Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

The Faerie Queene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Faerie Queene»)
Una og Løven, av Briton Rivière

The Faerie Queene (Alvedronningen) er et engelsk episk dikt av Edmund Spenser, utgitt først i tre bøker i 1590, og senere i seks bøker i 1596. Faerie Queene er bemerkelsesverdig for dens form: det var det første verk som benyttet seg forfatterens egen nyvinning, den såkalte «Spenser-stansen», en variant av oktave rime med avsluttende aleksandriner.

Verket var ment og blir oppfattet som et nasjonalepos, i pakt med de antikke forbilder, men også i forlengelsen av Geoffrey Chaucers arkaiske Canterbury-fortellingene, og preget av middelalderens allegori. Det var en hyllest til dydene, Huset Tudor, dronning Elisabeth I og protestantismen, men ikke nødvendigvis i denne rekkefølgen.

En feiring av dydene

[rediger | rediger kilde]

Edmund Spenser ble født en gang rundt 1552 i London. Svært lite kjennes fra hans første år. Han kom fra en beskjeden familie, men fikk utdannelse ved Universitetet i Cambridge hvor skaffet seg en solid kunnskap i litteraturhistorie og litteraturens virkemidler. Hans første verk, Hyrdens kalender ble utgitt i 1579 og fikk god mottagelse, og tilsynelatende året etter begynte han arbeidet med sin største og lengste verk, Faerie Queene. Diktverket tok hans tid resten av hans livet, men han utga også andre dikt i mellomtiden.

Spenser fullførte kun halvparten av sin storstilte plan med Faerie Queene. I et brev som han skrev til sir Walter Raleigh i 1589 beskrev han en tidlig plan for hva som var diktverkets hensikt og struktur. Det var en allegori, skrev Spenser, hvor alle figurene og hva som skjedde hadde en særskilt symbolsk mening. Diktets verden var plassert i et mytologisk «Faerieland», et Alveland, hvor en Faerie Queene, en Alvedronning, hersket. I brevet forteller Spenser at denne Queene representerte hans egen monark, dronning Elisabeth I av England.

Brevet til Raleigh, som ofte blir presentert i forordet til de fleste utgivelser av diktverket, slår fast at hovedtrekkene for de første planlagte 12 bøkene er basert på hver sin bestemte ridder som alle hver for seg eksemplifiserer én av de tolv kristne «private dydene», og ytterligere 12 av de «offentlige dydene» representert av den mytologiske kong Arthur. Antagelig kan de tolv riddernes individuelle dyder bli sett på som aspekter og ulike sider av Arthurs fullkommenhet. Spenser navngir Aristoteles som en av hans kilder for disse dydene, skjønt en innflytelse fra Thomas Aquinas kan også merkes. Spenser fortalte Raleigh at hans struktur skulle følge den samme episke strukturen slik de antikke mestrene Homer og Vergil hadde fastsatt.

Prins Arthur og Alvedronningen av Johann Heinrich Füssli

Slik verket ble utgitt i 1596 presenterte eposet følgende dyder:

  • Bok I: Fromhet
  • Bok II: Måtehold
  • Bok III: Kyskhet
  • Bok IV: Vennskap
  • Bok V: Rettferdighet
  • Bok VI: Høflighet

I tillegg til disse seks dydene antyder brevet til Raleigh at Arthur representerte de herlige dydene som («i henhold til Aristoteles og de øvrige») er «sjelsstorheten»[1] eller «fullkommenheten i alle de øvrige, og innholdet i dette av dem alle», og at Alvedronningen i seg selv representerte Glory, æren, derav hennes navn, Gloriana.

På samme måte som alvedronningen var poetens egen dronning, symboliserte alvelandets England med henhold til religionen. Spenser levde i tiden etter at reformasjonen var blitt innført i England og som hadde erstattet Maria den blodiges katolske skrekkregime hvor protestanter i mengder ble brent på bålet. Det var fortsatt mange engelskmenn som ikke oppga katolisismen under den nye monarken, og utenfor landets grenser truet katolske Spania nasjonen. Spenser hadde selv vært med på å slå ned et irsk opprør støttet av spanske tropper. I 1588 beseiret en engelsk flåte den spanske armada utenfor Englands kyst. Religiøs konflikt og protest var en del av Spensers verden og som en hengiven protestant og patriot var han spesielt i opposisjon til den anti-elisabethanske propaganda som engelske katolikker spredte. Spensers samtid var ikke preget av nyanser, og som de fleste andre protestanter så han på den katolske kirke som korrupt, og ikke bare som en feilaktig religion, men som selve motsatsen til kristendommen.

