Daytonavtalen
Daytonavtalen fra 1995 avsluttet den tre og et halv år gamle Bosnia-krigen. Avtalen utgjør rettsgrunnlaget for dagens Bosnia-Hercegovina.
Avtalens parter var den daværende føderale republikken Jugoslavia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Forhandlingene om avtalen ble ført i Dayton, Ohio, USA fra 1. til 21. november 1995. Daytonavtalen ble underskrevet i Paris 14. desember 1995, i nærvær av USA, Russland, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og EU.[1][2]
Deltakerne
[rediger | rediger kilde]Forhandlingslederne fra Balkan var Serbias president Slobodan Milošević som også representerte Republika Srpska[3], Kroatias president Franjo Tuđman som representerte de bosniske kroatene og Bosnia-Hercegovinas president Alija Izetbegović som ivaretok interesser for bosnjaker og staten Bosnia-Hercegovina. De bosniske serbernes leder Radovan Karadžić, deltok ikke i fredsforhandlingene da han var etterlyst for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten av ICTY.[trenger referanse]
-
Slobodan Milošević, president i daværende Jugoslavia. -
Franjo Tuđman, Kroatias president. -
Alija Izetbegović, Bosnia og Hercegovinas president.
Fredsforhandlingene ble ledet av USAs utenriksminister Warren Christopher og hans sjefsforhandler i Bosnia-krigen Richard Holbrooke, og to spesialutsendinger fra EU, Carl Bildt og Russlands første viseutenriksminister Igor Ivanov.
En nøkkeldeltaker i den amerikanske delegasjonen var general Wesley Clark (som senere ble NATOs øverstkommanderende for Europa i 1997). Storbritannias militære representant var oberst David Leakey. The Public International Law & Policy Group (PILPG) fungerte som juridisk rådgiver overfor den bosniske regjeringen i forhandlingene.
I Paris ble avtalen signert av Frankrikes president Jacques Chirac, USAs president Bill Clinton, Storbritannias statsminister John Major, Tysklands kansler Helmut Kohl og Russlands statsminister Viktor Tsjernomyrdin, i tillegg til partene selv.
Avtalens innhold
[rediger | rediger kilde]Daytonavtalen regulerte alle ledd i fredsprosessen frem til separasjon, demilitarisering av de stridende partene og retur av flyktninger.
Bosnia-Hercegovinas grunnlov er vedtatt i Daytonavtalen, og inntatt som avtalens fjerde vedlegg (Annex). Bosnia-Hercegovina ble i avtalen omdannet fra å være en enhetsstat til å bli en føderasjon, oppdelt i to delstater, kalt entiteter: Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. De tre folkegruppene bosnjaker, kroater og serbere er kalt konstituerende folkeslag.
Avtalens militære del, separasjon av partenes styrker, ble overvåket av NATO-styrken IFOR som senere ble kalt for SFOR. Norge var et av landene som bidro med militær personell i SFOR.
Etapper i den militære del av Daytonavtalen
[rediger | rediger kilde]
D = 20. desember 1995
- D + 72 timer – Alle luftvarslings- og skytekontroll radarer stenges ned.
- D + 7 dager – Nøkkelpunkter utpekt av IFOR langs den avtalte våpenstillstands linjen skal forlates (gjelder Sarajevo).
- D + 13 dager – IFOR styrkene skal opp til minimum 2500 soldater i Sarajevo.
- D + 30 dager – Partene skal ha gjennomført en tilbaketrekning av sine styrker. I Sarjevo til 1 km fra våpenstillstandslinjen, ellers til 2 km. Alle halvmilitære grupper skal demobiliseres. Alle styrker som ikke har opprinnelig tilhørighet til områdene trekkes ut. Partene skal rapportere alle styrker, personell, materiell og våpen som befinner seg innenfor 5 km fra våpenstillstandslinjen. Partene skal løslate alle krigsfanger.
- D + 45 dager – Overgi og forlate områder i henhold til fredsavtalen.
- D + 90 dager – Ny «eier» tillates å innføre militære styrker til områder forlatt av motparten ved D + 45.
- D + 120 dager – Tilbaketrekning av alle tyngre våpen til leirer og depoter. Demobilisere, avvæpene og hjemsende styrkene.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Aticle I Paragraph 1st - Continuation». Arkivert fra originalen 16. april 2015.
- ^ «The General Framework Agreement for Peace in Bosnia and Herzegovina». Arkivert fra originalen 19. mai 2015.
- ^ Oschlies, Wolf (2004). «Dayton - Wunsch und Wirklichkeit». Die politischen Systeme Osteuropas. Wiesbaden: Wolfgang Ismayr, VS Verlag für Sozialwissenschaften. s. 749. ISBN 3810040533.