Østerrikes historie

Hertugdømmet Bayern på 900-tallet omfatta også dagens Østerrike. Første gangen Østerrike blei nevnt i de historiske kildene var i 996 og blei da skrevet som Ostarrîchi.

Østerrikes historie er prega av å ligge i skjæringspunktet mellom det østlige og vestlige Europa. Østerrikes opprinnelige navn, Ostmark – «grensa mot øst», henviser til dette. Navnet er avleda fra det tilsvarende marchia orientalis. Etter at landet hadde vært erobra av romere, hunerne, langobarder, østgotere, bayere og frankerne kom landet under Huset Habsburg på 1200-tallet. Denne slekta regjerte Østerrike til inn på 1900-tallet. Etter at Det tysk-romerske riket gikk i oppløsning i 1806 blei Østerrike et keiserrike, og i 1867 kom Østerrike formelt i en personalunion med kongedømmet Ungarn, kjent som dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter nederlaget etter den første verdenskrigen ble denne staten delt, og Østerrike ble republikk. Før andre verdenskrig ble Østerrike annektert av Tyskland i 1938 som det såkalte Ostmark, det såkalte «Anschluss». Etter krigen ble Østerrike nøytralt og ble medlem av EU i 1995.

Keltere, romere og folkevandring

Romerske provinser og byer innafor Østerrikes nåværende område

Den første statsdannelsen i det som skulle bli Østerrike, var et keltisk kongerike, kalt Noricum, omkring 100 f.Kr. Størstedelen av området blei besatt av Romerriket omkring 15 f.Kr. Keiser Claudius oppretta den romerske provinsen Regnum Noricum, som hadde omtrent de samme grensene som Østerrike har i dag. Øst for Vindobona (det nåværende Wien) lå den største romerske byen, Carnuntum. Andre viktige byer var Virunum (nåværende Klagenfurt) og Teurnia (i nærheten av Spittal an der Drau).

Etter kristendommens utbredelse på 100-tallet, begynte den langsomme nedgangsperioden til Romerriket og etter hvert folkevandringene. Etter goternes, slavernes og avarenes lange press mot provinsen Noricum begynte bajuvarernes bosettelser 500-tallet, mens det nåværende Vorarlberg blei befolka av alamannerne. I det nordlige alpeområdet etablerte det bayerske hertugdynastiet seg fra 500-tallet.

Frankerriket og det tysk-romerske rike

For detaljer, se hovedartiklene: Frankerne og Det tysk-romerske rike

Fredrik I. Barbarossa

Store deler av Østerrike tilhørte på slutten av 700-tallet det bayerske hertugdømmet, som var en del av Frankerriket under Karl den store. Etter delinga av Karl den stores rike, blei Østerrike en del av det tysk-romerske riket. Regionen som tilsvarer det nåværende Niederösterreich fikk under karolingerne navnet Marchia orientalis, som er latin for den østlige mark. Dette grenselandet i den sørøstlige delen av riket blei kimen til det seinere Østerrike. Området gikk imidlertid tapt til Ungarn i 907. Først etter Lechfeldslaget i 955 kunne karolingerne igjen ekspandere mot øst, og det oppsto da nye hertugdømmer og markgrevskaper. Dermed begynte også en ny bayersk bosettingsbølge.

I 976 oppsto den eldste landenheten innafor grensene av det nåværende Østerrike i form av det sjølstendige hertugdømmet Kärnten. Det samme året overlot keiser Otto 2. Marchia Orientalis til Leopold 1. av Huset Babenberg som et markgrevskap. År 996 støter en for første gang på navnet Ostarrîchi. Ostarrîchi kom seinere til å utvikle seg til Österreich – riket i øst. Huset Babenbergs tid som herskere fortsatte framgangsrikt med en målbevisst koloniseringspolitikk som konsoliderte datidas Østerrike. Leopold 3. intrigerte framgangsrikt da han valgte å alliere seg med Henrik 5. og dermed medvirka til seieren hans over faren, Henrik 4.. Leopold gifta seg med Agnes von Hohenstaufen, søster av Henrik 5. og datter av Henrik 4. Leopold grunnla mange klostre og blei derfor erklært som helgen etter sin død.