Et trekk ved renessansens litteratur var at den tok en patriotisk rolle, spesielt i England og i Frankrike. Spensers dikt er ikke bare et epos, men som et nasjonalepos å betrakte. Stridene i alvelandet var en poetisk refleksjon av den politiske og religiøse kampen mellom London og Roma. Spenser kom fra en beskjeden bakgrunn i motsetning for eksempel poeten Philip Sidney. Spensers dikterliv var preget av mangel på rikdom og hans søken etter en velstående beskytter. Faerie Queene er ikke utelukkende en hyllest av dronningen og England, men også preget av smigrende ord for å tiltrekke seg velvilje.

Det er umulig å forutsi hvor verket ville ha sett ut om Spenser hadde levd lenge nok til å fullføre det, og graden av pålitelighet i de forutsigelser som han gir i sitt brev til Raleigh er heller ikke absolutte; et antall avvik fra dette skjemaet oppsto så tidlig som i 1590 i den første utgivelsen av Faerie Queene som besto av de tre første bøkene (eller sangene). Disse ble utgitt på nytt med ytterligere tre bøker i 1596. Han arbeidet fortsatt på sitt veldige verk da han døde den 13. januar 1599 i Westminster. Kun to sanger til utkom posthumt. Av den samlede utgivelsen er det den første og den tredje bøkene som blir oftest lest og beundret.

Hyllest til dronningen

[rediger | rediger kilde]
Dronning Elisabeth I av England representerte den høyeste dyd som jomfrudronningen, og som en spydspiss i kampen mot katolisismen. I bakgrunnen vises hennes og Englands seier over den spanske armada.

Faerie Queene ble betraktet som politisk begunstigende for Elisabeth I og ble således en suksess i den grad at det ble Spensers avgjørende verk. Verket er gjennomgående allegorisk, men det ypperste målet for dydene, Glory, æren Gloriana – var en gjennomsiktig referanse til dronningen selv, jomfrudronningen, ettersom hun ikke bare var herskerinne, men også «a most virtuous and beautiful Lady» «en særs dydig og vakker Frue». Et mål for i hvilken grad diktet ble likt av dronningen er at Spenser ble tilkjent en livslang pensjon tilsvarende 50 pund i året.

Diktet feirer og minner Huset Tudor, som dronningen var en del av, mye i tradisjonen av det romerske nasjonaleposet Æneiden som feiret keiser AugustusRoma. Lik Æneiden, som slår fast at Augustus nedstammet fra Trojas edle sønner, antyder Faerie Queene at Tudorslekten kan knyttes til Englands store sagnkonge Arthur. Mange av samtidens prominente elisabethanere kunne finne seg selv eller en annen representert eller en hentydning til i en eller flere av Spensers figurer. Elisabeth selv var det mest prominente eksempelet i form av Gloriana, selveste Alvedronningen, men også i bok III og IV som jomfruen Belphoebe, den vakre Diana, datter av Chrysogonee, og tvilling til Amoret, legemliggjøringen av kvinnelig kjærlighet i ekteskapet, og kan også, mer kritisk, i Bok I gjenkjennes som Lucifera, jomfrudronningen.

Edmund Spenser

Å forstå diktverket er en vanskelig oppgave. Å lese det er som å bevege seg i en dekorert og storslått hage preget av labyrinter. Hvert dunkle ord og hver lille hentydning kan skjule sin egen betydning og mening. De mange gåtefulle allegoriene og hentydningene er en høytidelig lek som Spenser nok hadde planlagt å gi sin forklaring på om bare verket hadde blitt skrevet til sin slutt. Isteden for de ferdige 7, var det ment 12, og kanskje også 24 bøker. Kun begynnelsen ble utgitt.

På det ytre plan befinner rammefortellingens innledende «brev» som skriver om sagnenes kong Arthur fra tiden før han blir konge. I en drøm var han blitt fortryllet av alvedronningen Glorianas skjønnhet og deretter søker han hennes kjærlighet. I de tekstene som Spenser rakk å utgi kom Arthur så langt som til å møte alvedronningen. På italiensk vis er diktverket skrevet episodisk og Arthur selv nevnes kun sporadisk.

