Italiensk kunst

Italiensk kunst er den kunst som ble utviklet på Den italienske halvøy siden forhistorisk tid. Etruskisk kunst var den første organiserte kunstfremstilling i Italia, både egenartet og inspirert av gresk kunst, og i Romerriket var Italia sentrum for en universell enhetlig kunst for Middelhavet og Europa. I renessansen var noen av verdens fremst kunstnere italienere, og i enkelte perioder var Italia det fremst kunstneriske landet i Europa.

Denne artikkelen tjener til å gi en oversikt og lede til utdypende artikler.

Etruskere

Se hovedartikkel, Etruskisk kunst

Etruskiske bronsefigurer, foruten gravkunst i terrakotta og freskomalerier omfatter eksempler på en egenartet og livskraftig sentralitaliensk tradisjon som avtok på den samme tid som Roma begynte å reise sitt rike. Deler av den etruskiske tradisjonen ble opptatt i den romerske.

Romerne

Se hovedartikkel, Romersk kunst

Den romerske perioden, slik vi kjenner den, begynte etter punerkrigene og den påfølgende invasjonen av de greske byene i Middelhavet. De hellenistiske stilene i den daværende greske sivilisasjonen ble opptatt og tilpasset den romerske.

Den kultiske og dekorative bruken av skulptur og maleriske mosaikkbildene er blitt bevart for ettertiden fra både templer og villaer. I arkitekturen skjedde en ekstraordinær utvikling av byggeteknikker som tillot bygging av monumentale byggekomplekser, blant annet en store kuppelformete sylindere som ved Pantheon i Roma. Maleri og skulptur var preget av gresk kunst, men parret med lokale røtter kom egne bidrag som de store historiske portrettene.

Etterhvert som det romerske riket modnet ble andre stiler utviklet, strengere og mindre naturalistiske, stundom mer dramatiske og strengere, spesielt da Romerrikets sentrum flyttet til østlige Italia og deretter til Konstantinopel. Den strengere stilen som brøt med hellenismen ble grunnlaget for middelalderens kristne kunst.

I tidlig kristen tid ble den første kristne basilika bygget, Laterankirken (San Giovanni i Laterano), den første katedral i Roma, og dermed pavens sete og Den katolske kirkes fremste katedral. Den gamle Peterskatedralen (L' antica basilica di San Pietro in Vaticano) er den historiske bygningen som sto før dagens St. Peters basilika i Vatikanet (Peterskirken), og som hadde stor arkitekturhistorisk betydning. Den første kristne ikonografi ble utviklet i veggmaleriene i katakombene i Roma.

Bysantinere

Se hovedartikkel, Bysantinsk kunst

Da Romerriket kollapset rundt år 500-600 ble det først delt i en vestlig del og en østlig, og det romerske riket fortsatte i ytterligere 1000 år under lederskapet av Konstantinopel og Østromerriket. Italia forble under sterk bysantinsk innflytelse inntil 1000. Bysantinske kunstnere ble brukt på viktige prosjekter over hele Italia, og bysantinsk malestil preget landet opp til 1300-tallet.

Merkbare eksempler på bysantinsk kunst i Italia er mosaikkene i basilikaen i San Vitale og andre monumenter i Ravenna, Markuskirken i Venezia, Santa Prassede, en basilika i Roma, og i sørenden av Italia, Sankt Markus’ oratorium i Rossano Calabro og Cattolica di Stilo. Bysantinske freskoer kan bli funnet i Castelseprio.

Langobardene

«Den barbariske kulturen», slik italienerne kaller den, som hersket lengst i Italia var langobardene. Hovedstaden var Pavia i regionen Lombardia (som har navn etter langobardene) i det nordlige Italia. Det meste fra langobardene er forsvunnet i tidens løp. Kirken San Michele Maggiore i Pavia ble reist av langobardene, men brant ned i 1004, men det finnes fortsatt rester av sjeldne arkitektonisk trekk i dag: Cividale del Friuli i nordøstlige Italia med de såkalte tempietto: et langobardisk hoffkapell fra 700-tallet. Gullsmedproduksjon sto høyt i kurs og teknisk utførelse.

Tidlig middelalder

Romansk kunst

Se hovedartikler, Romansk kunst og Romansk arkitektur

Da det politiske og økonomiske klimaet i Italia ble bedre kom det en blomstring av kunst i romansk stil. Betegnelsen er oppstått for å skille stilen fra gotisk, og ved at den viderefører trekk for romersk tid. Flere store byggverk var preget i romansk stil, blant annet Sant' Ambrogio i Milano, og kirken San Paolo a Ripa d'Arno i Pisa, og San Miniato al Monte som står på det høyeste punktet i Firenze.

