig Josef (Iosef) Vissarionovitsj Dzjugasjvili (russisk: Иосиф Виссарионович Джугашвили, georgisk: იოსებ ბესარიონის ძე ჯუღაშვილი Ioseb Besarionis Dze Jughashvili).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Munzinger Personen, oppført som Josef W. Stalin, Munzinger IBA 00000000067, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 15742, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1990, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Roglo, Roglo person ID p=iossif;n=djougachvili, oppført som Iossif Djougachvili[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Сталин Иосиф Виссарионович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.independent.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ news.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Joseph Stalin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joseph-Stalin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Historical Encyclopedia of Siberia[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.ducksters.com[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ siberiantimes.com[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.infoplease.com[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Guardian emne-ID world/2013/dec/19/russia-leader-vladimir-putin-cromwell-stalin[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Encyclopædia Britannica, www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ www.independent.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ a b rettsgrunnlag Ukaz Prezidiuma VS SSSR ot 26.06.1945 № 256/57[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978)[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.marxists.org, besøkt 4. desember 2023[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ www.prazskyhradarchiv.cz, besøkt 13. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ a b content.time.com[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ hvg.hu[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ Egge, Åsmund (15. mai 2020). «Josef Stalin». Store norske leksikon. Besøkt 17. januar 2022. 
  27. ^ Twentieth Century Atlas - Death Tolls
  28. ^ Simon Sebastian Montefiore: Stalin. Court of the red tsar. 2003.
  29. ^ Jones, S. F. (2005). Socialism in Georgian colors: the European road to social democracy, 1883-1917. Harvard University Press.
  30. ^ Midlarsky, Manus I. (1. september 2009). «Territoriality and the onset of mass violence: the political extremism of Joseph Stalin». Journal of Genocide Research. 2-3. 11: 265–283. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623520903118979. Besøkt 13. mai 2020. «And it was in Batum that Dzhugashvili took the name Koba, his first nom de guerre that in fact many of his intimates used until the 1930s. The name Koba means “indomitable” in the Turkish vernacular.47 Koba was a Georgian literary hero and outlaw in the novel The Patricide by A. Kazbegi. Whether this name was chosen to reflect Koba's beginning identification with Russian-Christian dominance, newly achieved in Batum, we cannot say. But his awareness of that dominance, especially over Muslims must have been augmented by his stay with an Abkhazian Muslim, Hashim Smyrba who sheltered him from the tsarist authorities who had become aware of Stalin's revolutionary activities. Smyrba apparently tried to convert the young Stalin to Islam» 
  31. ^ «Joseph Stalin | Biography, World War II, & Facts». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 13. mai 2020. 
  32. ^ a b c d e f Rappaport, H. (1999). Joseph Stalin: a biographical companion. Abc-Clio.
  33. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Deutscher, Isaac (1950). Stalin: en politisk biografi. Oslo: Cappelen. 
  34. ^ Himmer, Robert (1986). «On the Origin and Significance of the Name "Stalin"». The Russian Review. 3. 45: 269–286. ISSN 0036-0341. doi:10.2307/130111. Besøkt 13. mai 2020. «Iosif Djugashvili first used the pseudonym by which he became famous on December 1, 1912, when he signed an article in the Bolshe- viks' St. Petersburg newspaper Pravda as "K. Stalin."1 His biographers generally point out that the name "Stalin" is based on the Russian word for steel (cmazb) and hence was meant to signify that Djugashvili-Stalin was a "man of steel"» 
  35. ^ a b c d e f g h i j k l m n Fishman, Jack (1965). Stalin privat. [Bergen]: Grieg. 
  36. ^ a b Wynn, C. (2010). Young Stalin. By Simon Sebag Montefiore. Slavic Review, 69(4), 1009-1010. «We learn, for example, that in addition to being the tough leader of a street gang as a youth, he was a voracious reader and published poetry that was widely read in Georgia. Most surprisingly, he was often hired to sing at weddings because of his beautiful tenor voice. Stalin's sex life gets considerable attention.»