Diktet viser også Spensers omfattende kjennskap til litteraturhistorien. Selv om diktverkets verden er basert på den engelske Arthur-legenden er mye av språket, ånden og stilen mer preget av en italiensk epikk, spesielt Ludovico Ariostos Orlando Furioso og Torquato Tassos Det befridde Jerusalem. Spensers verk er av en langt større skala enn disse forbildene ettersom det forsøker å definere seg selv i den evige konflikten mellom det gode og det onde.

Om Rettferdighet, den femte boken i Faerie Queene, er Spensers mest direkte diskusjon av politisk teori. I den forsøker Spenser å behandle problemet om hvordan Irland skal løses, en situasjon han selv var en del av, og han gjenskaper rettssaken mot Maria Stuart, skottenes dronning.

Et protestantisk kampskrift

[rediger | rediger kilde]
Portrett av Isabella Saltonstall som Una, allegorien for Sannhet, av George Stubbs

Faerie Queene er en romantisk epikk, det første sammenhengende poetiske verk i England siden Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene som Spenser beundret, og han benyttet selv et gammelmodig språk tilsvarende Chaucer som sin måte å hylle den gamle, middelalderske mesteren, og selv fremstå som mesterens arvtager.

Selv om Spensers valg av ord og språk var arkaisk var hans uttale moderne, og selv om han benyttet seg av bibelsk allegori var diktets hensikt ikke utelukkende religiøst, men pedagogisk. Han ønsket å utdanne og utvikle den unge mann til en dannet herre, eller som han skrev i brevet til Raleigh; «å fremme en herre eller en edel person i virtuositet og fornemme disipliner». Av de dydene han fremmet i diktet mente forfatteren at han selv bare hadde møtt ett enkelt menneske som legemliggjorde dem alle, og det var poeten Philip Sidney som døde før han var i stand til å skuffe sin generasjon og nasjonen. Hyrdenes kalender er dedikert Sidney; «Entitled to the noble and vertous Gentleman most worthy of all titles both of learning and chevalrie M. Philip Sidney» («Benevnt til den edle og virtuose herre mest verdig av alle titler både i læring og ridderhet»).

I Faerie Queene presenterer Spenser sine tanker om hva som sammenfatter et idealistisk England, og via en gotisk verden som blander arthurianske elementer og middelalderallegorien fremmet han viktigheten av at enhver engelskmann gjorde sin plikt og tok sitt ansvar for helheten. Flere heroiske figurer fremstår i løpet av diktets gang og hver får hvert sitt spørsmål å løse og et monster eller demon å overvinne. Hver gang må helten overkomme sine mangler for å lykkes.

Figurene inkluderte også ideen om en egen individuell moral og hver figurs handling er de episoder som setter sammen diktverkets ytre fortelling. Figurene består av de enkleste personligheter til mer komplekse og mangetydige som også kan være preget av personlige trekk eller svakheter.

Den allegoriske fortellingen er en historien om ridderen Red Crosse på sin søken etter å finne kristen frelse. Gjennom denne karakteren utforsker Spenser de to dyder han mener er de viktigste innenfor kristendommen; kyskhet og fromhet. Red Crosse representerer det siste og hans fremste ønske er å bli forent med Una, en vakker kvinne som representerer sannheten. Han kan dog ikke oppnå henne før han har mottatt kunnskapen om den kristne sannheten, og han kommer i vanskeligheter når han forveksler sannhet med falskhet i form av kvinnen Duessa som forsøker å få Red Crosse til forlate Una. Duessa er også en meget vakker skjønnhet, men hennes skjønnhet er kun overflatisk, noe han lærer via den harde måten.

Red Crosse representerer alle kristne i søken etter sannheten, og som alle andre kristne møter han representanter av de gode og onde kreftene. Det er gjennom reaksjonene til disse som frelsen kan oppnås. Red Crosse, som andre kristne i Spensers samtid, befinner seg i en umoden tilstand av kunnskap hvor feiltagelser og fristelser er nærværende framfor kampen for å oppnå den endelige sannhet. Det blir belyst, i den grad Spenser belyser sin hentydninger i sine skumringsfylte bilder, i figurene Una og Duessa. Førstnevnte representerer alle aspekter av sannheten enn en spesifikk ide lik Duessa representerer alle feiltagelser. Red Crosse må hele tiden bekjempe Duessas fristelser lik alle kristne må bekjempe djevelens fristelser samtidig som de søker den kristne sannhet.

