Ecgfrith av Northumbria
| Ecgfrith av Northumbria | |||
|---|---|---|---|
| Født | 646[1] | ||
| Død | 20. mai 685 Slaget ved Dunnichen | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Æthelthryth (660–679) (kildekvalitet: cirka)[2] Iurminburg[2] | ||
| Far | Oswiu av Northumbria | ||
| Mor | Eanflæd | ||
| Søsken | Osthryth Ælfflæd of Whitby Aldfrith Alhfrith av Deira Ælfwine of Deira | ||
| Nasjonalitet | Northumbria | ||
Ecgfrith av Northumbria (angelsaksisk/gammelengelsk: Ecgfrið; født ca. 646, død 20. mai 685) var konge av Northumbria fra 670 og fram til han døde. Han hersket over Northumbria da dette nordengelske området var på høyden av sin makt, men hans død endte med et katastrofalt nederlag, og hvor han også selv ble drept i.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ecgfrith var sønn av sin forgjenger, Oswiu av Northumbria. Beda den ærverdige forteller oss i sitt verk Historia ecclesiastica gentis Anglorum at Ecgfrith ble holdt som gissel «ved hoffet til dronning Cynwise i provinsen til mercianerne» på den tiden da Penda av Mercia invaderte Northumbria i 654 eller 655. Penda ble imidlertid beseiret og drept av mennene fra Northumbria, ledet av Oswiu, i slaget ved Winwaed. Denne seieren økte Northumbrias makt voldsomt.
Konge
[rediger | rediger kilde]Ecgfrith ble gjort til konge av Deira i 664, et underkongedømme av Northumbria, og han ble konge av Northumbria ved sin fars død den 15. februar 670. Han hadde giftet seg med Æthelthryth, datter av Anna av East Anglia, i 660. Imidlertid tok hustruen sløret og ble nonne kort tid etter at Ecgfrith ble konge, en beslutning som var muligens årsaken til hans lange krangel og strid med Wilfred, erkebiskop av York. Ecgfrith giftet seg med en ny kvinne, Eormenburg, en gang før 678. Dette året var det han fikk forvist Wilfrid fra sitt kongedømme.
I 671 i slaget ved de to elver, selve stedet er ukjent, slo han ned et opportunistisk opprør fra pikterne, stabiliserte northumbrianernes kontroll over nordlige Britannia for de neste 14 årene og skapte også et nytt klientkongedømme i nord kalt for Lothian. Ecgfrith dro videre i 674 med å beseire Wulfhere av Mercia, erobre og underlegge seg kongedømmet Lindsey. I 679 utkjempet han et slag mot mercianerne under Æthelred (som hadde giftet seg med Ecgfriths søster Osthryth) ved elven Trent. Ecgfriths bror Ælfwine ble drept i dette slaget, og provinsen Lindsey ble gitt opp da det ble inngått fredsavtale ved innblanding av Theodore av Canterbury.
I 684 sendte Ecgfrith en ekspedisjon til Irland under sin hærfører Berht, som synes å ha mislyktes i den forstand at intet irsk land ble erobret av northubrianerne, men hærtoktet var suksessfullt i den forstand at Ecgfriths menn tok et stort antall fanger som slaver, og fikk herjet og plyndret på Irland. I 685 ledet han en stor styrke mot pikterne i Fortriu, på tross av råd om det motsatte av Cuthbert av Lindisfarne. Pikterne var ledet av hans fetter Bridei mac Bili, men han og hans menn ble lurt av en fingert flukt opp i deres fjell og ble deretter slaktet ned i slaget ved Dunnichen (enten Dunnichen i Angus eller Dunachton i Badenoch). Dette katastrofale nederlaget svekket Northumbrias makt i nord, og Bede daterer begynnelsen på Northumbrias nedgang fra Ecgfriths død. Han ble etterfulgt av sin illegitime halvbror Aldfrith.
En populær legende som handlet om Ecgfriths død ved Nechtansmere hevdet at hans dronning reiste rundt til kirkene i Carlisle sammen med Cuthbert under hærtoktet da hun ikke greide å holde seg i de kongelige kvarter og sitte ventende på slagets resultat. I løpet av reisen stoppet Cuthbert, tok en pause og sa til Eormenburg: «Jeg har akkurat hatt et syn om din ektemanns død. Dra tilbake til ditt palass og redd dine barn!» I det samme kom en budbringer med beskjed fra slagmarken til Nechtansmere med de ulykkelige nyhetene at Ecgfrith var blitt drept.
Foruten hans militære aktiviteter synes Ecgfrith å ha vært den første konge i Northumbria, og kanskje den tidligste angelsaksiske kongen som fikk preget en sølvpenny. Den ble malen for engelske mynter i århundrene etter. Tidligere angelsaksiske mynter har blitt gjort, men de er sjeldne, de fleste vanlige var gullshillinger eller thrymsas, kopiert fra romerske modeller. Pennier, eller sceattas, var tykke, støpt i støpeform, kanskje kopiert fra merovingenes mynter, og utgitt i stor skala.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Oxford Dictionary of National Biography, oxforddnb.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p15030.htm#i150296, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Eddius: Vita Wilfridi (James Raine, Historians of Church of York, Rolls Series, London, 1879 – 1894), 19, 20, 24, 34, 39, 44
- Bede: Historia ecclesiastica gentis Anglorum (redigert av Charles Plummer, Oxford, 1896), iii. 24; iv. 5, 12, 13, 15, 19, 21, 26.
- Historiam ecclesiasticam gentis anglorum, Vol 1, Bede, red. Charles Plummer, 1896, (Clarendon Press, Oxford): 4 nevnelser av "Egfrid"
- Historiam ecclesiasticam gentis anglorum, Vol. 2. Bede, red. Charles Plummer, 1896, (Clarendon Press, Oxford): 71 nevnelser av «Egfrid»
- Ecgfrith, Encyclopædia Britannica 1911
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.