Slovakias historie

Den slovakiske Spisskyborgen, bygget på 1100-tallet, er en av de største festningskomplekser i Sentral-Europa.

Slovakia er et landskap som er preget av høye fjell og dype daler.

Topografisk kart over Slovakia

Slovakias historie angår det landskapet som i dag utgjør den relativt unge nasjonen Slovakia (selvstendig i 1993 da Tsjekkoslovakia ble oppløst) og grenser mot Tsjekkia i nordvest, til Polen i nord, til Ukraina i øst, til Ungarn i sør og til Østerrike i sørvest. Det er et landskap som er preget av fjell og daler og hvor fjellkjeden Karpatene strekker seg over landets nordligste del. På 500-tallet ble Slovakia bosatt av innvandrende slavere. Etter år 567 var landet underlagt avarenes rike. På begynnelsen av 800-tallet vokste et selvstendig slovakisk fyrstedømme fram ved elven Nitra. Fra 830-tallet og fram til 900-tallet ble området underlagt Stormähren og forbindelse med dette ble befolkningen kristnet. Opp igjennom historien har området stort sett vært underlagt mektigere naboriker, slik som Stormähren, Kongedømmet Ungarn og Østerrike-Ungarn. Siden uavhengigheten i 1993 har Slovakia vært et stabilt demokrati med stor økonomisk vekst. Landet ble medlem av EU og NATO i 2004, og i 2009 ble Slovakia også med i eurosonen.

Forhistorisk tid

Tidlig steinalder

Karbondatering har plassert de eldste bevarte arkeologiske gjenstandene som er avdekket i Slovakia, funnet i nærheten av Nové Mesto nad Váhom, til rundt 270 000 år f.Kr. i den tidlige paleolittiske tid (gammelsteinalderen). Disse oldtidsredskapene som ble gjort med clactonteknikken, bærer vitnemål av svært tidlig bosetning i Slovakia.

Andre steinredskaper fra den midtre paleolittiske tid (200 000 til 80 000 år f.Kr.) er avdekket grotten Prepoštská jaskyňa i nærheten av Bojnice og tilsvarende fra andre områder i nærheten. Den viktigste oppdagelsen fra denne tiden er et kranium fra en neandertaler som er rundt 200 000 år gammel. Den ble avdekket i nærheten av Gánovce, en landsby i nordlige Slovakia.

Arkeologer har funnet skjeletter fra forhistoriske homo sapiens i området foruten mange objekter og levninger fra Gravettienkulturen, hovedsakelig langs elvedalene til Nitra, Hron, Ipeľ, Váh og så langt som til byen Žilina, og i nærheten av foten til fjellene Vihorlat, Inovec, og Tribeč. Det mest velkjente funnet omfatter den eldste kvinnefigur, kalt Venus fra Moravany. Den er utskåret fra et mammutbein og er fra 22 800 år f.Kr. Statuetten ble funnet i 1940-årene i Moravany nad Váhom, i nærheten av Piešťany. Tallrike halsbånd gjort av snegleskall fra den geologiske perioden tertiær er også funnet langs stedene i Moravany-Žákovská, Podkovice, Hubina og Radošina. Disse funnet har gitt de eldste bevis på kommersiell varebytte mellom Middelhavet og Sentral-Europa.

Neolittisk tid

Domica-grotten var bosatt i nesten 800 år i steinalderen

Oppdagelser av redskaper og keramikk i flere arkeologiske utgravninger og fra gravplasser er spredt over hele Slovakia, overraskende nok også i de nordlige områdene på relativt høytliggende områder, har gitt dokumentasjon på menneskelig bosetning i den neolittiske tidsepoke. Steingods funnet i Želiezovce, Gemer og i fjellpartiet Bukové hory er karakterisert av bemerkelsesverdig modellering og vakkert utført lineær dekorasjon. Det har også avslørt de første forsøk på farging. Disse funnene beviser en meget utviklet estetisk sans og evne hos de neolittiske håndverkerne.

Viktige arkeologiske oppdagelser har også blitt gjort i flere grotter som var bebodd i denne tiden. Den i dag berømte Domica-grotten er bortimot 6000 meter lang og har en dybde på 700 meter. Grotten var bebodd og har gitt noen av de største neolittiske avleiringene i Europa. Stammene som produserte keramikk fra fjellpartiet Bukové hory bodde i Domica-grotten sammenhengende for mer enn 800 år.

Overgangen til neolittisk tid i Sentral-Europa førte til utviklingen av jordbruket og husdyr på beite, smelting av metall på lokalt nivå, bruk av riflet dekorasjon i keramikkproduksjonen. I tiden hvor denne typen med steingods ble avdekket bygde folket også befestede steder, bygdeborger, hvor levninger av disse funnet flere steder i dag, særlig på de mer høytliggende områdene som Nitriansky Hrádok. Fra og med den neolittiske tiden utgikk det fra Slovakia et handelsnettverk for varer som skjell, rav, smykker og våpen, og ble således en viktig knutepunkt for de europeiske handelsrutene.

Bronsealderen

Kart over Hallstatt-kulturens utbredelse.

Bronsealderen i Slovakia gikk gjennom tre utviklingsfaser som totalt strakte seg fra 2000 til 800 f.Kr. Betydelig kulturell, økonomisk og politisk utvikling kan bli tilskrevet betydelig vekst i produksjonen av kobber, særlig i sentrale Slovakia, som blant annet i Špania Dolina, og i nordvestlige Slovakia. Kobber ble en stabil kilde til vekst for den lokale befolkningen. Etter at kulturene i Čakany og Velatice ebbet hen ekspanderte Lausitzkulturen ved å bygge sterke og komplekse befestninger med store permanente bygninger og administrative sentre. Utgravninger av kulturens bygdeborger har dokumentert betydelig utvikling i handel og jordbruk for denne perioden.

Rikdom og mangfoldet i gravene økte betydelig. Boboerne framstilte våpen, skjold, smykker, statuetter og annet. Den lokale befolkningen, Kalenderbergkulturen, ble forstyrret da det kom innvandrende stammer fra trakiske områder. Kalenderbergkulturen levde i landsbyer og i bygdeborger, og den lokale makten av hva som har blitt karakterisert som «prinsene» fra Hallstattkulturen, som forsvant i Slovakia en gang i løpet av den siste perioden av jernalderen etter stridigheter med skytisk-trakiske folk og keltiske stammer som innvandret fra sør og nordover ved å følge elvene.

Historisk tid

Jernalderen og romersk tid

En keltisk mynt preget i Bratislava og til høyre dens replika i en moderne slovakisk 5 koruna mynt.

Filosofkeiseren Marcus Aurelius drev krig i Slovakia.

