Olaudah Equiano

Olaudah Equiano
Født		ca. 1745 Isseke
Død		31. mars 1797 City of Westminster
Beskjeftigelse		Skribent, selvbiograf, barberer, handelsmann, skuespiller
Barn		Joanna Vassa
Morsmål		Ibo
Språk		Fransk, engelsk
Medlem av		Sons of Africa
Sjanger		Selvbiografi, samfunnskritikk
Viktige verk		Den interessante beretningen om Olaudah Equianos liv
Olaudah Equiano på Commons

Olaudah Equiano, også kjent som Gustavus Vassa, (født ca. 1745 i Nigeria, død 31. mars 1797) var en framtredende afrikaner som var involvert i den britiske bevegelsen for å forby slavehandelen. Hans selvbiografi skildret slaveriets forferdelser og påvirket britiske lovgivere til å forby slavehandelen ved Loven om slavehandel av 1807. Til tross for at han ble gjort til slave som en ung mann, kjøpte Olaudah Equiano sin frihet og arbeidet som forfatter, handelsmann og utforsker i Sør-Amerika, Karibia, Arktis, de nordamerikanske kolonier og Storbritannia.

Tidlig liv

Ifølge sin egen fortelling ble Olaudah Equiano født i en landsby tilhørende igbofolket i det som i dag er Nigeria i 1745. Han var sine foreldres yngste sønn, og hadde én yngre søster. Da han var syv år gammel ble han og den yngre søsteren røvet av kongens menn, og tvunget til slaveri i annen landsby. Regionen hadde et hierarki av høvdinger knyttet til slaveri. Til da hadde Equiano aldri sett en hvit, europeisk mann. Frem til han og søsteren ble kidnappet vokste Equiano opp omgitt av en storfamilie.

Slaveri

Etter å ha blitt solgt videre flere ganger, havnet Equiano til sist ute ved kysten i hendene på europeiske slavehandlere. Han ble fraktet sammen med 244 andre afrikanere over Atlanterhavet til Barbados i Karibia, hvor han og noen få andre kort tid etter ble fraktet videre til den britiske kolonien Virginia.

Kort tid etter ankomsten til Virginia ble han kjøpt av Michael Pascal som var løytnant i Royal Navy. Pascal besluttet å gi sin nye slave et mer europeisk-klingende navn, og kalte ham Gustavus Vassa, det vil si en latinisert utgave av navnet til den svenske 1500-tallskongen Gustav Vasa. Å gi slaver nye navn var vanlig praksis av slavehandlerne. På denne tiden hadde Equiano allerede blitt kalt for Michael på slaveskipet og Jacob av sin første eier. Det er uklart hvorfor Pascal valgte et navn med utspring i svensk historie. Pascal nektet å akseptere det nye navnet, og forlangte å beholde navnet Jacob. Han fortalte i selvbiografien sin at han ble slått inntil han ga seg. Deretter fortsatte han å kalle seg Gustavus Vassa, bortsett fra i selvbiografien.

I sin selvbiografi konstaterte Equiano at slavene som arbeidet i slaveeiernes hus i Virginia ble behandlet grusomt. De ble straffet med torturredskaper som «jernfjeset» eller «trollbisselet». Dette var en maske av metall som foruten å gjøre det umulig for slavene å snakke, også gjorde det vanskelig for dem å spise. Equiano overkom frykten og undringen for sitt nye miljø. Han trodde at øynene på maleriene fulgte med på hva han gjorde og at en tikkende klokke fortalte hans herre om alt han gjorde galt. Faktisk var han så sjokkert av den nye kulturen at han forsøkte å vaske av seg sin hudfarge.

Som slave av en marineoffiser fikk Equiano opplæring i sjømannskap og reiste omfattende med sin herre. Det var i løpet av syvårskrigen med Frankrike. Selv om han var Pascals personlige tjener var det også forventet at han assisterte under sjøslag. Hans plikt var å frakte krutt til kanondekket. Som en av Pascals favoritter ble Equiano sendt til Pascals søster i England for å gå på skole slik at han kunne lære å lese og skrive. På den samme tiden besluttet han å la seg døpe som kristen. Hans herre tillot Equiano å bli døpt i St. Margarets kirke i Westminster i februar 1759. Til tross for den særskilte behandlingen mottok ikke Equiano som slave noen andel av prispenger som de andre sjøfolkene mottok.