Gotisk kunst

Se hovedartikkel, Gotisk arkitektur

Den gotiske perioden markerte en overgang fra middelalderen og til den italienske renessansen, og er karakterisert av stiler og holdninger fostret av påvirkningen fra munkeordnene til dominikanerne og fransiskanerne, grunnlagt av henholdsvis Dominikus (1170–1221) og Frans av Assisi (1181–1226). Tiden var preget av de religiøse stridene innenfor kirken. Fransiskanerne og dominikanerne ble grunnlagt i et forsøk på å svare på disse og føre den romersk-katolske kirken tilbake til det grunnleggende kristendom.

Gotisk arkitektur begynte i nordlige Europa og spredde seg sørover til Italia. De første betydningsfulle forsøkene på monumenter i italiensk gotisk stil er den store kirken Basilica di San Francesco (Assisi) som ble fullført i 1253 og er i dag en del av Verdensarven. Lavkirkene har freskomalerier av Cimabue (ca. 1240–1302) og Giotto (1267–1337). I overkirken er det freskoer med scener fra livet til sankt Frans av Giotto og hans samtidige. Cimabue og Giotto er de to første kunstnerne som begynte å bevege seg mot en rolle hvor kunstnerne som skapende enkeltindivider framfor kun kopister av tradisjonelle former. De fikk interesse i å forbedre figurens framstilling. Den bysantinske stilen var urealistisk og kunne bli forbedret ved å gå tilbake til former som ble oppnådd i antikkens Hellas.

Andre begreper som stundom ble benyttet for å beskrive kunstnerne fra denne perioden er «primitivister» og tidlig renessanse.

Renessansen

Se hovedartikkel, Italiensk renessanse

Det er diskutabelt når renessansen begynte i Italia, men begynnelsen av 1300-tallet er et løst anslag. Gjenoppdagelsen av antikkens greske og romerske kunst og klassikerne førte til en ny entusiasme, bedre proporsjoner, perspektiv og bruk av lys i billedkunsten. Rike familier som Medici og pavedømmet tjente som beskyttere og oppdragsgivere for mange italienske kunstnere, blant annet Leonardo da Vinci, Michelangelo Buonarroti, Donatello, Sandro Botticelli og Rafael.

Fokuset for det meste av kunsten forble religiøs. Michelangelo malte Det sixtinske kapell, og skulpturerte hans berømte «Pietà». Leonardo malte Mona Lisa og Nattverden. Rafael malte flere enestående madonnaer. Både Michelangelo og Donatello skulpturerte ulike visjoner av David. I Venezia ble luftig perspektiv utviklet og en bruk av farger som til da manglet sidestykke, blant annet av Giorgione og Tizian.

Manierismen

Se hovedartikkel, Manierismen

Slik renessansen hadde bevegd seg fra formalistisk beskrivelse til en mer naturlig observasjon av figur, lys og perspektiv, var det påfølgende perioden, manierismen fra cirka 1520 til begynnelsen av 1600-tallet, en periode preget av en bevegelse til former unnfanget og oppfattet av sinnet. Etter at idealene fra renessansen hadde sin effekt på kunstnere som Giulio Romano var de i stand til å introdusere personlige elementer av subjektivitet i deres tolkninger av visuelle former. En del av de fremste kunstnere var Jacopo Pontormo, Andrea del Sarto, Rosso Fiorentino, Giulio Romano, og den mest berømte var Tintoretto. Innenfor arkitektur markerte Andrea Palladio og Bernardo Buontalenti seg.

Barokken

Se hovedartikkel, Barokken

Barokken verdsatte dramatikk og detaljer, ornamentering og prakt, og fremtrådte innen de fleste kunstformene: Musikk, arkitektur, litteratur, maler- og billedhoggerkunst. Barokken begynte omkring år 1600 i Roma og spredte seg til resten av Europa. Den var en reaksjon mot de strenge prinsippene om harmoni og nøysom askese i renessansen, og vektla følelser og patos heller enn intellektet og det åndelige slik manierismen tidligere hadde gjort.

I overgangen til barokken står verkene til Caravaggio (1571–1610) for seg som et av de mest originale og mest innflytelsesrike kunstnere i enhver tidsepoke. Han gjorde noe helt kontroversielt og nytt ved å male figurer, selv fra klassiske og religiøse emner, i samtidige omgivelser og klær, eller som ordinære mennesker. Det sto i sterk opposisjon til den rådende trend med å idealisere den religiøse og klassiske figur.

Eksempler på barokke bygg er blant annet deler av Peterskirken i Roma og Giovanni Lorenzo Bernini som var både billedhugger, arkitekt, maler og scenedekoratør var en typisk og framstående utøver av barokkens stil. Foruten hans arkitektoniske verk med den ellipseformede Petersplassen, fullført i 1667, skulpturerte han «Den hellige Teresas ekstase» (fullført 1652) i Cornaro-kapellet i kirken Santa Maria della Vittoria.