Babenbergerne blei herrer over Bayern i 1139, men dette skapte samtidig konflikt mellom hohenstauferne og welferne. Striden blei avslutta da Fredrik Barbarossa ga Bayern tilbake til welferne. Som «plaster på såret» fikk Østerrike status som hertugdømme i 1156 (Privilegium Minus). Den første østerrikske hertugen blei Henrik 2. «Jasomirgott» som var den som først utnevnte Wien til residensby. I 1186 fikk babenbergerne kontroll over Steiermark.

Babenbergerne blei etterfulgt av habsburgerne i 1278. For å understreke sin særlige status gjorde de hertugdømmet Østerrike til et erkehertugdømme gjennom ei forfalska erklæring kalt Privilegium Maius. De utvida herskerområdet fram til 1525 og blei en maktfaktor i Det hellige romerske riket. De seinere babenbergerne hadde forbundet Steiermark med Østerrike, og habsburgerne klarte å skape et større maktområde gjennom å tilegne seg Kärnten, Tirol, Krain og flere andre områder, som samla blei kalt Herrschaft zu Österreich. Fra 1438 besatte dynastiet nesten gjennomgående den tysk-romerske konge – og dermed også keiserrangen.

Utdypende artikkel: De osmansk-habsburgske krigene

I en tohundreårsperiode, fra seint på 1400-tallet fram til 1690 blei de habsburgske landområda konstant utsatt for angrep fra Det osmanske riket. Først med den berømte prins Eugene av Savoia lyktes det å slå «tyrkerne» tilbake til Beograd. Reformasjonen av kirka slo i begynnelsen raskt gjennom, men blei i løpet av 1600-tallet slått tilbake.

Keiserinne Maria Theresa omgitt av familien sin på Schönbrunn slott

Den pragmatiske sanksjon av 1713 utgjorde den første grunnloven for alle habsburgske landområder. Den fastslo at etter keiser Karl 6., som ikke hadde noen mannlige arvinger, skulle hans datter Maria Theresia følge ham som dronning av de østerrikske arvelanda. I den østerrikske arvefølgekrig lyktes det i hovedsak for det nye huset Habsburg-Lothringen å tilegne seg makta i arvelanda. Da Preussen og Russland i det 18. hundreåret delte Polen, fikk Østerrike tildelt Galizia og Lodomeria.

Franz 2. grunnla i 1804 keiserriket Østerrike og tok tittelen Keiser av Østerrike som Franz 1. I 1806 nedla han imidlertid keiserkrona for det hellige tysk-romerske riket etter press fra Napoleon og med det opphørte riket også de jure å eksistere. Han var dermed i to år den eneste dobbeltkeiseren i historia.

Keiserriket og dobbeltmonarkiet

For detaljer, se hovedartiklene: Keiserdømmet Østerrike og Østerrike-Ungarn

Det nye keiserriket Østerrike var en etnisk blanda stat, der det i tillegg til tysk også blei talt ungarsk, italiensk, tsjekkisk, polsk, ukrainsk, jiddisch, rumensk, kroatisk, serbisk, slovakisk og slovensk. Da området tidligere hadde hørt under det hellige romerske riket, inngikk det fra 1815 i Det tyske forbundet, og den østerrikske sendemannen hadde formannskap i forbundsforsamlinga der. Landsdelen Salzburg tilfalt i 1816 som hertugdømme det østerrikske keiserriket, etter at det hadde vært et sjølstendig fyrsteerkebispedømme siden 1328.

Den førende politikeren i den østerrikske Biedermeier-tida var utenriksminister og seinere kansler Metternich. For han gjaldt det å holde befolkninga i ro med sensur og angivere for å opprettholde den gamle orden: Det absolutte monarkiet, eneveldet. De samme måla hadde de på denne tida også i Preussen og Russland, og sammen grunnla disse tre monarkia den hellige alliansen. I denne perioden fant industrialiseringa av Østerrike også sted. I 1837 kjørte det første damptoget mellom Floridsdorf og Deutsch-Wagram, som var første del av nordbanen – den viktigste banestrekninga i monarkiet.

Under revolusjonen i 1848 ønska innbyggerne i monarkiet demokrati og sjølstendighet, og kansler Metternich måtte gå i eksil i England. Bare den keiserlige arméen under Radetzky, Jelacic og Windisch-Graetz og hjelp fra den russiske arméen sikra at monarkiet overlevde. Den 2. desember 1848 avløste den 18-årige Frans Josef den sjuke keiser Ferdinand 1. Den uerfarne herskeren stilte i 1849 de opprørske ungarerne for retten, og lot et dusin av de øverste ungarske hærførerne henrette. Hans popularitet var i de første 20 åra av regjeringsperioden liten.