Seiren over kelterne markerte begynnelsen på sen jernalder i regionen. Cotiniere og boiere var to større keltiske stammer levde i Slovakia. Cotiniere var antagelig identiske eller utgjorde en betydelig del av den såkalte Púchovkulturen. Kelterne bygde store oppidum (befestede bosetninger) i Bratislava og Liptov, sistnevnte hvor helligdommen i Havránok lå. Det var et religiøst senter bygget en gang på 100-tallet f.Kr., bestående av en meget stor søyle av tre, enten en form totem eller statue. Sølvmynter med navn på keltiske konger, såkalte biateker, representerte de første kjente former for skriftkultur i Slovakia. Keltisk dominans forsvant med germansk innvandring, dakernes seier over boierne i nærheten av innsjøen Neusiedler See, og med Romerrikets ekspansjon.

Romersk skrift på fjellet nedenfor Trenčínfestningen.

Den romerske epoken begynte i Slovakia i år 6 e.Kr. da romerske legionærer drev krigføring mot stammer som markomannere og kvadere. Kongedømmet Vannius (latin regnum Vannianum), et barbarisk kongedømme grunnlagt av kvaderne, eksisterte i vestlige og sentrale Slovakia fra år 20 til 50 e.Kr. Romerne okkuperte kun en tynn stripe av høyre bredde av Donau og en meget liten del av sørvestlige Slovakia (Celemantia, Gerulata, festningen Devín). Først i 174 trengte keiser Marcus Aurelius dypere inn i elvedalene Váh, Nitra og Hron. Ved bredden av Hron skrev han sitt filosofiske verk Til meg selv (Τὰ εἰς ἑαυτόν) på gresk. I år 179 graverte en romersk legionær inn i fjellet til festningen Trenčín oldtidsnavnet Trenčín (Laugaritio), noe som markerte den nordligste punktet for romersk tilstedeværelse i denne delen av Europa.

De store invasjoner

• Se hovedartikkel, Folkevandringstiden

På 100-tallet og 200-tallet begynte hunerne å forlate den sentralasiatiske steppene, og i 377 krysset de Donau og okkuperte den romerske provinsen Pannonia som ble deres kjerneområde for å rette angrep mot vestlige Europa. I år 451 under ledelse av Attila krysset de Rhinen og herjet i Gallia, før de også krysset Pyreneene og herjet en tid i Catalonia. Attilas brå død i 453 førte imidlertid til at den huniske stemmen gikk i oppløsning og forsvant. I tomrommet på 500-tallet kom germanske stammer inn over Den pannoniske slette: langobarder, gepidene og herulere.

I 568 invaderte avarer, et tyrkisk folk, inn over Donau og okkuperte lavlandet på Den pannoniske slette. De etablerte et rike her og utførte flere angrep på Det bysantinske rike. De bysantinske keiserne forsøkte å kjøpe seg fri med å sende rike gaver til avarene.

I 623 skilte den slaviske befolkningen som levde i de vestlige delene av Pannonia seg ut og dannet et eget rike. I 626 beleiret både avarene og perserne Konstantinopel, men de klarte ikke å erobre hovedstaden i Østromerriket. Etter nederlaget sank avarenes prestisje og makt og de mistet etterhvert deres tidligere kontroll over områder utenfor Den pannoniske slette.

Slavere

Den slavisk ekspansjon

På 500-tallet begynte slaviske folkegrupper å bevege på seg, kanskje på grunn andre folk fra Asia flyttet på seg, som hunere, og senere avarer og bulgarere. Det synes som det ble en folkevandring av slavere som fulgte i kjølvannet fra germanere som flyktet fra hunere og bosatte seg i deres etterlatte landområder. Hvor slaverne opprinnelige kom fra er uklart, men de bosatte seg over et spredt område i hva som i dag er østlige Europa; mellom elvene Oder og Elben, sørover inn i Böhmen, Mähren og mye av dagens Østerrike, Den pannoniske slette og Balkan, og nordover langs øvre av elven Dnepr.

I løpet av 500-tallet bosatte slaviske folk seg i regionen mellom Alpene og Adriaterhavet i to bølger; den første rundt 550 over Mähren og den andre bølgen kom fra sørøst inn i det tomrom som langobardene etterlot seg da de dro inn Italia i 568.

Kong Samo

Senere framstilling av kong Dagobert I.

Fra 623 til 658 ble slaviske folk mellom elven Elben og fjellkjeden Karavankene forent i et forbud under ledelse av kong Samo (Kralj Samo). Samo var ikke slaver, men en frankisk handelsmann, men han greide å forene de ulike slaviske stammene etter et heldig slavisk opprør mot avarene i 623. I 631 beseiret Samo den frankiske hæren til Dagobert I i slaget ved Wogastisburg. Forbundet brøt sammen med Samos død i 658. Mindre stammeforbund ble dog opprettholdt, som Karantanija med sitt sentrum i dagens region Kärnten i Østerrike.

Slaviske statsdannelser

Pribina, «prins» eller hersker fyrstedømmet Nitra. Moderne statue i Slovakia.

I 670-årene synes det fra arkeologiske undersøkelser at en ny befolkning var kommet østfra og bosatt seg på Den pannoniske slette, og kort tid etter avarene kunne de utvide sine områder også over Wienbekkenet. Undersøkelser fra samme periode indikerte også dannelsen av slavisk adelsklasse, blant annet av en rik grav i det området Blatnica i Slovakia, i det området som ble sentrum for Stormähren.

Avarenes overherredømme over sørlige Slovakia varte fram til 803 da Karl den store hjalp slaverne som levde nord for Donau (i kjerneområdet for det framtidige fyrstedømmet Nitra), å beseire avarene som til sist ble assimilert inn i de lokale slaviske befolkningene.

Fyrstedømmet Nitra oppsto på begynnelsen av 800-tallet da det synes som om de slaviske folkene som levde i de nordvestlige delene av Den pannoniske slette var ledet eller underlagt en stammeleder, kalt for «prins» av senere historikere. Et omfattende nettverk av bosetninger utviklet seg rundt byen i løpet av det samme århundret. Beklageligvis er de eneste skriftlige kildene tilgjengelige to nedtegnelser i Conversio Bagoariorum et Carantanorum (Konvertering av bayrerne og karantaniere) fra rundt 870. Detaljer om denne statsdannelsen er derfor spinkel.

En gang rundt 828 innviet erkebiskop Adalram av Salzburg en kirke for prins Pribina i Nitrava. I 833 ble Pribina forvist av Mojmír I, hertug av Mähren som dro til grev Ratbod som administrerte de østlige grenseområdene av det karolinske riket eller Frankerriket. Her ble Pribina overhode av et fyrstedømme under overherredømme av Østfranken og hadde sitt hovedkvarter Blatnograd (i dagens Ungarn) i nærheten av hvor elven Zala renner ut i Balatonsjøen. Utgravninger har bekreftet at tre festninger i Nitra (Pobedim, Čingov, og Ostrá skala) synes å ha blitt ødelagt på den samme tiden som da Pribina ble forvist.

Stormähren

• Se hovedartikkel, Stormähren

Sentral-Europa på 800-tallet: Østfranken i blått, Bulgaria i oransje, Stormähren under Rastislav (870) i grønt. Den grønne linjen markerer grensene til Stormähren under Svatopluk I (894). Merk at den ytre grensen er en indikasjon, ikke nødvendig fastlagt og endelig.

