Ekskommunikasjon

En tenkt framstilling av pave Gregor VII som bannlyser keiser Henrik IV.

Skrift med trussel om ekskommunikasjon om bøker ikke returneres, fra universitetsbiblioteket i Salamanca i Spania

Ekskommunikasjon (i Norge mest kjent som bannlysning) er en kirkelig straff, særlig innenfor den katolske og den ortodokse kirke, samt kirker som ligger nær disse. Den anglikanske kirke, særlig utenfor Storbritannia og USA, praktiserer også ekskommunikasjon. Straffen går ut på at den som har brutt kirkens regler settes utenfor nattverdsfellesskapet (ex communio, utenfor kommunion) og blir også forhindret fra å delta i andre deler av det kirkelige liv. På norsk omtales ekskommunikasjon ofte som bannlysning.

Jødedommen har tradisjonelt hatt en straff som tilsvarer ekskommunikasjon, men siden det 18. århundre er det bare ultra-ortodokse grupper som praktiserer den.

En del andre kirkesamfunn, også de protestantiske, har lignende straff, men bruker svært sjelden denne betegnelsen. Spesielt kjent for slike straffer er Jehovas vitner og mormonene, som støter bort personer som har begått alvorlige regelbrudd.

Historie

Ekskommunikasjon er en av de eldste kirkelige straffeformer. Man begynte tidlig å skille mellom to typer, større og mindre ekskommunikasjon. Den større utelukket en person helt fra det kirkelige fellesskap, mens den mindre utelukket ham eller henne fra å motta sakramentene og fra å holde kirkelige embeter. Etterhvert gikk denne distinksjonen mer og mer ut av bruk, og man brukte heller mildere straffer for de lettere tilfellene, og ekskommunikasjon bare for det som ble oppfattet som svært alvorlige overtredelser.

Selv om den som lyses i bann blir utelukket i større eller mindre grad, var hen ikke helt avskåret fra kirken; ekskommunikasjon kan heves. Når den ekskommuniserte er i livsfare kan normalt enhver prest heve straffen umiddelbart. Straffen er også sett som en jordisk straff; i motsetning til hva mange tror er det ikke slik at de kirkesamfunn som praktiserer denne formen for straff har trodd at den som dør under ekskommunikasjon automatisk er fortapt.

Straffen er fortsatt i bruk i noen kirkesamfunn, men omfanget har gått betraktelig ned i forhold til tidligere tider, i det minste i forhold til ekskommunikasjoner som blir pålagt av biskoper eller andre kirkelige myndigheter. I den katolske og den ortodokse kirke er det dog en rekke forhold som fører til automatisk ekskommunikasjon. I den katolske kirke omtales dette som ekskommunikasjon ved selvfelt dom (latin latae sententiae). Blant handlinger som fører til dette er å selv ta abort eller utføre abort på andre, eller å melde seg inn i et annet kirkesamfunn (apostasi, skisma eller heresi).

Kristen fordømmelse

I henhold til Evangeliet etter Matteus 18:15-17 sier Jesus at en fornærmet person bør først snakke med den som har fornærmet på tomannshånd, men om denne nekter å høre, skal man snakke med flere andre slik at det er mer enn et vitne for anklagen. Om den som fornærmer fortsatt nekter å høre, skal saken bringes for kirken, og om den som fornærmer fortsatt nekter å høre, behandle da denne skal denne behandles som «en hedning eller toller».

I henhold til Paulus' første brev til korinterne 5:1-8 henvender seg til kirken i Korint for å fordømme eller ekskommunisere en mann for seksuell umoral, det vil si «en mann lever med sin fars kone» (her likestilt med incest/blodskam). I henhold til Paulus' andre brev til korinterne 2:5-11 skal en mann, etter å ha angret seg og «knust av sorgen» av «straffen flertallet ga», han skal igjen bli tatt inn i kirken og tilgis. I Første brev til korinterne 5:11 skriver Paulus: «Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med.»

I henhold til Paulus' brev til romerne 16:17 formanet Paulus om «å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!» Også i Johannes' andre brev 1:10-11 slås det fast at «Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør.»

Ekskommunikasjon i Norge

Den mest kjente ekskommuniserte person i Norge er kong Sverre Sigurdsson (norsk konge 1177-1202). Bakgrunnen for dette var Sverres konflikt med erkebiskop Eirik Ivarsson. Striden handlet om hvem som skulle være den norske kirkens overhode; erkebiskopen eller kongen. Erkebiskop Eirik ønsket at kirken skulle styres av geistligheten selv, og at de bare skulle være underordnet Paven. Sverre på sin side ønsket en kirke styrt av kongen. Eirik fikk støtte av paven, og i 1194 bannlyste Eirik Sverre med pave Innocens IIIs velsignelse, som ble gitt i 1198.

Bannlysningen av Sverre er opphavet til Sverres propagandaskrift En tale mot biskopene, som hevder kongens makt over kirken. Bannlysningen er også opphavet til andre vers av Ja, vi elsker dette landet, der Sverre «talte Roma midt i mot».

Eksterne lenker

• (en) Excommunication – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Excommunication, the Ban, Church Discipline and Avoidance fra Global Anabaptist Mennonite Encyclopedia Online)