Med slaget ved Solferino i 1859 tapte Østerrike overherredømmet i Nord-Italia og med slaget ved Königgrätz tapte de lederskapet i det tyske forbundet. Den derigjennom svekka keiseren måtte gjennomføre dyptgripende reformer og oppgi sin ny-absolutte regjeringsmåte. Tross i hans seige motstand fulgte nå ei omdanning til et konstitusjonelt monarki.

I 1867 inngikk Østerrike en avtale med Ungarn som omgjorde det østerrikske monarkiet til det østerriksk-ungarske dobbeltmonarki. Fordelene for ungarerne, som blei uavhengige av den østerrikske innenrikspolitikken, skjerpa nasjonalitetskonfliktene med de øvrige befolkningsgruppene i monarkiet. Mens alle nasjonalitetene var representert i det østerrikske riksrådet og stemmeretten blei innført i 1907 for alle menn, så blei de ikke-ungarske nasjonalitetene sterkt forfordelt i den ungarske riksdagen, og det kom heller ikke en allmenn stemmerett i Ungarn før i 1918.

Etter det tvungne tilbaketoget fra Tyskland og Italia hadde monarkiet sett seg ut Sørøst-Europa som det nye maktområdet. Der var det imidlertid nasjonale sørslaviske statsplaner (støtta av Russland), som konkurrerte med planene for det overnasjonale monarkiet. Habsburg blei for mange politiske aktivister på Balkan til fienden, som forhindra den nasjonale frigjøringa.

Attentatet i Sarajevo i 1914 førte til første verdenskrig, som i 1918 førte til den endelige avslutninga av det kongelig-keiserlige monarkiet.

Grunnlegginga av republikken

Ved avslutninga av første verdenskrig hadde Østerrike-Ungarn falt fra hverandre. Den 21. oktober 1918 kom medlemmene av det tysktalende riksrådet for første gang sammen som den provisoriske nasjonalforsamlinga for Tysk-Østerrike. Møtet blei leda av Karl Seitz. Forsamlinga blei – også under Seitz sitt formannskap – kalt statsråd og sammensatte den 30. oktober 1918 den første tysk-østerrikske regjeringa. Den første kansleren blei sosialdemokraten Karl Renner, som i 1945 på nytt skulle komme til å spille ei viktig rolle ved grunnlegginga av Den andre republikken. På det gammaløsterrikske området, som var bebodd av mennesker som fortrinnsvis talte tysk, oppstod det dermed en ny stat.

Den ennå fungerende keiserlige regjeringa forsøkte i begynnelsen av november 1918 å trekke det tysk-østerrikske statsrådet med inn i beslutningene om våpenstillstand. Men statsrådet bestemte seg for at monarkiet, som hadde begynt krigen, også sjøl måtte avslutte den. Våpenstillstanden mellom Østerrike og Italia av 3. november 1918 var derfor ennå keiser Karl 1. og hans keiserlige regjerings ansvar. De ungarske troppene hadde allerede forlatt fronten i slutten av oktober, da de gikk ut av realunionen med Østerrike.

Førende politikere fra den keiserlige regjeringa og fra statsrådet utarbeida sammen erklæringa der Karl 1. den 11. november 1918 frasa seg enhver deltagelse i statens forretninger. Det var ikke det samme som at han abdiserte, men avgjørelsen om den framtidige statsformen var de facto gjort. Den 12. november avgjorde den provisoriske nasjonalforsamlinga formelt at staten Tysk-Østerrike var en demokratisk republikk.

Første republikk fram til 1934

Utdypende artikkel: Saint-Germain-traktaten

I republikken fikk alle kvinner for første gang stemmerett. I koalisjonsregjeringene 1918-1920 blei flere betydelige sosiallover vedtatt (for eksempel 8-timersdagen, sosial forsikring osv). Adelen blei avskaffa i april 1919. Medlemmer av Habsburg-Lothringen-familien kunne bare oppholde seg i Østerrike om de erklærte seg som borgere i republikken og frasa seg all makt. «Den tidligere bæreren av krona» (som det het i loven) blei da han motsatte seg abdikasjon forvist for evig tid fra landet. Han hadde imidlertid allerede på forhånd reist til Sveits for å unngå internering. Karl 1. døde i 1922 på Madeira, mens hans kone, Zita von Bourbon-Parma døde i 1989. Den 13. juli 1935 oppheva forbundskansler Schuschnigg landsforvisninga, og Zita og det tidligere keiserparets sønn Otto von Habsburg kunne igjen besøke Østerrike, noe som likevel først skjedde fra 1966, da også Otto von Habsburg måtte frasi seg retten til trona. Fra den 1. januar 2007 har Ottos sønn Karl fått overdratt funksjonen som Habsburg-familiens overhode.