Stormähren vokste fram fra 830 da Mojmír I greide å forene de slaviske stammene som var bosatt nord for Donau. Da Mojmír I forsøkte å løsrive seg fra overherredømmet til kongen av Østfranken i 846, ble han effektivt avsatt av kong Ludvig den tyske som støttet Mojmírs nevø, Rastislav (846–870), overtok tronen. Den nye monarken etterstrebet en uavhengig politikk: etter å ha stoppet et frankisk angrep i 855 søkte han å svekke innflytelsen fra frankiske prester som prekte i hans rike. Rastislav ba den bysantinske keiseren Michael III om å sende lærere som kunne tolke kristendommen på slavisk. To brødre ble sendt i 863, Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), «slavernes apostler». Kyrillos utviklet den første slaviske alfabet og oversatte Den hellige skriften til slavisk. Rastislav var også opptatt av å sikre og administrere sitt rike. Tallrike borger som ble bygd over hele landet er datert til hans regime.

Kyrillos og Methodios som holder det kyrilliske alfabetet.

I løpet av hans regime ble fyrstedømmet Nitra gitt til hans nevø Svatopluk som en form for apanasje. Opprørske prinser og høvdinger allierte seg med frankerne og veltet Rastislav fra tronen i 870. Hans etterfølger, Svatopluk I (871–894), tok tittelen konge (rex). I løpet av hans regime fikk Stormähren sin største utbredelse, ikke bare dagens Mähren og Slovakia, men også nordlige og sentrale Ungarn, nedre Østerrike, Böhmen, Schlesien, Lausitz, sørlige Polen og nordlige Serbia var mer eller mindre underlagt riket, men de nøyaktige grensene for dette riket er diskutabelt blant historikerne. Svatopluk sto også imot angrep fra nomadiske madjariske stammer og fra det bulgarske riket. Tidvis leide han inn madjarere som leiesoldater i de pågående krigene mot Østfranken.

I 880 satte pave Johannes VIII opp en uavhengig kirkeprovins i Stormähren med erkebiskop Methodios som overhode. Han gjorde også den tyske presten Wiching til biskop av Nitra.

Etter at Svatopluk døde i 894 etterfulgte hans sønner Mojmír II (894-906?) og Svatopluk II ham som henholdsvis konge av Stormähren og prins av Nitra. Enighet mellom brødre holdt ikke lenge og de begynte å strides om overherredømmet av hele riket. Svekket av indre strid og pågående krigføring med Østfranken gikk det meste av de ytre områdene tapt for Stormähren. Samtidig hadde madjarerne (ungarere) gått på et nederlag mot nomadiske petsjenegere, og forlot sine områder øst for Karpatene og invaderte Den pannoniske slette. De begynte å okkupere området gradvis fra 896.

Både Mojmír II og Svatopluk II døde antagelig i slag mot madjarerne en gang mellom 904 og 907 ettersom deres navn ikke lenger blir nevnt i de skriftlige kildene etter 906. I tre slag i juni og august 907 i nærheten av Bratislava ble Stormährens hær endelig beseiret. Historisk har dette blitt sett på som sammenbruddet og slutten på Stormährens rike.

Ungarere på 900-tallet

Madjarerne (ungarere) kommer.

Fra begynnelsen av 900-tallet ble madjarerne (ungarere) den mektigste makten på Den pannoniske slette, men arkeologiske undersøkelser antyder en kontinuitet i den slaviske befolkningen i området. Stedsnavn synes å peke på at madjarerne dominerte den vestlige sletten og lavlandet i dagens Slovakia, men de høyereliggende områdene synes å ha hatt en blandet befolkning av både slavere og madjarere med slavisk som dominerende språk.

Området som utgjør dagens Slovakia ble gradvis integrert i utviklingen av den statsdannelsen som ble kongedømmet Ungarn tidlig på 900-tallet. Gesta Hungarorum (Ungarernes bedrifter) nevner at Huba, overhode av den ene av de syv ungarske stammene tok besittelser rundt Nyitra (Nitra) og elven Zsitva (Žitava) mens i henhold til Gesta Hunnorum et Hungarorum (Hunerne og ungarernes bedrifter) bosatte en annen stammehøvding, Lél, seg ned i nærheten av Galgóc (Hlohovec), og etter seieren ved Bratislava oppholdt han seg også ved Nitra.

I tiden mellom 899 og 970 var ungarske hærer fryktet i Sentral-Europa da de hyppig dreve krigføring og plyndring inn i områdene til dagens Italia, Tyskland, Frankrike og så langt unna som Spania, og østover til Østromerriket. Dette fortsatte fram til Lechfeldslaget ved elven Lech i 955 da Otto den store knuste deres hær, men ungarernes krigføring mot Østromerriket fortsatte helt fram til 970.

Kongedømmet Ungarn

Etableringen av det ungarske kongedømmet

Kong Stefans statue, Ungarns første konge, i hans hjemby, Esztergom

Utviklingen av det framtidige kongedømmet Ungarn begynte under regimet til grandprins Géza (før 972-997) som utvidet sitt styre til å omfatte dagens Slovakia vest for elven Hron.

Selv om han ble døpt i eller etter 972 ble han aldri noen overbevist kristen, i motsetning til sin sønn Stefan I som etterfulgte ham i 997. Det har blitt hevdet, skjønt det er usikkert, at med Stefans ekteskap med Gisela av Bayern mottok han det som da ble kalt for «hertugdømmet Nitra» i apansje av sin far. Da Géza døde kom andre konkurrenter til tronen, men Stefan beseiret dem og etter sin seier mottok han en krone fra pave Silvester II og ble kronet som den første konge av Ungarn i år 1000 (eller året etter).

Stefan etablerte minst åtte fylker («vármegye») i de områdene som utgjør dagens Slovakia: Abov, Borsod, Esztergom, Hont, Komárno, Nitra, Tekov og Zemplín som antagelig ble grunnlagt av ham. Områdene i nord og nordøst av dagens Slovakia var kun spredt befolket og ble kongens private jaktområder. Han opprettet også flere bispedømmer og på 1000-tallet var området som utgjør dagens Slovakia delt mellom erkebispedømmet Esztergom (etablert ca 1000) og dets underbispedømme Eger (grunnlagt en gang mellom 1006–1009).

Etter Stefans død havnet det nye kongedømmet i indre stridigheter for de som krevde tronen, og med Henrik III av Det tysk-romerske rike som blandet seg inn i stridighetene. I 1042 hadde keiser Henrik III erobret det meste av dagens Slovakia øst for elven Hron og gitt området til Stefans fetter Béla, men da keiserens hær trakk seg ut okkuperte soldatene til kong Samuel Aba av Ungarn det samme området.

Statue av kong Koloman av Ungarn på Heltenes plass i Budapest.