Rokokko

Se hovedartikkel, Rokokko

Rokokko var sluttenden av den barokke perioden, hovedsakelig i Frankrike, og markerte også slutten på den italienske kunstens enestående hegemoni gjennom flere århundrer i Europa. Den viktigste kunstneren for rokokkostilen i Italia var Giovanni Battista Tiepolo (1696–1770).

Impresjonisme og postimpresjonisme

Italia skapte sin egen utgave av impresjonisme, slik de fleste land gjorde. Macchiaioli står for en gruppe kunstnere i Toscana; Giovanni Fattori, Silvestro Lega, Telemaco Signorini og Giuseppe Abbati, som var de første og fungerte før de mer berømte impresjonister som Federico Zandomeneghi og Giuseppe de Nittis.

Macchiaioli og Verismo

En av de første bevegelsene for å overvinne akademisk kunst, og ble avantgarde, var Macchiaioli, med en revolusjonerende bruk av farger ("flekker"), som forutså nyhetene til impresjonistene av noen få tiår. Viktige eksponenter var Giovanni Fattori, Silvestro Lega, Telemaco Signorini, Giuseppe Abbati.

Verismo brakte populære og hverdagslige temaer til kunsten. Blant de andre forfatterne Lorenzo Viani, Giuseppe Pellizza da Volpedo.

Men det var da Milanese Scapigliati, og spesielt den italienske hovedpersonen for naturalisme Francesco Filippini, medforsker i opposisjon til Claude Monet, som grunnla den sene italienske impresjonismen.

Moderne tid

Ekspresjonisme

Den store italienske ekspresjonisten var Amedeo Modigliani (1884 – 1920).

Kubisme og futurisme

Futurisme var en bevegelse inspirert av blant annet modernitet, industri og bevegelse. De mest kjente kunstnerne var Marinetti, Boccioni, og Carrà.

Metafysisk maleri og surrealisme

Giorgio de Chirico (1888–1978) var den italienske maleren som grunnla den den metafysiske skole eller metafysiske retning innenfor malerkunsten. Retningen øvde en stor påvirkning på surrealistene.

Klassisk modernisme

På begynnelsen av 1900-tallet gikk italienske skulptører og malere sammen med resten av Vest-Europa i revitaliseringen av en enklere, sprekere og mindre sentimental klassisk tradisjon som både fant sin plass i kirken som i dekorativ og politisk setting. De ledende skulptører var blant annet Libero Andreotti, Arturo Martini, og Giacomo Manzù.

Italiensk «modernisme»

Det upresise begrepet «moderne kunst» eller «modernisme» viser til de kunstverker som ble produsert fram til 1970-tallet. Ledende skulptører i Italia fra etterkrigstiden og fram til 2000 var blant annet: Marino Marini, Emilio Greco, Pino Pascali, Mario Ceroli, Giovanni e Arnaldo Pomodoro, Umberto Mastroianni, Ettore Colla, og andre

Ledende malere i Italia fra etterkrigstiden og fram til 2000 var blant annet Alberto Savinio, Antonio Donghi, Giorgio Morandi, Alberto Magnelli, Felice Casorati, Roberto Melli, Corrado Cagli, Gianfilippo Usellini, Pietro Annigoni, Renato Guttuso, Lucio Fontana, Giovanni Capogrossi, Enrico Accatino, Fausto Pirandello, Afro Basaldella, Alberto Burri, Mimmo Rotella, Franco Nonnis, Domenico Gnoli, Piero Manzoni, Emilio Tadini, Salvatore Provino, og andre.

En viktig kunstbevegelse var Arte povera.

Postmodernistisk kunst i Italia

Postmodernistisk kunst er en meget kontroversiell betegnelse som generelt refererer til en tidsepoke etter at modernismen hadde ebbet ut, og hvor epoker og stiler ikke nødvendigvis er atskilte. Postmodernistiske kunstverker var hybride med referanser i alle retninger i kunsthistorien og hvor ingenting var forbudt, selv såkalt «dårlig kunst» og kitsch. Gode eksempler på italiensk postmodernistisk malere er blant annet Mario Schifano, Sandro Chia, Francesco Clemente, Enzo Cucchi, Giulio Paolini, og andre. Figurative malere er blant annet Gianfranco Ferroni, Carlo Maria Mariani, og andre.

Italiensk samtidskunst

Venezia-biennalen er en samtidsfestival for moderne kunst og arkitektur som avholdes i den italienske byen Venezia og har stor internasjonal anerkjennelse, også for norske kunstnere.

Eksterne lenker

Italian Art – Kommersielt nettsted for italiensk kunst, maleri og trykk
CGFA – Dansk kunstnerindeks på engelsk
VRpanoramas of Italy
ItalianArtStudio.com Arkivert 15. juni 2020 hos Wayback Machine. – Italiensk og tuskansk kunststiler
Italian Plasma Artist