Una er en betydelig hovedperson i første bok av Faerie Queen som også kan oppfattes som også en kjærlighetshistorie. Red Crosse er både en avventende elsker og tvilende kristen, og Una er både en kvinne som frelser Red Crosse fra begjæret og er sannheten som berger ham fra feiltagelsene. I denne forstand kan Una også representere «den sanne kirke», det vil si den reformerte engelske kirke. For at Red Crosse kan fullføre overgangen til en sann kristen må han søke Unas sannhet, men imidlertid er Unas hengivenhet større enn Red Crosses hengivenhet til henne. Han vil ikke oppnå kristen frelse før har forpliktet seg til den sanne kirke og når han har overvunnet Duessas katolske feiltagelser.

Betydningsfull figurer

[rediger | rediger kilde]
  • Acrasia: forførerinne av ridderne. Guyon ødelegger hennes Lykksalighetens Lysthus mot slutten av Bok To. Tilsvarende figurer i andre epos: Kirke (Homers Odysseen), Alcina (Ariosto), Armida (Tasso).
  • Alma: navnet betyr «sjel». Hun er overhode av Måteholdets Hus i Bok To.
  • Amoret: hustru av Scudamour, tatt til fange av Busirane på hennes bryllupsnatt, reddet av Britomart. Hun representerer ekteskapskærlighetens dyd, og hennes ekteskap til Scudamour tjener som eksempel på at Britomart og Artegal søker å etterligne. Amoret og Scudamor blir adskilt for en tid av omstendigheter, men forblir trofaste til hverandre inntil de (antagelig) blir gjenforent.
  • Archimago: en ond trollmann som er sendt for å hindre ridderne i Alvedronningens tjeneste. Den ridderen som han hater mest er Red Crosse, således er han symbolsk Englands nemesis.
  • Artegal: (eller Arthegall), en ridder som er personliggjøringen og forkjemperen for rettferdighet. Han møter Britomart etter å ha nedkjempet henne i en sverdkamp da hun var utkledd som en ridder, og da han løfter av hennes hjelm avslører han hennes skjønnhet. Artegal blir hurtig forelsket i Britomart. Artegal har en ledsager i Talus, en mann av metall som aldri sover og aldri blir trett, men som vil nådeløst drepe tallrike fiender. Talus lyder Artegals ordrer og tjener til å representere retteferdighet uten nåde (således er Artegal rettferdighetens menneskelige ansikt). Senere redder ikke Talus Artegal fra å bli satt i slaveri av den onde Radigund da han er bundet av legal kontrakt for å tjene henne.
  • Arthur: dette er den samme kong Arthur av den runde bord, men han spiller en annerledes rolle. Han er hodestups forelsket i Faerie Queene/Alvedronningen og tilbringer sin tid på søken etter henne når han ikke hjelper andre riddere i deres utallige kniper.
  • Belphoebe: den vakre søsteren til Amoret som tilbringer sin tid i skogene på jakt og for å unngå de tallrike amorøse menn som jakter på henne. Timias, Arthurs væpner, vinner til slutt hennes kjærlighet etter at hun tar seg av de sår han har fått i kamp, imidlertid må Timias gå gjennom mye lidelser før han kan bevise sin kjærlighet da Belphoebe ser han ta seg av en såret kvinne og misforstår hans handlinger og flykter i all hast. Hun blir kun trukket tilbake til ham etter å sett hvordan han led uten henne.
  • Braggadocchio: en komisk ridder uten sans for ære. Han stjeler Guyons hest. Han er dog ikke ond, kun æreløs.
  • Britomart: en kvinnelig ridder, personifiseringen og forkjemper av kyskhet. Hun er ung og vakker og blir forelsket i Artegal første gang hun ser hans ansikt i hennes fars magiske speil. Skjønt det er ingen samhandling mellom dem blir hun forelsket og reiser, kledd som en ridder og blir fulgt av sin amme Glauce for å finne Artegal. Hun bærer med seg en forhekset lanse som gjør det mulig for henne å drepe hver eneste ridder hun møter inntil hun taper for en ridder som viser seg å være hennes elskede Artegal. Britomart er en parallell-figur til Ariostos Bradamante.