I 1048 avga kong Andreas I en tredjedel av riket (Tercia pars regni) i apanasje til sin bror hertug Béla. Hertugens besittelser var sentrert rundt Nitra og i Biharia i dagens Romania. I løpet av de neste 60 åren ble Tercia pars regni styrt av ulike medlemmer av Huset Árpád (hertugene Géza, Ladislaus, Lampert og Álmos). Hertugene aksepterte kongens overherredømme, men tre av dem, Béla, Géza og Álmos, gjorde opprør mot kongen for å kreve den ungarske kronen selv og allierte seg med naborikene.

Systemet med Tercia pars regni endte i 1107, da kong Koloman av Ungarn okkuperte områdene ved å dra fordel av at hans bror, hertug Álmos, var på pilegrimsreise til Det hellige land. Da broren kom tilbake forsøkte han å gjeninnta sitt tidligere hertugdømme med støtte fra Henrik V av Det tysk-romerske rike, men forsøket feilet og han ble tvunget til å akseptere status quo.

Utviklingen av byer og fylker

Etter å ha erobret sin brors hertugdømme etablerte kong Koloman etablerte et tredje bispesete i området for dagens Slovakia, Nitra bispedømme. Kongelig administrasjon av området ble utviklet gradvis i tiden 1000- og 1200-tallet: nye fylker ble etablert ved å dele eksisterende eller utvidelser av andre. Koloniseringen av de nordlige delene av riket fortsatte i løpet av perioden med innflyttere av slavere, ungarere, tyskere og vallonere. Samtidige dokumenter nevner at bosettere fra Mähren og Böhmen kom til de vestlige delene av dagens Slovakia mens de nordlige og østlige delene fikk «gjester» fra Polen og Ukraina. Kongelige privilegiebrev viser at flere familier utviklet lokal adel fra slavisk bakgrunn. Tyske bosettere utviklet bydannelser for framtidige byer som Krupina, Starý Tekov og Banská Štiavnica allerede på første halvdelen av 1200-tallet.

Slovakia var rikt på råmaterialer som gull, sølv, kobber, jern og salt, noe som førte til gruvedriften utviklet seg gradvis i regionen. Utviklingen av gruvedrift og handel styrket posisjonen til en del av bosetningene og de mottok privilegier fra kongen: de første bybrev ble gitt til Trnava (1238), Starý Tekov (1240) og Banská Štiavnica (1241 eller 1242) i dagens Slovakia. Borgerne i disse byene var hovedsakelig av tysk bakgrunn, men det var også ungarere og slavere. Det kom tillegg jøder til flere byer. I Bratislava og Pezinok er det dokumentert at i det minste fra 1200-tallet ble jødenes særlige status bekreftet med frihetsbrev fra kong Béla IV av Ungarn. Jødene ble likevel diskriminert med begrensninger i henhold til lokal bestemmelser som ikke tillot at de hadde posisjoner i samfunnet eller eie land.

I 1241 invaderte mongoler og herjet i de nordvestlige delene av kongedømmet, og kun en del borger kunne stå imot angrepene. Året etter trakk mongolene seg tilbake og ble av festningene ble forsterket og nye kom til. Kong Béla fortsatte å gi frihetsbrev til nye byer, Krupina (1244), Nitra (1248), Banská Bystrica (1255) og Gelnica (1270). I løpet av hans tid bosatte nye tyske innvandrere seg i Spiš, og fikk frihetsbrev i 1271 av kong Stefan V av Ungarn.

De siste tiårene av 1200-tallet var karakterisert av misnøye innenfor kongefamilien og adelen. Kongsmakten ble svekket og flere mektige aristokrater vokste, noe som førte til utbyggingen av det administrative systemet: fylkene hadde vært grunnenheten i den kongelige administrasjon, men ble gradvis omdannet til selvstyrte administrative enheter under den lokale adelen. Den lokale adelen forhindret dog ikke dannelsen av oligarki (fåmannsvelde).

Oligarkenes periode: 1290-1321

Festningen i Nógrád, fugleperspektiv.

Etter mongolinvasjonen begynte landeierne å bygge festninger i hastig tempo med eller uten tillatelse fra kongen. Det førte til en differensiering mellom de adelige familiene ettersom de med borger fikk økt makt over naboområdenes adel. De eksisterende konfliktene innenfor den kongelige familie styrket også adelen, og det dannet seg rundt åtte store provinser i kongedømmet, styrt av mektige aristokrater fra 1290-tallet.

I området til dagens Slovakia var de to mektige adelsfamilier, de til Amade Aba og Máté Csák. Etter at Huset Árpád ble utslettet i 1301 støttet begge de nevnte familiene ulike kongsemner, men praksis styrte de sine egne områder uavhengig. Amade Aba behersket den østlige delen av Slovakia fra sitt sete i Gönc. Han ble drept av leiemordere sendt av Karl I Robert av Anjou i Košice i 1311.

Máté Csák var den faktiske herskeren av de vestlige områdene i Slovakia fra sitt sete i Trenčín. Han allierte seg med sønnene til den drepte Amade Aba i kampen om byen Košice. Karl I Robert greide derimot å få kontroll over Ungarns trone og ga militær støtte til byen. I slaget ved Rozgony i 1312 ble Máté Csák, men han beholdt kontrollen over den nordvestlige fylkene fram til sin død i 1321 da kongens hær okkuperte hans borger uten motstand.

Gullalderen

Sigismund av Ungarn pansatte bort det meste av Slovakia.

Spisskyborgen, en av de største i Sentral-Europa.

Karl I Robert av Ungarn styrket sentralmakten i kongedømmet etter en tyve år lang strid mot oligarkene. Han forhandlet fram handelsavtaler med kongene i Böhmen og Polen i 1335, noe som økte handelen langs handelsvegene fra Košice til Kraków og fra Žilina til Brno. Kongen bekreftet privilegiene til 24 «saksiske» byer i Spišm som fikk økt selvstyre, styrket særrettighetene til Prešov og ga nye privilegier til Smolník. Byene i Slovakia var fortsatt dominert av tyskspråklig befolkning, men Privilegium pro Slavis, datert 1381, vitner om bevisst slavifisering av de rike byene.

I løpet av den første halvdelen av 1300-tallet økte befolkningen i regionene til de tidligere «skogfylkene», og deres områder dannet nye fylker som Orava, Liptov, Turiec, og Zvolen. Fra 1320-tallet var det meste av landområdene i Slovakia eid av kongene, men prelatene og adelen hadde også eiendommer i området. I desember 1385 pantsatte kurfyrste og framtidige kong Sigismund av Ungarn, prinsgemal av Maria av Ungarn, bort det meste det meste av de slovakiske områdene vest for elven Váh bort til sin fettere, markgrevene Jobst og Prokop av Mähren, og førstnevnt holdt områdene fram til 1389 og sistnevnte fram til 1405. Som konge ga Sigismund store områder bort til sine tilhengere, og en av hans rådgivere profitterte godt på det, polske Stibor av Stiboricz titulerte seg selv som «herre av hele Váh» og refererte da til sine 10 festninger langs elven Váh. I 1412 pantsatte kong Sigismund bort hele 13 av de «saksiske» byene til kong Władysław II av Polen slik at de faktisk tilhørte Polen fram til 1769.