Senere ble Equiano solgt videre til kaptein James Doran i Gravesend i Kent hvor han ble sendt videre til Montserrat på den karibiske Leewardøyene. Derfra ble han solgt til Robert King, en kveker og handelsmann fra Philadelphia. King satte Equiano til å arbeide med hans skipsruter og i hans butikker. I 1765 lovte King at for førti pund, den prisen han hadde kjøpt Equiano for, kunne Equiano kjøpe sin frihet. King lærte ham å lese og skrive flytende, rettledet ham i religiøse spørsmål, og tillot Equiano å handle på egen hånd foruten på vegne av sin herre. King gjorde det mulig for Equiano å tjene sin frihet, noe han oppnådde da han var tidlig i tyveårene.

King ba ham trengende om å fortsette som hans forretningspartner, men Equiano mente at det var både farlig og for få muligheter å bli som en frigitt slave i de britiske koloniene. Eksempelvis da lastet av et skip i Georgia holdt han på å bli kidnappet tilbake i slaveri, men ble løslatt etter at han kunne bevise at han var en utdannet mann. I 1772 reiste han til Storbritannia hvor man etter Somersetts saken av 1772 som slo fast at slaveri var ulovlig i England og Wales, men hendig nok for slaveeierne, ikke andre steder i det britiske rike. Equiano risikerte dermed ikke i England å bli lagt i lenker for kun å være svart.

Pioner i abolisjonistsaken

Forsidesatsen til Equianos selvbiografi

Equiano reiste til London og ble snart involvert i abolisjonistsaken, det vil si kampen mot slaveriet. Bevegelsen hadde funnet sine sterkeste forkjempere blant kvekerne, men Equiano var metodist, påvirket av George Whitefields evangelisering i den nye verden.

Equiano viste seg som en populær taler. Han ble introdusert til mange innflytelsesrike som oppmuntret ham til å skrive og utgi sin livshistorie. Equiano ble støttet finansielt av filantropiske abolisjonister og religiøse velgjørere. Hans forelesninger og forberedelser for boken ble promotert av blant annet Selina Hastings, grevinne av Huntingdon.

Hans fortelling overrasket mange over kvalitet i dens billedbruk, beskrivelser og generelle litterære stil. En del som ennå ikke hadde blitt støttespiller for abolisjonistsaken følte skam da de lærte om hans lidelser. Boken, som hadde tittelen Den interessante fortellingen om livet til Olaudah Equiano, eller Gustavus Vassa, afrikaneren (The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano, or Gustavus Vassa, the African), ble første gang utgitt i 1789 og ble raskt trykket opp i nye opplag. Det er et av de tidligste eksempelet på en utgitt bok av en afrikansk forfatter. Det var den første innflytelsesrike selvbiografi av en tidligere slave, en såkalt slavefortelling. Equianos personlige redegjørelse av slaveriet og hans erfaringer som en svart innvandrer på 1700-tallet førte til en sensasjon da den ble utgitt i 1789 og boken ble en voldsom drivkraft for den voksende antislaveribevegelsen i Storbritannia.

Equianos fortelling begynte i den vestafrikanske landsbyen hvor han røvet til slaveri i 1756. Han gjenfortalte levende skrekken: «Jeg ønsket nå besøk av den siste venn, Døden, til å forløse meg.» Den unge Equiano ble tatt med til en plantasje i Virginia hvor han ble vitne til tortur. Slaveri, forklarte han, brutaliserte alle — slavene, deres voktere, plantasjefruene, og hele samfunnet.

Selvbiografien gikk videre til å beskrive hvordan Equianos hendelser førte ham til London hvor han giftet seg inn i det engelske samfunn og ble en ledende abolisjonist. Hans framstilling av den beryktede slaveskipet Zong hvor 133 slaver ble kastet over bord midtveis i Atlanteren for at eierne skulle kunne kreve forsikringspengene, sjokkerte nasjonen. Equianos bok ble hans mest varige bidrag til abolisjonistbevegelsen da boken levende demonstrerte at afrikanere var mennesker foruten at slaveri var umenneskelig.

Boken var ikke bare et eksemplarisk verk innenfor engelsk litteratur av en ny, afrikansk forfatter, men den gjorde også Equiano rik. Inntektene ga ham uavhengighet fra velgjørere og det mulig for ham følge sin egen sti. Han arbeidet for å forbedre de økonomiske, sosiale og utdannelsesforholdene i Afrika, særlig i Sierra Leone.

Equiano mintes sin barndom i Essaka, en landsby i sørøstlige Nigeria. Hans redegjørelse av de tradisjonelle afrikanske livet før ankomsten av den europeiske slavehandelen er unik. Like betydningsfull er framstillingen av Equianos liv som sjømann, inkludert reisene mellom Nord- og Sør-Amerika, Tyrkia og Middelhavet. Han deltok også i viktige sjøslag mot franskmennene i syvårskrigen og var med på å søke etter nordvestpassasjen på Phipps ekspedisjon i 1772–1773.

