Brisingamen

Frøya får smykket tilbake av Heimdall. Maleri av Nils Johan Olsson Blommér, 1846.

Brisingamen (norrønt Brísingamen), brisingasmykket eller halsringen til dvergene, var ifølge norrøn mytologi det vidunderlige smykket som Frøya bar.

Opprinnelsen

Fire dverger hadde smidd smykket, og Frøya fikk det etter at hun hadde tilbrakte ei natt med hver av dem. Annen betaling ville ikke dvergene ha. De fire smedene blir kalt for brisingene, og de bar navnene Alfrigg, Berling, Dvalin og Grerr. Skrivemåtene Alvrigg og Grer blir også brukt.

I norrøn mytologi er dverger ikke spesielt små, men de var vesen som bodde under jorda eller i berget, og som ikke tålte sollys. Dvergene er gode smeder og er opphavet til mange av de mest verdifulle eiendelene til æsene. Dvalin er også kjent for å ha ristet runer for æsene.

Kildene

Opprinnelsen til Brisingamen er fortalt i Sorletåtten, en tekst i Flatøyboka. Smykket er ellers omtalt i Haustlong i Skaldskaparmål, samt i Gylvaginning og Trymskvadet.

I Trymskvadet

I Trymskvadet går Brisingamen i tusen biter når æsene forslår at Frøya skal gifte seg med jotnen Trym, og hun reagerer i sinne. Senere låner tordenguden Tor smykket når han kler seg ut som henne og drar til Trym selv.

Kvadet Husdråpa nevner fortellingen om da Loke stjal smykket. Idet Frøya våkner, er smykket borte og hun må be Heimdall om hjelp for å finne det. Til slutt finner de tyven ved et sted som kalles Singastein, og tyven viser seg å være luringen Loke, som har skapt seg om til en sel. Heimdall gjør seg selv om til sel og kjemper med Loke. Etter en lengre kamp klarer Heimdall å vinne og gir Brisingamen tilbake til Frøya.

Fra Trymskvadet:

Reið varð þa Freyia oc fnasaþi, allr ása salr vndir bifðiz, sta/cc þat iþ micla men Brisinga Mic veiztv verþa vergiarnasta, ef ec ek meþ þer i iotvnheima.

Frøya raste, fnyste av sinne, salen skaket og skalv under henne, av spratt det breie Brisingesmykket: «Gal etter mannfolk måtte jeg være om jeg dro med deg til jotunheimen».

I Beowulf

Smykket blir også nevnt som Brosingamen i det angelsaksiske dikteposet Beowulf hvor det blir sagt at Hama (sannsynligvis guden Heimdall under et annet navn) tok det tilbake til «den skinnende festningen», trolig Valhall. I diktet blir Brosingamen sammenlignet med et kostbart smykke som dronningen av Danmark gir til helten Beowulf som takk for at han drepte udyret Grendel. Beowulf gir det videre til sin dronning, Hygd, etter at han kommer tilbake til Götaland.

Halsringens betydning

Fra bronsealderen har arkeologene funnet bronsefigurer som fremstiller kvinner med halsringer. Det synes som om halsringer har hatt stor betydning som gravgave og offer. Noen halsringer har vært så store at de neppe har vært båret av et menneske, men sannsynligvis har prydet en gudefigur. «Gudinnen med halsringen», som arkeologene kaller slike funn, betegner en særskilt type gudinnetype fra denne perioden. Man mener også å ha sporet halssmykket på helleristninger.

Stundom blir slike halssmykker koblet til Frøya. Som kjenning for Frøya benyttes både «eieren av Brisingamen», «den smykkeglade» og «hun som feller tårer av gull». Navnet Menglad – som betyr «den som er glad i smykker» – er også blitt tolket som å være identisk med Frøya.

I den gamle norrøne mytologien hadde dverger og alver en viktig funksjon, og det var særlig tette bånd mellom vanegudene, slik Frøya selv var, og disse. Dvergenes funksjon var å mestre trolldom og metall. De var dyktige smeder og kunne skape det overnaturlige, inkludert det vakre, som i smykker. De levde i stein og berg. De var også bare halvt menneskelig og eksisterte kun som hankjønn. Den norske religionshistorikeren Gro Steinsland slår derfor fast at de ikke kunne formere seg.

Som den fruktbarhetsgudinnen som Frøya var omga hun seg med det som skinner og glitrer, som gull, og hennes døtre het likeledes Hnoss (Juvelen) og Gersimi (Edelstein). Hun unnslo seg ikke for å bruke sitt kjønn for å skaffe seg det kostelige Briningamen. Seksuelle foreninger opptrer ofte i norrøn mytologi som en kraft for endringer. Således kobles Frøya også til fødsler hvor hun gir sin beskyttelse.

Litteratur

• Idar Lind (2009). Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 978-82-521-6264-7. 

• Britt-Mari Nässtrøm (1978). Frøya. Den store gudinnen i Norden. Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-1946-8. 

• Gro Steinsland (2005). Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7.