Etter at kong Albrekt II døde i 1439 brøt det ut borgerkrig mellom de ulike fordringshaverne til tronen. Enkedronning Elisabeth av Böhmen leide tsjekkiske leiesoldater ledet av Jan Jiskra som okkuperte flere byer i Slovakia og han beholdt kontrollen av dem helt fram til 1462 da han overga seg til kong Mattias I Corvinus av Ungarn.

Osmansk invasjon

St. Martins katedral i Bratislava var kroningskirken for de ungarske kongene i tre århundrer.

Den ungarske hærens katastrofale nederlag mot osmanerne i slaget ved Mohács i 1526 og erobringen av hovedstaden Buda i 1541 av osmanerne førte til at det meste av Ungarn ble besatt og undertrykt. Det som var igjen av kongedømmet Ungarn var hovedsakelig det området som i dag utgjør Slovakia, den gang kalt for «Øvre Ungarn», eller «Kongelige Ungarn». Det osmanske riket okkuperte den sentrale delen av Ungarn, et område som tilsvarte omtrentlig til dagens Ungarn, og satte opp tyrkiske provinser her. Transilvania ble en tyrkisk protektorat og vasall, og ble siden en kjerneområde for de fleste anti-habsburgske opprør av den ungarske adelen i tiden 1604–1711. Slovakia motsatte seg osmanernes angrep og ble siden en del av det habsburgske monarki. Ferdinand I av Østerrike ble valgt til konge av Kongelige Ungarn, og etter at Buda var blitt erobret av tyrkerne ble Bratislava, dagens hovedstad i Slovakia, gjort til hovedstad og ble det fra 1536 til 1848. Fra 1526 til 1830 ble 19 habsburgske overhoder kronet som konger og dronninger av Ungarn i St. Martins katedral i Bratislava.

Tyrkiske soldater pisker nakne ungarske menn og kvinner. Tresnitt fra 1500-tallet.

På grunn av den osmanske invasjonen ble Kongelige Ungarn og de sørlige regionene under tyrkisk kontroll i hele to århundrer krigsarena for de tyrkiske krigene, og regionen betalte dyrt for forsvaret av habsburgmonarkiet mot den tyrkiske ekspansjonen. Området betalte dyrt ikke bare i blod og tapet av mennesker, men også i tapet av landets naturrikdommer, særlig gull og sølv, som gikk til å betale for den evigvarende krigen. I tillegg kom dobbel skattlegging som ytterligere senket levestandarden og minsket befolkningen.

Det var ingen konge som styrte over Slovakia, men en palatinus, stedfortredende embetsmann, og tre av de viktigste kom fra slovakiske familier. Da osmanske angrepene nådde Slovakia ble de øyeblikkelig angrep av etniske slovaker. Den mest berømte fortellingen om slovakisk tapperhet var fortellingen om Juraj Šucha som døde i forsvaret av festningen Dregely i 1552.

Etter at Buda (som senere ble Budapest) endelig ble befridd fra tyrkerne i 1686 ble byen igjen Ungarns hovedstad. Hele Ungarn ble befridd fra Det osmanske riket innen 1700. Tusenvis av slovaker bosatte seg gradvis i de avbefolkede områdene av den gjenopprettete kongedømmet Ungarn (bestående av dagens Ungarn, Romania, Serbia og Kroatia) under Maria Teresia av Østerrike. Det er av den grunn det finnes den dag i dag slovakiske enklaver i disse områdene.

Den slovakiske nasjonalbevegelse

Ľudovít Štúr som klassifiserte slovakisk som språk, portrett fra 1800-tallet.

I løpet av 1700-tallet oppsto en slovakisk nasjonal bevissthet og bevegelse, delvis inspirert av den panslaviske bevegelse som hadde det mål å fostre en følelse av nasjonal identitet blant de slaviske folkene Den slovakiske nasjonale bevissthet ble fremmet hovedsakelig av de religiøse lederne i Slovakia, og bevegelsen vokste i løpet av 1800-tallet. På samme tid var bevegelsen delt i ulike spørsmål fra språkspørsmål til hverdagslige strategier. I tillegg var den ungarske kontrollen streng og bevegelsen ble holdt nede av den offisielle politikken av ungarisering.

Den første språklige klassifiseringen av slovakisk som et litterært språk ble gjort av Anton Bernolák på 1780-tallet basert på dialekten i vestlige Slovakia. Det ble støttet hovedsakelig katolske intellektuelle med sitt sentrum i Trnava. Protestantiske intellektuelle fortsatte å benytte en slovakisk form av tsjekkisk språk. Særlig Ján Kollár og Pavel Jozef Šafárik var tilhengere av det panslaviske konseptet som fremmet forening av alle slaviske folk. De betraktet tsjekkere og slovaker som medlemmer av en nasjon og søkte å trekke språkene nærmere hverandre.

På 1840-tallet ble protestantene splittet da Ľudovít Štúr utviklet et litterært språk basert på dialekten i sentrale Slovakia. Hans tilhengere presset på for en atskilt identitet for den slaviske nasjon og språket særegenhet. Štúrs versjon fikk til sist godkjennelse hos både katolikker og protestanter i 1847, og etter en del reformer ble det offisielle slovakiske språk.

Den ungarske revolusjon i 1848 gikk slovakiske nasjonalistledere på Østerrikes side for å kunne fremme løsrivelse fra kongedømmet Ungarn innenfor det østerrikske monarkiet. Det slovakiske nasjonalråd tok også del i den østerrikske militærkampanje ved å sette opp hjelpetropper mot regjeringen i revolusjonen. I september 1848 klarte rådet å organisere en kortvarig administrasjon for de okkuperte områdene, men de slovakiske troppene ble senere oppløst av Østerrikes keiserlige hoff. På den annen side hadde titusener av frivillige fra Slovakia kjempet i den ungarske hær. Etter revolusjonen ble nedkjempet ble den ungarske politiske elite undertrykket av de østerrikske myndighetene, mange av de som hadde deltatt i revolusjonen ble henrettet, fengslet eller tvunget til å gå i landflyktighet. I 1850 ble kongedømmet Ungarn inndelt i fem militære distrikter, to av dem med administrative sentre i Slovakia. Myndighetene i Østerrike forbød begge de slovakiske provinsene i 1860. Den slovakiske politiske elite dro nytte av den eneveldet ved hoffet i Wien og svekkelsen av den ungarske elite til å fremme egne nasjonale mål.

Kart over kongedømmet Ungarn i 1850 som viser de to militære distriktene som hadde administrative sentre i hva som er dagens Slovakia.

Glansperioden til bevegelsen kom til en brå slutt etter 1867 da de habsburgske rikene i Sentral-Europa gikk gjennom en forfatningsendring og ble til det dualistiske monarkiet Østerrike-Ungarn som en del av det politiske kompromisset i 1867. Området som utgjør dagens Slovakia forble en del av Ungarn og dominert av ungarske politikere som ikke hadde tillit til slovakiske ledere grunnet deres panslavisme, separatisme og deres posisjon under den ungarske revolusjonen i 1848. Matica slovenská, et nasjonalt kultur- og vitenskapssenter som ble opprettet i 1863, ble anklaget for panslavisk separatisme og oppløst av myndighetene i 1875. Andre slovakiske institusjoner, blant skoler, led samme skjebne.