Noen områder der flertallet av befolkninga talte tysk (for eksempel Egerland, Sørmähren og Sør-Tyrol) fikk etter krav fra seierherrene ikke forbli i Østerrike. I Saint-Germain-traktaten blei det bestemt at navnet på staten skulle være «Republikken Østerrike», og den tilslutninga til den nye tyske republikken som forfatninga forutsatte blei forbudt.

Den 21. oktober 1919 blei navnet endra til «Republik Österreich» og i 1920 blei den nye forbundsforfatninga vedtatt. I 1929 blei Burgenland, som var den overveiende tysktalende delen av vest-Ungarn, opptatt som sjølstendig forbundsland i republikken. Forbundsregjeringa besto fra 1920 av de kristelig-sosiale og deres høyreorienterte koalisjonspartnere. Sosialdemokratene, som var flertallspartiet i det «Røde Wien», var på nasjonalt nivå i skarp opposisjon.

I det gamle Østerrike-Ungarn hadde de en avbalansert økonomisk struktur med de bøhmiske industriområda og de ungarske landbruksområda. Med frafallet av disse områda kunne en ikke lenger brødfø folket og skaffe energi uten å kjøpe det i utlandet. Til overmål hadde de en kjempehovedstad med en enorm statsadministrasjon til et lite land å være. Mangelen på varer skapte hyperinflasjon i begynnelsen av 1920-åra. Østerrike hadde bruk for kapital utafra, men landets kredittverdighet var liten. Den 4. oktober 1922 blei Genèveprotokollen underskrevet, og den garanterte Østerrikes suverenitet. Samtidig fikk Østerrike en kreditt på 650 millioner østerrikske kroner. Økonomien kom bedre under kontroll og med innføringa av den østerrikske Schilling som valuta i 1925 blei inflasjonen endelig bremsa. Den konservative regjeringa sørga for, at schillingen forblei stabil; den blei ofte kalt Alpedollar. Men fokus var nesten utelukkende på den økonomiske politikken, og ulempa ved den utilstrekkelige økonomiske politikken var at de ikke var forberedt på å løse verdenskrisa i 1929, fordi staten ikke hadde tatt de nødvendige forholdsregler.

I de følgende åra førte den økonomiske krisa og de politiske motsetningene Østerrike lenger og lenger ned i ei krise. De østerrikske marxistene talte om proletariatets diktatur som mål og skremte dermed alle konservative, sjøl om de ville nå målet på demokratisk vis. På høyre side av det politiske spekteret blei det etter hvert ei utbredt oppfatning at demokratiet ikke var egna til å løse landets problemer. Mange av disse så på Benito Mussolini som et forbilde.

En av de kristensosiale politikerne som støtta denne holdninga var Engelbert Dollfuß. På grunn av strid om ei avstemning gikk Nasjonalrådet fra hverandre, og med utgangspunkt i denne forretningsordenskrisa forhindra Dolfuß i mars 1933 med politiets hjelp at forsamlinga kunne tre sammen igjen og han forkynte at parlamentet hadde utelukka seg sjøl. Mer enn en million borgere underskreiv ei oppfordring til forbundspresident Wilhelm Miklas om å gjenopprette de forfatningsmessige tilstandene, men det forblei resultatløst, sjøl om Dollfuß sine handlinger klart var et angrep på forfatninga.