  • Busirane: den ondskapsfulle trollmann som tar Amoret til fange på hennes bryllupsnatt. Når Britomart kommer til hans festning for å beseire ham finner hun ut at han holder Amorets hjerte i gryte, men den dyktige Britomart beseirer ham og returnerer Amoret til hennes ektemann.
  • Calidore: høflighetens ridder, helten i Bok seks.
  • Colin Clout: tilsvarende eller lydlignende navn er Kalle Klut, er hyrde, kjent for sine sanger og spilling på sekkepipe og opptrer kortvarig i Bok Seks. Det er den samme Colin Clout fra Spenser pastorale poesi, noe som er passende da Calidore tar opphold i den pastorale verdens gleder og overser hans plikt i å jakte på det skrikende uhyre, Blatant Beast, noe som er grunnen til at han dro til Irland i første omgang. Colin Clout er også blitt tolket som forfatterens alter ego.
  • Duessa: en kvinne som personifiserer falskheten i Bok En, kjent for Red Crosse som «Fidessa». Som motsetningen til Una representerer hun den falske religionen i form av den romersk-katolske kirke.
  • Florimell: en kvinne forelsket i ridderen Marinell som innledningsvis avviser henne. Når hun hører at han såret drar hun ut for å finne ham og møter ulike prøvelser som kulminerer i å bli tatt til fange av Proteus.
  • Gloriana: «Faerie Queene» eller Alvedronningen selv.
  • Guyon: måteholdets ridder, helten i Bok To. I henhold til Legenda aurea, de gylne legender, er deler Sankt Georgs etymologisk navn med Guyon som betyr «den hellige bryter».
  • Malecasta: en dekadent, besmykket og sofistikert kvinne som inviterer de trette ridderne på middag. Hun studerer Britomart ved maten og forsøker å forføre henne, uvitende at Britomart er en kvinne inntil hun får føle Britomarts magiske sverd.
  • Marinell: «sjøens ridder», sønn av en vannymfe. Han unngår all kjærlighet da hans mor lærte ham at en kvinne vil skade ham. Han ble slått ned i kamp av Britomart, skjønt ikke dødelig skadet.
  • Merlin: trollmann som tilsvarer den samme i den arthurianske legenden. Den unge Britomart oppsøker Merlin etter at hun har blitt forelsket i Artegal, og han gir henne råd om hvordan hun skal opptre.
  • Paridell: den falske ridder og en forfører av kvinner. Han navn er avledet av den trojanske prins Paris. I Bok Tre stikker han av med Malbeccos hustru Hellenore.
  • Pastorella: en kvinne som blir oppdratt av hyrder, men som blir avslørt i siste canto i Bok Seks i å være datteren til sir Bellamoure og lady Claribell.
  • Red Crosse: ridderen av det røde kors, helten i Bok En. Introdusert i det første canto av diktet, han bærer emblemet til Sankt Georg, Englands skytshelgen, et rødt kors på hvit bakgrunn er fortsatt Englands flagg. Red Cross eller Redcrosse blir, faktisk, tidlig erklært i å være den ekte Sankt Georg.
  • Sansfoy, Sansjoy og Sansloy: navnene betyr Troløs, Gledesløs og Lovløs, tre fiendtlige riddere som slåss mot Red Crosse i Bok En.
  • Scudamour: elsker til Amoret. Hans navn betyr «kjærligehetens skjold».
  • Talus: en «jernmann» som hjelper Arthegall dele ut rettferdighet i Bok Fem.
  • Trompart: Braggadocchios listige væpner. Hans navn er avledet fra det franske ordet tromper, «å bedra, svikte».
  • Una: personifiseringen av den sanne kirke. Hun reiser sammen med ridder Red Crosse (som representerer England) og som hun har rekruttert for å berge hennes foreldres festning fra en drage. Hun bekjemper også Duessa, som representerer den falsk (katolske) kirke og personen Maria Stuart, skottenes dronning i en rettssak som minner om den som endte i dronning Marias halshugging. Una er også en representant for sannheten.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ magnanimitas, jfr. Breitholtz, Heggelund: Epoker og diktere, bind 1, Oslo 1979. Side 262.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource (en) The Faerie Queene – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden