Beringsnipe
| Beringsnipe | |||
|---|---|---|---|
_strand_-02_(3453155485).jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Calidris mauri Cabanis, 1857 | |||
| Populærnavn | |||
| beringsnipe, berigsnipe | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Underrekke | Virveldyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | vade-, måke- og alkefugler | ||
| Familie | Snipefamilien | ||
| Slekt | Calidris | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | åpent landskap | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
Beringsnipe (Calidris mauri) er en monotypisk trekkende vadefugl i snipefamilien, som hekker i Vest-Alaska og på Tsjuktsjerhalvøya, i det ekstremt østlige Sibir. Arten overvintrer langs kysten i Nord-Amerika, fra det sørvestligste Canada i vest og New Jersey i øst og sørover gjennom Mellom-Amerika og øyene i Mexicogolfen og Karibia til Peru i vest og Fransk Guyana i øst i Sør-Amerika.
Biologi
[rediger | rediger kilde]Beringsnipa måler cirka 14–17 cm i lengde og veier typisk omkring 18–42 g.[1] Vingespennet utgjør normalt cirka 28–37 cm.[1] Hunnen er cirka 5 % større enn hannen, og hun har cirka 15 % lenger nebb, noe lenger undere ekstremiteter og vinger.[1]
Fjærdrakten er kamuflasjefarget, med et spettet mønster. Issen er rødlige nøttefarget med mørke spetter. Arten har også tydelige nøttefargede øredekkere, men kinnene, halsen, brystet og buken har hvit grunnfarge, hvorav kinnene, halsen og brystet med mørke spetter. Oversiden har større mørke spetter i farger fra grått, rødlig nøttefarget og tilnærmet sort. Nebb og ekstremiteter er tilnærmet sorte.[1]
Arten er territorial og danner monogame par. Omkring 58–65 % av hannene returnerer til den samme reirplassen som forrige år, men kun 40 % av hunnene. Hunnene legger fra midten av mai til slutten av juni. Store hanner og små hunner har en tendens til i snitt å legge først. Hunnen legger normal cirka 4 egg (2–5), og 2–3 legginger i sesongen er ikke uvanlig, med et intervall på 23–28 timer. Hvert egg veier cirka 7 g, og inkubasjonstiden er cirka 21 dager. Begge foreldrene ruger. Avkommet blir flygedyktige omkring 18–21 dager gamle, men mora stikker ofte fra redet før den tid. Overlevelsesrater ligger på cirka 70 %, om enn noe lavere i snitt for hunner enn hanner.[1]
Ulikt andre små sniper skjer vårtrekket gjerne som en serie av kort trekk, med stopp på 1–3 dager. Det er også dokumentert, at fuglene med de lengste vingene gjør de lengste trekkene. Høsttrekket begynner normalt i juli–august, mens vårtrekker gjerne tar til i mars.[1]
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[2] som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[3] og klassifiseringen til Banks (2012)[4].
- Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Chionidi, slirenebbfugler
- Charadrii, lofugler
- Scolopaci (Limicoli), snipefugler
- Pedionomidae, slettevandrerfamilien
- Thinocoridae, rypesnipefamilien
- Rostratulidae, riksesnipefamilien
- Jacanidae, bladhønsfamilien
- Scolopacidae, snipefamilien
- Numeniinae,
- Limosinae,
- Calidrinae,
- Arenariini,
- Calidrini,
- Calidris
- C. tenuirostris, sibirsnipe
- C. canutus, polarsnipe (islandssneppe)
- C. virgata, brottsnipe
- C. pugnax, brushane
- C. falcinellus, fjellmyrløper (brednebbsnipe)
- C. acuminata, spisshalesnipe
- C. himantopus, styltesnipe
- C. ferruginea, tundrasnipe (krumnebbsnipe)
- C. temminckii, temmincksnipe (temminksnipe)
- C. subminuta, langtåsnipe
- C. pygmaea, skjesnipe
- C. ruficollis, rødstrupesnipe (ruststrupesnipe)
- C. alba, sandløper (polarløper, strandløper)
- C. alpina, myrsnipe
- C. ptilocnemis, klippesnipe
- C. maritima, fjæreplytt (fjærepist, fjæremus)
- C. bairdii, gulbrystsnipe
- C. minuta, dvergsnipe
- C. minutilla, pygmesnipe (pygmésnipe)
- C. fuscicollis, bonapartesnipe
- C. subruficollis, rustsnipe
- C. melanotos, alaskasnipe, (monotypisk)
- C. pusilla, sandsnipe
- C. mauri, beringsnipe (berigsnipe), (monotypisk)
- Prosobonia, (polynesiasniper)
- Calidris
- Scolopacinae,
- Tringinae,
- Turnici, springvaktelfugler
- Lari, måkefugler
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f Van Gils, J., Wiersma, P. & Kirwan, G.M. (2019). Western Sandpiper (Calidris mauri). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53925 on 24 November 2019).
- ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).
- ^ Gibson, R. & Baker, A.J. (2012) Multiple gene sequences resolve phylogenetic relationships in the shorebird suborder Scolopaci (Aves: Charadriiformes). Mol. Phyl. & Evol. 64(1): 66–72.
- ^ Banks, R.C. (2012) Classification and nomenclature of the sandpipers (Aves: Arenariinae). Zootaxa 3513: 86–88.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Beringsnipe – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Beringsnipe i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Beringsnipe hos Artsdatabanken
- (sv) Beringsnipe hos Dyntaxa
- (en) Beringsnipe hos Fauna Europaea
- (en) Beringsnipe hos Fossilworks
- (en) Beringsnipe hos ITIS
- (en) Beringsnipe hos NCBI
- (en) Kategori:Calidris mauri – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Calidris mauri – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Calidris mauri – detaljert informasjon på Wikispecies