Austrofascisme og stenderstat

Utdypende artikkel: Austrofascisme

Dollfuß utnytta at krigsforvaltningas fullmaktslov fra 1917 ved en feil ikke var blitt oppheva. Han kunne dermed endre lovene eller utstede nye gjennom regjeringsforordninger. Den 12. februar 1934 kom de ulmende motsetningene mellom de regjerende kristeligsosiale og sosialdemokratene voldelig til uttrykk i den østerrikske borgerkrigen. Regjeringa satte inn forbundshæren med kanoner. Det kom dødsdommer mot sosialister, Wiens borgermester blei avsatt og det kom et forbud mot det sosialdemokratiske og det kommunistiske partiet. Dollfuß proklamerte så den 1. mai 1934 forbundsstaten Østerrike som en stenderstat. Det handla om et diktatur som allerede den gangen blei betegna som austrofascisme.

Få uker etter kom julikuppet, fra tilhengere av det nasjonalsosialistiske DNSAP. Noen kuppmakere klarte den 25. juli 1934 å trenge inn i kanslerforvaltninga, der Dolfuß blei så hardt såra at han døde få dager etter. Kuppforsøket blei slått ned i løpet av få dager. Kurt Schuschnigg blei ny forbundskansler. Nazistene var særlig uenige med austrofascistene om Østerrike skulle være sjølstendig eller inngå som del av Tyskland.

Østerrike var likevel også et mildere diktatur enn Hitler-Tyskland. Flere forfulgte mennesker fra Tyskland, særlig skuespillere og forfattere, søkte i 1934-1938 tilflukt i Østerrike. Samtidig kopierte regimet elementer fra det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland: Fanemarsjer, enhetsorganisasjonen Vaterländische Front, førerprinsippet og partiforbud.

Anschluss

Utdypende artikkel: Anschluss

Mens Adolf Hitler ved julikuppet ennå spilte uinteressert, fordi Mussolini ennå ville holde Østerrike uavhengig, så blei trykket på Østerrike fra Tyskland sterkere. Schuschnigg blei ved et møte med Hitler skremt og utsatt for press for å innsette tyskvennlige ministre i regjeringa. Da kansleren fortvila i mars 1938 meddelte ei folkeavstemning om Østerrikes sjølstendighet, tvang Hermann Göring ved telefoniske trusler forbundspresident Miklas til å innsette ei naziregjering. Samtidig med at denne regjeringa blei innsatt den 12. mars 1938 fant den i lang tid forberedte innmarsjen av tyske tropper sted. På dette tidspunktet hadde mange lokale nazister allerede overtatt makta, for eksempel i Graz.

Den 13. mars 1938 utstedte Hitler en anschluss-lov sterkt motivert av begeistringa fra sine østerrikske tilhengere. Etter dette begynte terroren mot jødiske østerrikere, som også kom til uttrykk i den såkalte «ariseringa» med beslaglegging av jødisk eiendom.

Det tredje riket

Nazitysklands inndeling i riksenheter - de såkalte Reichsgaue

Østerrike blei først værende et eget land innafor Det tredje riket, men den 21. april 1939 blei de tidligere forbundslanda og Wien gjennom ei lov omdanna til «normale» riksenheter, og navnet Østerrike skulle forsvinne. Dermed blei Burgenland delt mellom enhetene Niederdonau og Steiermark, Osttirol blei slått sammen med Kärnten og den steiriske delen av Salzkammergut blei lagt under Oberdonau. Wiens areal blei ved ei sammenslåing med omlandet tredobla (i det såkalte Stor-Wien).

Østerrike blei først betegna som «Ostmark» og seinere «Alpe- og Donauenheten». Den østerriksk fødte Hitler førte Østerrike inn i nazismen, og utsletta helt sjølstendigheten til landet han opprinnelig kom fra.

Etterkrigstida og Den andre republikken

Etter det stortyske rikets sammenbrudd og avslutninga av den andre verdenskrig, blei Østerrike igjen etablert som uavhengig stat. Dette hadde de seinere seierherrene allerede fastslått i Moskvadeklarasjonen i 1943. Den 27. april 1945 kom ei provisorisk statsregjering med Karl Renner som kansler sammen og proklamerte gjenopprettinga av republikken (Den andre republikken). Snart etterpå blei forfatninga fra 1. oktober 1920 med seinere justering fra 1929 gjeninnført. Unntaket var de reglene som delte forbundsrådet i Länder- og Ständerat. Østerrike vant dermed tilbake sin status som et ikke-voldelig, representativt, parlamentarisk og føderalistisk demokrati.

Karl Renner blei valgt til forbundspresident av Forbundsforsamlinga. Etter Renners død blei Theodor Körner den 27. mai 1951 valgt til forbundspresident som kandidat for SPÖ i allment valg. Han var dermed det første folkevalgte statsoverhodet i den østerrikske historia.