Mot slutten av 1800-tallet forsto slovakiske nasjonalister at de måtte alliere seg med andre for å fortsette kampen. Et resultat av dette var Kongressen for undertrykte folk i Ungarn som ble avholdt i Budapest i 1895, noe som alarmerte myndighetene. Slovakene mot mye hjelp fra tsjekkerne på denne tiden. I 1896 ble konseptet tsjekkisk-slovakisk gjensidighet etablert i Praha for å styrke det tsjekkisk-slovakiske samarbeidet og støtte løsrivelsen av Slovakia fra Ungarn. På begynnelsen av 1900-tallet ble den voksende demokratiseringen i det politiske og sosiale livet en trussel for monarkiet. I Ungarn var det kun fem prosent av befolkningen som var stemmeberettiget. Slovakene så en tendens mot representativt demokrati som en mulighet for å lette den etniske undertrykkelsen og et gjennombrudd mot fornyet politisk aktivitet.

Den slovakiske politiske leiren var på begynnelsen av århundret delt i ulike fraksjoner. Lederne for Det slovakiske nasjonalistpartiet var basert i Martin, og forventet at den internasjonale situasjonen til å endre seg i Slovakias favør, og forventet mest fra Russland. Den katolske fraksjonen blant de slovakiske politikere var ledet av prost Andrej Hlinka og fokuserte på å overbevise den slovakiske befolkningen, og kort tid før den første verdenskrigen etablerte Det slovakiske folkepartiet. De liberale intellektuelle samlet seg rundt tidsskriftet Hlas («Stemmen») og fulgte en tilsvarende politisk veg, men ga mer vekt på tsjekkisk-slovakisk samarbeid. Et uavhengig sosialdemokratisk parti oppsto i 1905.

Franz Ferdinand

Slovakene oppnådde en del resultater. En av de største var valgsuksessen i 1906 hvor syv slovaker fikk sete i nasjonalforsamlingen til tross for undertrykkelse fra myndighetene. Denne suksessen alarmerte myndigheten og ungarifiseringen ble økt og nådde sitt klimaks med en ny utdannelseslov kjent som «Apponyi-loven», oppkalt etter utdanningsminister grev Albert Apponyi. Den nye loven bestemte at undervisning i ungarsk måtte inkluderes i pensum ved ikkestatlige skoler for å få statlig støtte. Etnisk spenning økte da 15 slovaker ble drept i løpet av oppstyret av innvielsen av en ny kirke i Csernova i nærheten av Ružomberok. De lokale beboerne ønsket at den populære presten og nasjonalistpolitikeren Andrej Hlinka skulle innvie den nye kirken, men biskop Párvy i henhold til kirkeretten nektet å akseptere dette og utpekte den etniske slovaken Anton Kurimsky, tidligere sogneprest ved Ružomberok, til å utføre oppgaven. Lokale politimenn, alle etniske slovaker, skjøt og drepte 15 slovakiske protestanter i en folkemengde på rundt 400 som angrep presten konvoi. Hendelsen førte til ytterligere motstand mot ungarsk styre og en propagandasak mot Østerrike-Ungarn.

Før den første verdenskrigen brøt ut var tanken om slovakisk selvstyre blitt en del av erkehertug Franz Ferdinands plan om føderalisere monarkiet, utviklet ved hjelp av den slovakiske journalisten og politikeren Milan Hodža. Dette siste realistiske forsøket på å knytte Slovakia til Østerrike-Ungarn ble forlatt da Franz Ferdinand ble myrdet i Sarajevo, noe som også utløste den første verdenskrigen.

Tsjekkoslovakia

Utdypende artikkel: Tsjekkoslovakias historie

Opprettelse av Tsjekkoslovakia

Milan Rastislav Štefánik

Etter at den første verdenskrig (1914–1918) brøt ut tok den slovakiske uavhengighetsbevegelse form av motstand og fast besluttet om å forlate dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, og danne en uavhengig republikk sammen med tsjekkerne. Beslutningen hadde sin opprinnelse blant slovaker i andre land. Slovaker i USA, en særlig tallrik gruppe, dannet en større organisasjon. Disse, og andre organisasjoner i Russland og i nøytrale land, støttet tanken på en tsjekkisk-slovakisk republikk. Også slovaker i hjemlandet støttet dette.

Tsjekkoslovakia i 1928

Den mest betydningsfulle slovakiske representanten på denne tiden, Milan Rastislav Štefánik, en fransk borger av slovakisk opprinnelse, tjenestegjorde som fransk general og ledet et tsjekkisk-slovakisk nasjonalråd i Paris. Han ga avgjørende bidrag til sakens suksess. Politiske representanter i hjemlandet, inkludert representanter fra alle politiske avskygninger, ga sin støttet, etter en del nøling, til aktivitetene til Masaryk, Beneš and Štefánik.

I løpet av krigen økte de ungarske myndighetene trakasseringen av slovaker som hindret den ungarske nasjonalistkampanjen blant innbyggerne i Slovakia. Til tross for streng sensur kom nyheten om tanken om etableringen av en tsjekkisk-slovakisk stat til Slovakia.

I løpet av krigen fikk tsjekkere, slovaker og andre nasjonale grupper innenfor Østerrike-Ungarn stor støtte fra tsjekkere og slovaker i utlandet. I det turbulente siste året av krigen oppsto det spontane protestaksjoner i Slovakia. Politikere holdt hemmelige møter i Liptovský Mikuláš den 1. mai 1918. Ved slutten av krigen ble Østerrike-Ungarn oppløst. Den nasjonale komite i Praha proklamerte den uavhengig staten Tsjekkoslovakia den 28. oktober, og to dager senere sluttet det slovakiske nasjonalråd i Martin til Prahaproklamsjonen. Den nye republikken inkluderte tsjekkiske landområder som Böhmen, Mähren, en mindre del av Schlesien, Slovakia og Karpato-Ukraina. Den nye staten opprettet en parlamentarisk demokratisk regjering og etablerte en hovedstad i den tsjekkiske byen Praha.

Jozef Tiso i 1936.

Som et resultat av et motangrep fra den ungarske røde hær i mai-juni 1919 ble tsjekkiske tropper utestengt fra de sentrale og østlige delene av dagens Slovakia. Imidlertid stoppet den ungarske hæren sitt angrep og senere ble troppene trukket tilbake ved Trippelententens diplomatiske innblanding. I Trianon-traktaten som ble signert i 1920 satte Fredskonferansen i Paris de sørlige grensene til Tsjekkoslovakia ytterligere lengre sør grunnet strategiske og økonomiske grunner. Følgelig ble helt eller delvis ungarske befolkningsgrupper annektert til Tsjekkoslovakia. I henhold til folketelling fra 1910 som ble utført av Det sentrale statistiske kontoret i Ungarn utgjorde 884 309 etniske ungarere 30,2 prosent av befolkningen som levde i området som utgjør dagens Slovakia og ytterligere 160 000 ungarere i Karpato-Ukraina tilknyttet Tsjekkoslovakia. Folketelling i Tsjekkoslovakia i 1930 nedtegnet 572 952 ungarere.