  37. ^ Read, Christopher (2016). Stalin: From the Caucasus to the Kremlin, Routledge Historical Biographies. Taylor & Francis. s. 6. ISBN 9781315527642. 
  38. ^ Suny, Ronald Grigor (1991). «Beyond Psychohistory: The Young Stalin in Georgia». Slavic Review. 50 (1): 48–58. doi:10.2307/2500598. 
  39. ^ Radzinsky, Edvard (2011). Stalin: The First In-depth Biography Based on Explosive New Documents from Russia's Secret Archives. Knopf Doubleday. s. 26. ISBN 9780307754684. 
  40. ^ Warren, Jane (22. februar 2013). «The son Josef Stalin despised». Besøkt 30. september 2016. 
  41. ^ «Joseph Stalin’s hated son surrendered to the Nazis, archives reveal» (på engelsk). 17. februar 2013. Besøkt 30. september 2016. 
  42. ^ «Stalin Rose From Czarist Oppression to Transform Russia Into Mighty Socialist State». www.nytimes.com. Besøkt 30. september 2016. 
  43. ^ Martin, Douglas (28. november 2011). «Stalin’s Daughter Dies at 85». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 30. september 2016. 
  44. ^ «Svetlana Alliluyeva's Graceful Defection from the Soviet Union». Besøkt 30. september 2016. 
  45. ^ Dundua, Salome (2018). «Nationalism and the issue of nation-building in the nineteenth century’s Georgian political thought». Przegląd Narodowościowy / Review of Nationalities. 8 (1): 133–147. doi:10.2478/pn-2018-0008. 
  46. ^ a b Goplen, Ådne (31. mai 2019). «Josef Stalin». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 23. november 2019. 
  47. ^ Leighton, Marian K. (3. april 2019). «The Outlaws of “Putinia”». International Journal of Intelligence and CounterIntelligence. 2. 32: 409–414. ISSN 0885-0607. doi:10.1080/08850607.2019.1565591. Besøkt 2. mai 2020. «Josef Dzhugashvili, the future Stalin, made common cause with the “thieves” during the period predating the Russian Revolution in 1917. He organized bank robberies and stagecoach ambushes to raise money for the Bolshevik Party. One of his most notorious exploits was an attack in 1907 on a stagecoach carrying cash to the Imperial Bank in Tbilisi in his native Georgia. Almost 40 people were killed by the gangsters’ gunfire and improvised grenades.» 
  48. ^ Montefiore, S. S. (2008). Young Stalin. Vintage, s. 7.
  49. ^ Kun, M. (2003): Stalin – An Unknown Portrait, Central European University Press, Budapest.
  50. ^ Kotkin, Stephen (2014). Stalin: Paradoxes of Power, 1878-1928. Penguin. s. 123. ISBN 9780698170100. 
  51. ^ Himmer, Robert (1986). «On the Origin and Significance of the Name 'Stalin'». The Russian Review. 45 (3): 269–286. ISSN 0036-0341. doi:10.2307/130111. 
  52. ^ Cox, Michael (1992). «Trotsky and His Interpreters; or, Will the Real Leon Trotsky Please Stand up?». The Russian Review. 51 (1): 84–102. doi:10.2307/131248. 
  53. ^ Bean, Jonathan J. (1997). «Nikolai Bukharin and the New Economic Policy: A Middle Way?». The Independent Review. 2 (1): 79–97. 
  54. ^ Sandle, Mark (2003). A Short History Of Soviet Socialism. Routledge. s. 158-160. ISBN 9781135366407. 
  55. ^ a b c d Norman Davies (2007): Europa i krig 1939–1945. Ingen enkel seier, Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6
  56. ^ Dowlah, Alex F. og Elliott, John E. (1997). The Life and Times of Soviet Socialism. Greenwood. s. 44. ISBN 9780275956295. 