Fra 1945 til 1947 blei Østerrike etter ønske fra okkupasjonsmaktene leda av ei regjering bestående av alle de lovlige partia (ÖVP, SPÖ, KPÖ). Den 19. november 1947 danna ÖVP og SPÖ en storkoalisjon som regjerte til 1966.

Fram til 1955 var Østerrike i likhet med etterkrigs-Tyskland oppdelt i okkupasjonssoner. Den sovjetiske sona var den største, og omfatta Oberösterreich nord for Donau, Niederösterreich, det gjendanna Burgenland og Wienerbezirkene 2, 4, 10, 20, 21 og 22.

Russerne samla beslaglagte virksomheter i et konsern de kalte USIA, som verken holdt østerrikske lover eller betalte skatt i Østerrike. På Enns, som utgjorde grensa til den amerikanskokkuperte sona i Oberösterreich sør for Donau, gjennomførte russerne en streng personkontroll.

Belvedere-slottet i Wien, der Østerrikes statstraktat blei underskrevet 15. mai 1955

Med underskrivinga av den østerrikske statstraktaten den 15. mai 1955 fikk republikken full suverenitet den 27. juli 1955. Traktaten blei inngått mellom forbundsregjeringa og representanter fra seiersmaktene, og Østerrike forplikta seg til å være nøytral og aldri igjen å forsøke å bli slått sammen med Tyskland.

Den 26. oktober 1955, etter at okkupasjonsstyrkene hadde trukket seg ut, beslutta Nasjonalrådet at Østerrike skulle være evig nøytralt. Siden 1965 har denne dagen vært landets nasjonaldag. Nøytraliteten betød fra begynnelsen at man ikke tok stilling mellom øst og vest. Dette blei bevist under oppstanden i Ungarn i 1956 og under okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Nøytraliteten betød at Østerrike kunne bygge opp gode kulturelle og handelsmessige forbindelser med både vestlige land og de daværende østblokklanda, noe som kom landet til gode under gjenoppbygginga.

Den 14. desember 1955 blei Østerrike medlem av FN og var 1973-74 og 1991-92 medlem av sikkerhetsrådet. I 1956/57 fikk IAEO, Det internasjonale atomenergibyrået, sete i Wien, og i 1969 kom UNIDO, FNs organisasjon for industriell utvikling til, og seinere fulgte flere FN-kontorer.

I Sør-Tyrol, som inntil 1918 hadde tilhørt Østerrike, men som etter første verdenskrig blei annektert av Italia, var det et flertall av tysktalende. I 1960-åra forela Østerrike konflikten med Italia om landområdet for FN. Som følge av det fikk befolkninga i Sør-Tyrol ei rekke rettigheter i 1969, og disse er siden blitt utbygd.

Fra 1970 til 1983 blei Østerrike leda av ei sosialdemokratisk regjering med Bruno Kreisky i spissen. I 1970-åra fikk Østerrike stigende betydning i internasjonale spørsmål, noe som blant annet kom til uttrykk gjennom etableringa av en FN-bygning i Wien (UNO-city) og Bruno Kreiskys engasjement i spørsmålet om palestinerne.

I 1979 la OPEC sitt hovedkontor til Wien.

Østerrike i dag

Siden åpninga av grensene til de tidligere østblokklanda i 1989/90 ligger Østerrike ikke lenger ved østgrensa av det ikke-kommunistiske Europa, og Østerrike har opplevd sterkere handelssamkvem med og investeringer i de tidligere kommuniststyrte landa. I første halvdel av 1990-tallet fikk mange mennesker fra det borgerkrigsherja Jugoslavia opphold i Østerrike.

Etter avslutninga av den kalde krigen i 1991 ble nøytralitetspolitikken noe endret. Den har endret status etter at Østerrike ble med i EU den 1. januar 2005. Etter underskrivinga av ulike EU-traktater har Østerrike slutta seg til EUs felles forsvarspolitikk og kan derfor ikke lenger regnes som nøytralt i streng forstand.

I 2002 ble euro innført som valuta og erstattet dermed den østerrikske Schilling.

Den 21. desember 2007 ble Schengen-samarbeidet utvidet mot øst. Dermed forsvant de siste restene av det gamle jernteppet, da grensekontrollen til Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia ble fjernet.