Det var en del forskjeller mellom tsjekkere og slovaker. Det var totalt sett flere slovaker enn tsjekkere. Slovakia var preget av jordbruk og hadde mindre utviklet økonomi en Tsjekkia, og majoriteten av slovaker var katolikker mens tsjekkere var likeledes protestanter. Slovaker hadde generelt mindre utdannelse og mindre erfaring med selvstyre enn tsjekkere. Disse forskjellene, foruten en sentralregjering i Praha skapte en viss misnøye på slovakisk hold. Selv om Tsjekkoslovakia, som det eneste innenfor landene i Øst-Europa, forble et parlamentarisk demokrati fra 1918 til 1938, fortsatte mindre problemer, blant annet landets store tyske befolkning. Innenfor det nye politiske miljøet i Slovakia økte interessen for selvstyre. I mellomkrigstiden forsøkte regjeringen i Praha å industrialisere Slovakia, men forsøket var lite vellykket, blant annet grunnet den økonomiske krisen på 1930-tallet. Slovakisk krenkelse over å være underlegne tsjekkerne økonomisk og politisk førte til økt misnøye med regjeringen. Mange slovaker forente seg med prost Andrej Hlinka og Jozef Tiso i kravet på likhet mellom tsjekkere og slovaker og for større selvstyre.

Oppløsning av Tsjekkoslovakia i 1938-1939

Territoriale tap i 1938-39

I september 1938 inngikk Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland Münchenavtalen som tvang Tsjekkoslovakia til avgi områder med stor tysk andel, kjent som Sudetenland, til Tyskland. I november ble Tsjekkoslovakia tvunget til avgi områder med stor ungarsk befolkning i sørlige Slovakia til Ungarn.

Den 14. mars 1939 erklærte Den slovakiske republikk (Slovenská republika) sin uavhengighet og ble en formelt uavhengig stat i Sentral-Europa under Tysklands kontroll av utenrikspolitikken og i etterhvert i økende grad også i innenlandspolitikken. Jozef Tiso ble statsminister og senere president i den nye staten.

Den 15. mars invaderte Tyskland hva som var igjen av Böhmen, Mähren, og Schlesien etter Münchenavtalen. Tyskerne etablerte et protektorat over dem og den samme dagen erklærte Karpato-Ukraina sin uavhengighet som Republikken Karpato-Ukraina. Ungarn invaderte øyeblikkelig Karpato-Ukraina og annekterte landet. Den 23. mars okkuperte Ungarn ytterligere en del av omdiskuterte områder i dagens østlige Slovakia. Dette utløste den kortvarige slovakisk-ungarske krig.

Den andre verdenskrig

Uavhengige Slovakia i 1941

Utdypende artikkel: Holocaust i Slovakia

Den nyopprettede slovakiske republikken gikk gjennom de første årene av den andre verdenskrig relativt fredelig. Som en alliert av Aksemaktene tok landet del i krigene mot Polen og Sovjetunionen. Selv om Slovakia var et lite land var bidraget til krigsinnsatsen betydelig, sett i forhold til befolkningen på 2,6 millioner i 1940. Det deltok rundt 45 000 slovakiske soldater i angrepet på Sovjetunionen.

Kort tid etter uavhengigheten under selvstyreregjeringen til Jozef Tiso ble det gjennomført en rekke grep rettet mot landets rundt 90 000 jøder. Hlinkagarden begynte å angripe jøder og «jødeloven» ble vedtatt i september 1941. Den var lik de tyske Nürnberglovene, og krevde at jøder skulle bære gule armbind. Det ble forbudt med ekteskap mellom jøder og slovaker, og forbud mot jøder i mange jobber.

Konvoi av slovakiske krigskjørtøyer i 1944 i nærheten av Kelemeš (i dag en del av Prešov).

Mellom mars og oktober 1942 deporterte Slovakia bortimot 57 000 jøder til tyskokkuperte Polen hvor bortimot alle av dem ble drept. Deporteringen av de gjenværende 24 000 ble stoppet etter at Papal Nuncio informerte den slovakiske presidenten at de tyske myndighetene drepte jødene deportert fra Slovakia. Likevel ble ytterligere 12 600 jøder deportert av tyske styrker som okkuperte Slovakia etter det nasjonale opprøret i 1944. Rundt halvparten av disse jødene ble drept i konsentrasjonsleirer. Rundt 10 000 slovakiske jøder overlevde ved å bli skjult av lokalbefolkningen og mellom 6 000 og 7 000 fikk offisiell beskyttelse av de slovakiske myndighetene.

Den 29. august 1944 gikk rundt 60 000 slovenske soldater og rundt 18 000 partisaner, organisert av ulike undergrunnsgrupper og Tsjekkoslovakias eksilregjering, til opprør mot nasjonalsosialistene. Opprøret ble kalt for det slovakiske nasjonale opprøret (slovakisk Slovenské národné povstanie). Slovakia ble tungt herjet av hardt tysk motangrep og okkupasjon, men geriljakrigføringen mot Tyskland fortsatte til slutten av krigen. Selv om opprøret til sist ble knust av tyskerne var det et viktig historisk referansepunkt for det slovakiske folket. Det gjorde det mulig å gå ut av krigen med vissheten om at landet hadde bidratt til den allierte seieren.

Senere i 1944 økte angrepene fra Sovjetunionen. Den røde armé, med bidrag fra rumenske soldater, forviste gradvis den tyske hæren fra slovakisk område. Den 4. april 1945 marsjerte sovjetiske soldater inn i hovedstaden Bratislava.

Tsjekkoslovakia i etterkrigstiden

Alexander Dubček i 1989

Etter krigen ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet, dog uten provinsen Rutenia (deler av Karpato-Ukraina) som ble avgitt til Sovjetunionen. Beneš-dekretene, et resultat av hendelsene under krigen, førte til tap av rettigheter og forfølgelse av den ungarske minoriteten i sørlige Slovakia. Disse fikk dog tilbake sine rettigheter og statsborgerskap i Tsjekkoslovakia i 1948. Tsjekkere og slovaker holdt valg i 1946. I Slovakia vant Det demokratiske partiet valget med 62 prosent, men det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet vant i den tsjekkiske delen av republikken, således vant 38 prosent av de totale stemmene i Tsjekkoslovakia, og tok til sist makten i februar 1948 og gjorde landet effektivt til en satellittstat av Sovjetunionen.