  57. ^ Davies, R.W; Wheatcroft, Stepthen G. (2004). «Grain Collections from the 1932 Harvest». The industrialisation of Soviet Russia 5: The years of hunger 1931-1933. s. 162. «...this grain from the new harvest was urgently needed for towns and industrial sites in Ukraine and elsewhere. But only 471,000 tons were, in fact, collected, less than half the amount collected in July 1931» 
  58. ^ Davies, R. W. (2004). «Tabell 22». The years of Hunger - Soviet Agriculture, 1931-1933. s. 479. «State seed loans and aid, Feb-July 1933 Actual total Ukraine 325 thousand tons» 
  59. ^ Alan Bullock: Hitler and Stalin: Parallel Lives, London: HarperCollins, 1991, s. 269
  60. ^ The Industrialisation of Soviet Russia – The Years of Hunger: Soviet Agriculture, 1931–1933 Palgrave Macmillan, 2004
  61. ^ a b Nielsen, Jens Petter (2012): Døden løser alt. Nye perspektiver på Stalins terror. Oslo: Scandinavian Academic Press. isbn 978-82-304-0094-4
  62. ^ Wasberg, Gunnar Christie (1967). Den annen verdenskrig: en kort oversikt. Oslo: Olaf Norli. 
  63. ^ a b c Baalsrud, Terje (1990). Stalin-Hitler pakten og de baltiske staters skjebne. Bergen: Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter. ISBN 8274710134. 
  64. ^ Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. The Historical Journal, 26(4), 891-920.
  65. ^ a b Bullock, Alan (1957). Hitler: tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. 
  66. ^ Christensen, Chr. A.R. (1988). De store krigene. [Stabekk]: Bokklubben. ISBN 8252511759. 
  67. ^ Steffahn, Harald (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. ISBN 8251612586. 
  68. ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5
  69. ^ Antony Beevor (2017). YouTube, startpunkt 17:23. Forelesning på Hillsdale College; 2017-2018 CCA https://www.youtube.com/watch?v=THBNJKCjTXA. Besøkt 21. mai 2022. 
  70. ^ Lähteenmäki, Maria (2011). «Bokanmeldelse av Flink, Toivo: 'Kotiin karkotettavaksi: Inkeriläisen siirtoväen palautukset Suomesta Neuvostoliittoon vuosina 1944—1955'». The American Historical Review. 116 (4): 1220–1221. 
  71. ^ Strods, Heinrihs og Kott, Matthew (2002). «The File on Operation 'Priboi': A Re-Assessment of the Mass Deportations of 1949». Journal of Baltic Studies. 33 (1): 1–36. 
  72. ^ Cienciala, Anna M. (1995). «Great Britain and Poland before and after Yalta (1943–1945): A reassessment». The Polish Review. 40 (3): 281–313. 
  73. ^ Baras, Victor (1978). «Stalin's German Policy after Stalin». Slavic Review. 37 (2): 259–267. doi:10.2307/2497604. 
  74. ^ Kun, M. (2003): Stalin – An Unknown Portrait, Central European University Press, Budapest.
  75. ^ a b c d Ali, Rohaid; Connolly, Ian D.; Li, Amy; Choudhri, Omar A.; Pendharkar, Arjun V.; Steinberg, Gary K. (1. juli 2016). «The strokes that killed Churchill, Roosevelt, and Stalin». Neurosurgical Focus. 1 (på engelsk). 41: E7. ISSN 1092-0684. doi:10.3171/2016.4.FOCUS1575. Besøkt 1. desember 2019. 
