Mononukleose
| Mononukleose | |||
|---|---|---|---|
 Hovne lymfekjertler på halsen er et symptom på mononukleose (se pilene) | |||
| Område(r) | Infeksjonsmedisin | ||
| Symptom(er) | Feber, lymfeknutesvulst,[1] hepatomegali, splenomegali,[1] halsbetennelse, leukocytose, lymfocytose, Efflorescenser, forstørrelse av lymfenoder[1] | ||
| Smittemåte | Luftsmitte, blodsmitte, placentaoverførsel | ||
| Inkubasjonstid | 4 dager[2]–40 dager[2] | ||
| Ekstern informasjon | |||
| ICD-10-kode | B27 | ||
| ICD-9-kode | 075 | ||
| ICPC-2 | A75 | ||
| DiseasesDB | 4387 | ||
| eMedicine | 784513, 222040, 963894 | ||
| MeSH | D007244 | ||
Mononukleose, også kalt infeksiøs mononukleose (latin: mononucleosis infectiosa), kjertelfeber, monocyttangina eller kyssesyke, er en akutt virusinfeksjon forårsaket av Epstein-Barr-viruset.
Sykdommen er en infeksjonssykdom som forårsakes av Epstein-Barr-viruset (EBV). Sykdommen kan være vanskelig å påvise, men med blodprøver kan det sees øket antall monocytter som er en type hvite blodlegemer, og det kan taes antistoffanalyser. Ofte forløper sykdommen med symptomer som ved forkjølelse eller lett influensa. Barn og ungdom i alderen 12–26 år kan være mer utsatt for kraftigere symptomer, som hovne mandler, hovne lymfeknuter og forstørret milt. I sjeldne tilfeller forekommer det respirasjonsvansker i forbindelse med hovne mandler. Dersom milt/lever er så mye forstørret at det kan være mulighet for milt- eller leverruptur, bør pasienten innlegges. Andre vanlige symptomer er trøtthet, slapphet og feber.
Inkubasjonstiden er 30–50 dager, og man er smittebærer så lenge man har akutte symptomer. Etter sykdomsfasen er over, og så lenge du føler deg frisk finnes det ingen forskning som tilsier at man skal ha avholdenhet fra blant annet kyssing. Viruset ligger i spyttet, og det er dråpesmitte, det vil si at viruset smitter ved slim og spyttkontakt fra en smittebærer. Som oftest er det kyssing (derav oppnavnet Kyssesyke), lån av andres flasker og hosting som er årsakene til smitten. Det er vanligst å videreføre smitte før og etter sykdomsutbruddet, fordi man ikke vet at man er smittebærer.
Sykdommens første referanse finner vi helt tilbake i 1889, mens smittestoffet først ble påvist i 1967.[3]
Diagnostikk
[rediger | rediger kilde]Mononukleose påvirker leveren og fører til leverbetennelse i 90 % av tilfellene.[4] Leverbetennelsen er mild, og leveren blir helt fin igjen. Også milten påvirkes av mononukleose, den blir større og mer skjør enn vanlig. Ved trykk eller slag mot magen er det fare for at leveren eller milten kan sprekke.
Sykdomstegn
[rediger | rediger kilde]I begynnelsen er pasienten noe slappere og trettere enn vanlig, og har kanskje hodepine og litt feber. I løpet av en uke får noen sår hals, svelgvansker og dårlig ånde. Mandlene hovner opp og får et gråhvitt belegg. Noen få av pasientene kan få store smerter i mage og rundt milten. De fleste får opphovnede lymfekjertler (oftest på halsen, i armhulene eller i lyskene). Undersøkende lege kan eventuelt kjenne at leveren og milten er opphovnet.
Hvor syk?
[rediger | rediger kilde]Noen blir veldig syke, andre bare litt. Symptomene går i de fleste tilfellene over i løpet av 1 til 4 uker. Enkelte er trette og slappe lenge etter dette (opptil 2–3 måneder). Små barn kan ha mononukleose uten å få symptomer. Jo eldre man er om man smittes av mononukleose, jo hardere er ofte sykdommen.
Å stille diagnosen
[rediger | rediger kilde]En blodprøve kan vise om det foreligger mononukleose. Det finnes enkelte spesielle laboratorietester (Monospot) som kan gi sikker informasjon om det foreligger mononukleose. På blodutstryk kan det sees at en type hvite blodlegemer, lymfocytter (cytotoksiske CD8+ T celler), foreligger i betydelig øket antall. Lever-transaminaser, som er enzymer som lekker ut i blodet fra syke leverceller, kan sees i noe økede mengder i blodprøvene.
Pasienter som har økede leververdier og driver idrett eller hard trening, bør unngå fysisk trening til blodprøvene er normale.
Behandling
[rediger | rediger kilde]Ettersom mononukleose skyldes et virus, finnes ingen legemidler som kan helbrede sykdommen. Det antas at fysisk aktivitet kan forlenge rekonvalesentperioden. Dersom leverfunksjonen er svekket, bør man avstå fra alkohol og paracetamol[trenger referanse] til leverprøvene er blitt normale.
Ettersykdommer
[rediger | rediger kilde]Hos noen pasienter med myalgisk encefalopati eller kronisk tretthet, kan det sees økede antistoffer mot Epstein-Barr-virus. Det har vært antatt at viruset har utløst den sykdommen.
10 – 20 % opplever trøtthet og slapphet i flere måneder etter den akutte infeksjonen. De fleste er friske nok til å starte på skole eller arbeid i løpet av 1 – 4 uker.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c (på en) Disease Ontology, 27. mai 2016, Disease Ontology-ID DOID:8568, Wikidata Q5282129, http://purl.obolibrary.org/obo/doid.owl
- ^ a b (på cs, sk) WikiSkripta, , Wikidata Q9049250, https://www.wikiskripta.eu
- ^ Miller, George (21. desember 2006). «Book Review: Epstein–Barr Virus». New England Journal of Medicine. 355 (25): 2708–2709. doi:10.1056/NEJMbkrev39523. Besøkt 12. april 2011.
- ^ «Kyssesyke, mononukleose». NHI.no – rNorsk helseinfomatikk. Arkivert fra originalen 5. april 2016. Besøkt 15. oktober 2014.
- ^ «Mononukleose». Pasienthåndboka.no. Arkivert fra originalen 24. mars 2010. Besøkt 19. august 2007.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Infectious mononucleosis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 | Du bør aldri bruke informasjon fra internett, inkludert Wikipedia, som eneste kilde til avgjørelser eller tiltak i helsemessige spørsmål. Ved legemiddelspørsmål bør du rådspørre apotek eller lege, ved helsespørsmål relevant autorisert helsepersonell, og ved dyresykdom bør du rådspørre veterinær. Bruk aldri reseptbelagte legemidler uten etter råd fra lege. Søk råd på apoteket ved bruk av reseptfrie legemidler, kosttilskudd og naturmidler, spesielt om du også bruker reseptbelagte midler. Bruk av flere legemidler samtidig kan gi utilsiktede effekter. | |