Medlemskortet til det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet

Streng kommunistisk kontroll karakteriserte de neste fire tiårene, avbrutt kun kortvarig av den såkalte Prahavåren i 1968 etter at slovaken Alexander Dubček ble statsminister av det tsjekkoslovakiske kommunistpartiets sentralkomite. Dubček fremmet politisk, sosial, og økonomiske reformer i hans anstrengelser på å skape en «sosialisme med et menneskelig ansikt”» til virkelighet. Bekymringer i andre regjeringer i Warszawapakten om at Dubček hadde gått altfor langt førte til invasjon og okkupasjon av Tsjekkoslovakia den 21. oktober 1968 av sovjetiske, ungarske, bulgarske, østtyske og polske tropper. En annen slovak, Gustáv Husák, erstattet Dubček som kommunistleder i april 1969.

Czechoslovakia 1969-1990

Perioden på 1970-tallet|1970- og 1980-tallet ble kjent som «normaliseringen» hvor de som forsvarte invasjonen i 1968 forhindret så godt de kunne enhver opposisjon til deres konservative regime. Politisk, sosialt og økonomisk liv stagnerte. Ettersom reformbevegelsen hadde hatt sitt sentrum i Praha opplevde Slovakia «normaliseringen» mindre undertrykkende enn hva tsjekkerne gjorde. Faktisk hadde Slovakia i sammenligning en høy økonomisk vekst i disse årene.

I 1970-årene vokste også dissidentbevegelsen, særlig i Tsjekkia. Den 1. januar 1977 signerte mer enn 250 menneskerettighetsaktivister et manifest kalt Charta 77 som kritiserte myndighetene i Tsjekkoslovakia for å ikke å utføre sine forpliktelser.

Den 17. november 1989 begynte en rekke protester som ble kjent som Fløyelsrevolusjonen og som førte til at kommuniststyret i Tsjekkoslovakia brøt sammen. En overgangsregjering ble dannet i desember 1989 og de første frie valgene i Tsjekkoslovakia siden 1948 skjedde i juni 1990. I 1992 ble forhandlingene om en ny føderal konstitusjon fastlåste over spørsmålet om slovakisk selvstyre. I siste halvdel av 1992 kom partene til en enighet om å oppløse Tsjekkoslovakia på fredelig vis. Den 1. januar 1993 proklamerte republikkene Tsjekkia og Slovakia samtidig og fredelig deres eksistens. Begge statene fikk øyeblikkelig anerkjennelse fra andre land i Europa og i USA.

I dagene etter Fløyelsrevolusjonen ble Charta 77 og andre grupper forent for å danne et Borgerforum, en paraplyorganisasjon som fremmet byråkratiske reformer og borgerlige rettigheter. Dets leder var forfatteren og tidligere dissidenten Václav Havel som vant valget som president av Tsjekkoslovakia i desember 1989. Den slovakiske motparten i Borgerforumet, Offentligheten mot vold (slovakisk Verejnosť proti násiliu, VPN), uttrykte de samme idealer.

I valgene i juni 1990 vant både Borgerforumet og Offentligheten mot vold overveldende seire. Begge organisasjonene besluttet imidlertid at de hadde med suksess fullført sine mål, å velte kommunistregimet, og var mindre effektive som regjeringspartier. I valgene i 1992 hadde en rekke nye partier erstattet dem begge.

Uavhengige Slovakia

Mikuláš Dzurinda

I valgene som ble gjennomført i juni 1992 vant Václav Klaus' Borgerlige demokratiske parti på tsjekkiske områder på en plattform av økonomiske reformer, og Vladimír Mečiars Bevegelse for et demokratiske Slovakia (HZDS) slo seg sammen som det ledende partiet i Slovakia og baserte sin appell på rettferdighet i slovakiske krav på selvstyre. Mečiar og Klaus forhandlet fram enigheten om å oppløse og dele Tsjekkoslovakia. Mečiars parti, HZDS, kom til å styre Slovakia for det meste av de første fire årene som en uavhengig stat, unntatt for en periode på 9 måneder etter en stemme om ingen tillit hvor en reformregjering under statsminister Jozef Moravčík fungerte

Vladimír Mečiar

Rudolf Schuster vant valget som president i 1999. Vladimír Mečiars delvis autoritære regjering brøt etter sigende demokratiske spilleregler og loven før den ble erstattet av parlamentariske valg i 1998 av en koalisjon ledet av Mikuláš Dzurinda.

Den første Dzurindaregjeringen gjorde tallrike politiske og økonomiske reformer som sørget for Slovakia kunne bli medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), innfridde de fleste reglene til Den europeiske union (EU) og gjorde seg til en sterk kandidat for forsvarsalliansen NATO. Imidlertid dalte regjeringspartienes popularitet brått og flere nye partier fikk høy skår på gallupundersøkelsene. Mečiar forble opposisjonslederen av HZDS og fikk fortsatt rundt 20 prosent tilslutning.

NATO-møte holdt av den amerikanske president George W. Bush og politiske ledere fra europeiske land den 29. mars 2004. Statsminister Mikulas Dzurinda fra Slovakia nummer 4 fra venstre.

I parlamentsvalget i september 2002 fikk Dzurindas demokratiske og kristne union (SDKÚ) mandat for en andre periode. Han dannet en regjering med tre andre sentrum-høyre partier: Partiet for Den ungarske koalisjon (SMK), Kristendemokratene (KDH) og Alliansen for nye borgere (ANO). Forbundet vant en liten majoritet på tre seter i parlamentet. Regjeringen støttet sterkt medlemskap i NATO og EU og har uttalt at det vil fortsette de demokratiske reformer for frie marked som begynte under den første Dzurindaregjeringen. Det nye forbundet har som hovedprioriteringer å komme NATO og EU i møte, tiltrekke seg utenlandske investeringer og reformere sosiale tjenester som helsesystemet. Vladimír Mečiars Bevegelse for et demokratisk Slovakia, som fikk rundt 27 prosent av stemmene i 1998 (bortimot 900 000 stemmer) mottok kun 19,5 prosent (rundt 560 000 stemmer) i 2002 og gikk igjen i opposisjon og ikke i stand til å finne koalisjonpartnere. Opposisjonen består av HZDS, Smer (ledet av Róbert Fico), og kommunistene som fikk 6 prosent av stemmene.

Opprinnelige erfarte Slovakia større vanskeligheter enn Tsjekkia i å utvikle en moderne markedsøkonomi. Slovakia ble medlem av NATO den 29. mars 2004 og EU den 1. mai 2004. Slovakia ble den 10. oktober 2005 for første gang valgt til en to årsperiode i FNs sikkerhetsråd (for 2006–2007).

De siste valgene skjedde den 17. juni 2006 hvor venstrepolitikeren Smer van valget med 29,14 prosent (rundt 670 000 stemmer) og dannet en kollisjon med Slotas Slovakiske nasjonalistparti og Mečiars Bevegelse for et demokratisk Slovakia. Deres opposisjon utgjør de tidligere regjeringspartiene SDKÚ, SMK og KDH.

Eksterne lenker

• Detaljert slovakisk tidslinje fram til 1714
• Kort historie i Slovakia hos det amerikanske utenriksdepartementet
• The Gateway to Jewish Heritage in Slovakia, kort jødisk historie i Slovakia