  76. ^ a b Faria, Miguel A. (14. november 2011). «Stalin's mysterious death». Surgical Neurology International. 2. ISSN 2229-5097. PMC 3228382Åpent tilgjengelig. PMID 22140646. doi:10.4103/2152-7806.89876. Besøkt 2. desember 2019. «For weeks, Joseph Stalin had been plagued with dizzy spells and high blood pressure. His personal physician, Professor V. N. Vinogradov had advised that Stalin step down as head of the government for health reasons. That was not what Stalin wanted to hear from the good doctor. Soon the professor would pay for this temerity and indiscretion with his arrest and alleged involvement in the infamous Doctor's Plot (dyelo vrachey).» 
  77. ^ Medvedev, Zhores A. og Medvedev, Roy A. (2006). The Unknown Stalin. I.B.Tauris. s. 11-14. ISBN 9781850439806.  [Forfatterne av denne boken, historikerne Zjores og Roj Medvedev, finner vaktenes historie lite troverdig. De skriver at Stalin hadde et godt og uformelt forhold til personalet, og at disse ikke ville ha vært redde for å gå inn på Stalins soverom eller for å ringe ham på telefonen.]
  78. ^ Goplen, Ådne (31. mai 2019). «Josef Stalin». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  79. ^ Barth, Rolf F.; Brodsky, Sergey V.; Ruzic, Miroljub (1. mai 2019). «What did Joseph Stalin really die of? A reappraisal of his illness, death, and autopsy findings». Cardiovascular Pathology. 40: 55–58. ISSN 1054-8807. doi:10.1016/j.carpath.2019.02.003. Besøkt 1. desember 2019. «However, almost 50 years later, a counter-narrative developed suggesting a more nefarious explanation for his sudden death, namely, that a “poison,” warfarin, a potent anticoagulant, had been administered surreptitiously by one or more of his close associates during the early morning hours prior to the onset of his stroke. In the present report, we will examine this counter-narrative and suggest that his death was not due to the administration of warfarin but rather to a hypertension-related cerebrovascular accident resulting in a massive hemorrhagic stroke involving his left cerebral hemisphere. The counter-narrative was based on the misunderstanding of certain specific autopsy findings, namely, the presence of focal myocardial and petechial hemorrhages in the gastric and intestinal mucosa, which could be attributed to the extracranial pathophysiologic changes that can occur as a consequence of a stroke rather than the highly speculative counter-narrative that Stalin was “poisoned” by the administration of warfarin.» 
  80. ^ Hachinski, Vladimir (1999). «Stalin's last years: delusions or dementia?». European Journal of Neurology. 2 (på engelsk). 6: 129–132. ISSN 1468-1331. doi:10.1111/j.1468-1331.1999.tb00004.x. Besøkt 1. desember 2019. «The sheer scale of Stalin's achievements and institutionalized terror has prompted some authors to label him as a paranoid megalomaniac. Whatever the merits of this diagnosis, his undeniable accomplishments and the rationality of many of his actions cannot be explained by the workings of a disturbed mind. In his last years, however, his lifelong suspiciousness became florid paranoia. He eschewed medical advice, Listening to a veterinarian and treating his hypertension with iodine drops. Stalin feared his own shadow and trusted no‐one, even himself. He increasingly withdrew from official functions and he muttered menacingly to his close associates that it was time for another purge. Stalin suffered at least one stroke prior to his fatal intracerebral haemorrhage in 1953. Given his untreated hypertension and the autopsy report, it is probable that he had a number of lacunar strokes. These tend to predominate in the fronto‐basal areas, and disconnect the circuits that underpin cognition and behaviour. The most plausible explanation of Stalin's late behaviour is the dimming of a superior intellect and the unleashing of a paranoid personality by a multi‐infarct state.» 
  81. ^ «Doctors' Plot | alleged conspiracy, Soviet Union [1953]». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 2. desember 2019. 
  82. ^ «Putin bygger ”Stalin-center” för att öka stödet för kriget», Omni, 2. januar 2024

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger 
ingen
Generalsekretær i
Sovjetunionens kommunistiske parti

19221953
Etterfølger
Forgjenger  Sovjetunionens statsminister
19411953
Etterfølger