Parlamentsvalget i Estland 1995
5. mars 1995 | |||
---|---|---|---|
101 mandater på valg, 51 trengs for flertall | |||
Valgdeltakelse | 69,06 % av 790 392 stemmeberettigede | ||
Partileder | Tiit Vähi | Siim Kallas | Edgar Savisaar |
Parti | Samlingspartiet | Reformpartiet | Senterpartiet |
Stemmer | 32,2 %
|
16,2 %
|
14,2 %
|
Mandater | |||
Sittende regjering | Andres Tarands regjering | ||
Ny regjering | Tiit Vähis andre regjering | ||
Parlamentsvalget i Estland 1995 ble avholdt over hele Estland den 5. mars 1995. Det ble valgt 101 medlemmer av Riigikogu.[1][2][3]
Valget ble fremskyndet med halvannet år, bare to og et halvt år etter parlamentsvalget i september 1992. I mellomtiden hadde mange bosatte russere kunnet dokumentere sin rett til statsborgerskap i Estland. Mange russere oppnådde derfor stemmerett ved dette parlamentsvalget.[3][4]
Parlamentsmedlemmene ble valgt ved forholdstallsvalg i 11 valgkretser.[1][3] Partiene måtte over en nasjonal sperregrense på 5 % av stemmene for å bli representert. Partisystemet i Estland var fortsatt ustabilt, og mange små partier samlet seg i valgforbund for å klare sperregrensen.[3]
Valgresultatet ble fortolket som et tilbakeslag for hastige økonomiske reformer og «misnøye med vanskelige levekår og økte sosiale skiller».[4] De sentrum–høyrepartiene som hadde sittet med regjeringsmakten med Mart Laar som statsminister det meste av perioden, var fragmentert og mistet sitt parlamentariske grunnlag. De mest radikale reformatorene samlet seg i Det estiske reformpartiet, ledet av Siim Kallas.[3][4]
Det største valgforbundet bestod av Det estiske samlingspartiet og Det estiske landsbygdfolkets parti, som for en stor del representerte tidligere «reformkommunister» og landbruksinteressene. De to partiene ble anført av Tiit Vähi og Arnold Rüütel, som lovet en mer moderat reformpolitikk. De lente seg i første omgang på Det estiske senterpartiet, ledet av Edgar Savisaar, som sprang ut av protopartiet Folkefronten.[3]
Valgresultat
[rediger | rediger kilde]Estlands valgkommisjon talte følgende resultat for hele landet:[1][2]
Valgliste | Stemmer | Mandater | |
---|---|---|---|
# | % | ||
Det estiske samlingspartiet–Det estiske landsbygdfolkets parti (KMÜ) | 174 248 | 32,2 | 41 |
Det estiske reformpartiet (RE) | 87 531 | 16,2 | 19 |
Det estiske senterpartiet (K) | 76 634 | 14,2 | 16 |
Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland»–ERSP | 42 493 | 7,9 | 8 |
Valgforbundet «De moderate» (ESDP–EMK) | 32 381 | 6,0 | 6 |
Valgforbundet «Vårt hjem er Estland» (EÜR–VEE) | 31 763 | 5,9 | 6 |
Høyresiden (P) | 27 053 | 5,0 | 5 |
Valgforbundet Bedre Estland–Estisk borger (PE–EK) | 19 529 | 3,6 | 0 |
Det estiske fremtidspartiet (TEE) | 13 907 | 2,6 | 0 |
Valgforbundet «Rettferdighet» (EDTP–ÕTE) | 12 248 | 2,3 | 0 |
Estlands bondeparti (ETRE) | 8 146 | 1,5 | 0 |
Valgforbundet «Fjerde makt» (ERP–ER) | 4 377 | 0,8 | 0 |
Estlands sentrale sammenslutning av nasjonalister (ERKL) | 3 477 | 0,6 | 0 |
Skogspartiet (ME) | 3 239 | 0,6 | 0 |
Det estiske blå partiet (ESE) | 1 913 | 0,4 | 0 |
Den estiske demokratiske union (EDL) | 316 | 0,1 | 0 |
Uavhengige kandidater | 1 444 | 0,3 | 0 |
Ugyldige/blanke stemmer | 5 142 | – | – |
Totalt (valgdeltagelse 69,1 %) | 545 841 | 100 | 101 |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Heinsalu, Alo m.fl. (red.) (2016). Elections in Estonia 1992–2015 (PDF). Tallinn: Estlands nasjonale valgkommisjon. s. 28–29 og 42–47. ISSN 2504-5555.
- ^ a b Nohlen, Dieter og Stöver, Philip (2010). Elections in Europe: A Data Handbook. Nomos Publishers. s. 574. ISBN 978-3-8329-5609-7.
- ^ a b c d e f Taagepera, Rein (1995). «Estonian Parliamentary Elections, March 1995» (PDF). Electoral Studies (på engelsk). 14 (3): 328–331. ISSN 0261-3794. doi:10.1016/0261-3794(95)91263-G.
- ^ a b c Seim, Jardar (1996). «Estland». I Henriksen, Petter og Tvedt, Knut Are. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon: Supplement 1996. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 128. ISBN 82-573-0730-0.