I 1776–1777 var Equiano engasjert av en doktor Irving for å reise sammen med ham for å etablere to plantasjer, en på Jamaica og den andre på Mosquitokysten i vestlige Karibia. Equiano skulle håndtere plantasjen på Mosquitokysten og han valgte slaver «fra min egen nasjon», antagelig fra igbostammen, for denne oppgaven. Plantasjen ble etablert i nærheten av Gracias a Dios i dagens Honduras. Han møtte og beskrev de lokale miskitolederne, foruten at han også ga opplysninger om dette urfolket i seg selv. Etter en del tid her reiste han tilbake til Jamaica, men ble første delvis gjort til slave og satt til å kappe mahognitrær og nesten solgt som slave igjen. På Jamaica forsøkte han, men klarte ikke å få utbetalt sin lovte lønn.

Equiano nedtegnet sin egen og Granville Sharps sentrale rolle i den britiske abolisjonistbevegelsen. Som en betydelig stemme i bevegelsen henvendte han seg til dronningen av Storbritannia i 1788. Han ble utpekt til en ekspedisjon for å bedre forholdene for fattige svarte i Sierra Leone, en britisk koloni på vestkysten av Afrika. Han ble avskjediget etter å ha protestert mot det finansielle vanstyret.

Siste år

Familie i Storbritannia

Etter å ha vært til sjøs og på omfattende reiser besluttet Equiano å bosette seg i Storbritannia og skaffe seg en familie. Han er nært tilknyttet den lille byen Soham i Cambridgeshire, hvor han den 7. april 1792 giftet seg med Susannah Cullen, en lokal kvinne, i St Andrew's Church. Det opprinnelige ekteskapsertifikatet som inneholder nedtegnelsen av giftemålet til Equiano og Susannah er i dag oppbevart i Cambridgeshires arkiver og lokale studier i Cambridge. Han annonserte bryllupet i hver ny utgave av sin selvbiografi fra 1792 og framover. Det har vært antydet at ekteskapet speilet hans forventninger om en kommersiell union mellom Storbritannia og Afrika. Paret bosatte seg i området og fikk to døtre, Anna Maria, født 16. oktober 1793 og Joanna, født 11. april 1795.

Susannah døde i februar 1796, kun 34 år gammel, og Equiano døde selv etter år etter den 31. mars 1797, 52 år gammel (avhengig av datoen for hans fødsel). Kort tid etter døde den eldste datteren, 4 år gammel, og etterlot Joanna Vassa som enearving av Equianos eiendommer og formue, som ble verdsatt til 950 pund; en betydelig sum, verd opptil 100 000 pund i dag. Joanna giftet seg med prost Henry Bromley og de drev et Kongregasjonalisme|kongregasjonalistisk kapell ved Clavering i nærheten av Saffron Walden i Essex, før de flyttet til London ved midten av 1800-tallet. De er begge gravlagt ved kongregasjonalistenes gravlund Abney Park Cemetery i Stoke Newington. Det er ikke blitt avdekket om de hadde noen barn.

Siste dager og testamente

Selv om Equianos død er nedtegnet i London i 1797 er, lokaliseringen av hans gravsted ikke dokumentert. En av hans siste adresser i London synes å ha vært Plaisterer's Hall i City of London, hvor han gjorde opp sitt testamente den 28. mai 1796.

Etter å ha fullført sitt testamente flyttet han til John Street, Tottenham Court Road, nær Whitefield's Tabernacle. Det ble på 1950-tallet oppusset for kongregasjonalister, men er i dag den amerikanske kirke i London. Kirken har nylig satt opp en liten minneplate for Olaudah Equiano. Helt til sist bodde han Paddington Street i Middlesex hvor han døde, noe som ble rapportert i avisenes dødsannonser.

På 1790-tallet, under den franske revolusjon og nært på den amerikanske uavhengighetskrigen, følte deler av det britiske samfunnet seg truet av åpen revolusjon. Reformvenner ble betraktet som mer mistenkelige enn i tidligere perioder. Equiano hadde vært aktivt medlem av London Corresponding Society, som kjempet for utvide stemmeretten til arbeiderklassen. Hans nære venn Thomas Hardy, sekretær for forbundet, ble forfulgt av myndighetene (dog uten suksess) grunnet politisk aktivitet som ble forsøkt definert som forræderi. I desember 1797, åpenbart ikke klar over at Equiano hadde vært død i ni måneder, drev en skribent for det regjeringsstøttet organet Anti-Jacobin, or Weekly Examiner, satire over Equiano for å ha vært på et fiktivt møte i Venner av Friheten.

