Casablancakonferansen
.jpg)
Casablancakonferansen (kodenavn SYMBOL) eller Anfakonferansen[1] ble holdt på Anfa Hotel i Casablanca i Marokko fra 14. til 24. januar 1943. Formålet var å planlegge de alliertes strategi for Europa under den andre verdenskrig. Deltakerne på konferansen var USAs president Franklin D. Roosevelt, Storbritannias statsminister Winston Churchill og de franske styrkenes leder Charles de Gaulle. Sovjetunionens diktator Josef Stalin var også innbudt, men ville ikke delta, med henvisning til det pågående slaget om Stalingrad som krever hans tilstedeværelse i Moskva.[2] de Gaulle hadde til å begynne med også avvist å delta, men endret holdning da Churchill truet med å kalle inn den franske general Henri Giraud, leder av de frie franske styrker, i stedet. Giraud var likevel også til stede, og det eksisterte en merkbar spenning mellom ham og de Gaulle under diskusjonene.[3] De spilte mindre roller og var ikke en del av den militære planleggingen.[1] Tilstede var også herskeren av Marokko, sultan Muhammad V.
Viktige avgjørelser var blant annet en forpliktelse til å kreve aksemaktenes ubetingede overgivelse; planer om en invasjon av Sicilia og Italia før hovedinvasjonen av Frankrike; en intensivert strategisk bombeangrep mot Tyskland; og godkjenning av en amerikansk marineplan for å rykke frem mot Japan gjennom det sentrale Stillehavet og Filippinene. Den siste sak godkjente angrepsplan med «øyhopping», erobre øy for øy i Stillehavet. Av alle beslutningene som ble tatt, var den viktigste invasjonen av Sicilia, som Churchill presset på delvis for å avlede amerikansk oppmerksomhet fra å åpne en andre front i Frankrike i 1943, et trekk som han fryktet ville resultere i svært høye allierte tap og ikke bli mulig til 1944.[4]
Roosevelt og Churchill utstedte den offentlige Casablanca-erklæringen. Den kunngjorde for verden at de allierte ville akseptere intet mindre enn aksemaktenes «ubetingede overgivelse». Roosevelt hadde lånt begrepet fra den amerikanske hærens general Ulysses S. Grant (som var kjent som «Unconditional Surrender» Grant),[5] som hadde kommunisert denne holdningen til den konfødererte sjefen under den amerikanske borgerkrigen.[6] Således Roosevelt uttalte på den avsluttende pressekonferansen 24. januar at de allierte krevde «ubetinget overgivelse» fra tyskerne, italienerne og japanerne.[5] Denne doktrinen kom til å representere den enhetlige stemmen til den uforsonlige allierte viljen og besluttsomheten om at aksemaktene ville bli nedkjempet til deres endelige nederlag.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Miller, Susan Gilson (2013): A history of modern Morocco. New York: Cambridge University Press. ISBN 978-1-139-62469-5. OCLC 855022840.
- ^ «The Casablanca Conference», The National WWII Museum, 27. januar 2023
- ^ Funk, Arthur L. (november 1952): «Giraud and de Gaulle: A Backward Glance», Current History, 23(135), University of California Press; s. 316-325
- ^ Casablanca Conference - January 1943 (Volume 1) (PDF), Joint Chiefs of Staff
- ^ a b Roberts (2009), s. 343.
- ^ «Ulysses S. Grant: The Myth of 'Unconditional Surrender' Begins at Fort Donelson», American Battlefield Trust
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Appleby, Simon (1998): SYMBOL: Churchill, Roosevelt, and the Casablanca Conference, January 1943 (PDF), PhD Dissertation, University of Cambridge. 73pp; with bibliography; s. 64–72.
- Armstrong, Anne (1961): Unconditional surrender: the impact of the Casablanca policy upon World War II, Rutgers University Press.
- Miller Jr, John (1949): The Casablanca Conference and Pacific Strategy (PDF), Military Affairs 13(4), s. 209–215.
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Casablanca Conference – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «The Casablanca Conference: 1943», The Avalon Project, Yale Law School