Equianos testamente sørget for prosjekter han betraktet som viktige. Hadde hans datter Joanna dødd før hun hadde blitt 21 år og arveberettighet, ville halvparten av hans rikdom ha gått til Sierra Leone Company for å fortsette å gi støtte til vestafrikanere, og halvparten til Londons misjonsselskap som ga «utdannelse» oversjøisk. Denne organisasjonen hadde blitt opprettet tidligere november ved hertuginnen av Huntingdons Spa Fields Chapel. Ved tidlig på 1800-tallet hadde misjonsselskapet blitt velkjent verden over for ikke å være tilknyttet et bestemt kirkesamfunn, skjønt det var hovedsakelig kongregasjonlistisk.

Moderne oppfatninger

Strid om opprinnelse

Forskere har ikke kommet til enighet om Equianos opprinnelse. Noen mener at han kan ha fabrikkert sin afrikanske røtter og at han overlevde Mellompassasjen på slavetransporten over Atlanterhavet, ikke bare for å selge flere bøker, men også for gi ekstra argumenter for bevegelsen mot slavehandelen. Ifølge til Vincent Carretta var Equiano helt sikkert av afrikansk opprinnelse. Hentydninger til at han kan ha vært afroamerikaner av fødsel og afrikansk-britisk ved valg er interessante, men ikke overbevisende som bevis.

Dåpsattester og innrullingsregistre fra marinen synes å knytte Equiano til Sør-Carolina. Nedtegnelser av Equianos første sjøreise til Arktis hevder at han var fra Carolina, ikke Afrika. Equiano kan ha vært kilden for informasjonen som knyttet ham til Carolina, men det kan like gjerne ha vært skriverens slurv. Forskere fortsetter å søke etter bevis som bekrefter eller avkrefter Equianos påstander om at han ble født i Afrika. Per i dag finnes det ingen annen dokumentasjon som støtter hans historie. Vincent Carretta deler synet at Equiano ble født i Sør-Carolina, og de dokumenter Equiano benyttet for å bevise sin påstander var hans dåpsattest og marinepapirer.

For en del historikere er det faktum at mange deler av Equianos redegjørlese kan bli bevist har gitt vekt til å akseptere hans fortelling om afrikansk fødsel. «I den lange og fascinerende historien om selvbiografier som fordreier og overdriver sannheten. (…) Sjelden er en viktig del av selvbiografi fullstendig fabrikkert og resten absolutt riktig; blant selvbiografier... tenderer både de som overdriver og de som forteller sannheten å være konsistente.»

Den nigerianske forfatteren Catherine Obianuju Acholonu har gjort antropologisk undersøkelser på Equianos bakgrunn i landet, hovedsakelig basert på muntlig historie, og hevder at han ble født i en by kjent som Isseke.

Eksterne lenker

• Olaudah Equiano, or Gustavus Vassa, the African; Brycchan Careys omfattende samling av ressurser for studiet av Equiano.
• (en) Verker av Olaudah Equiano i Prosjekt Gutenberg
• The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano, or Gustavus Vassa, the African. Written by Himself. Vol. I. London: Author, [1789].
• The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano, or Gustavus Vassa, the African. Written by Himself. Vol. II. London: Author, [1789].
• Audio recording of The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano hos LibriVox
• Olaudah Equiano hos the BBC
• Africans in America – Olaudah Equiano hos Public Broadcasting Service
• Equiano at Parliament and the British Slave Trade 1600-1807
• Olaudah Equiano: Black Britain's Political Founding Father Arkivert 25. juli 2011 hos Wayback Machine. hos 100 Great Black Britons
• The Equiano Project Arkivert 23. oktober 2018 hos Wayback Machine., The Equiano Society and Birmingham Museum & Art Gallery
• Remembering Equiano – Soham at the Time of the Abolition Soham Community History Museum & Soham Action 4 Youth
• Letter to the Quakers from Gustavus Vasa (Olaudah Equiano) and others

Dramatiske framstillinger

• Let Justice Be Done Mixed Blessings Theatre Group. Skuespill fra 2008 hvor Equiano spiller en mulig andel i et med jarlen av Mansfield på slutten av 1770-tallet.
• African Snow, Riding Lights Theatre Company. Stykke fra 2007 med Equianos historie
• Amazing Grace, offisiell amerikansk nettsted
• Amazing Grace, offisielt britisk nettsted
• A Son of Africa, kortfilm fra 1998 distribuert av California Newsreel

Diskusjon om fødested

• Autobiography and Memory: Gustavus Vassa, alias Olaudah Equiano, the African, Paul E. Lovejoy, mai-oktober 2005.
• «Where Was Olaudah Equiano Born?» Afrikanske og amerikanske posisjoner, Brycchan Careys liste over diskusjoner
• Unraveling the Narrative, Jennifer Howard. The Chronicle of Higher Education, 9. september 2005.
• Olaudah Equiano: A Critical Biography, Brycchan Carey. 13. desember 2005.