Svartrygget sjakal

Svartrygget sjakal
	Nomenklatur
	Lupulella mesomelas; Schreber, 1775
	Synonymi
	Canis mesomelas
	Populærnavn
	svartryggsjakal, sølvryggsjakal, skaberaksjakal m.m.
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Rovpattedyr
Familie	Hundefamilien
Slekt	Lupulella
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Økologi
Habitat:	skog, savanne, krattskog, ørken, kyststrøk m.m.
Utbredelse:
	Gullsjakal (merket gult) inngår ikke lenger i denne gruppen
	Inndelt i
	se inndeling;

Svartrygget sjakal eller svartryggsjakal (Lupulella mesomelas) er en av to arter med sjakaler (Lupulella) og tilhører hundefamilien.^[1] Den ble inntil nylig regnet til slekten Canis. Den er endemisk for Afrika og finnes i to distinkte populasjoner, en i øst og en i sør, separert fra hverandre med cirka 900 km. Disse populasjonen skilte lag alt for cirka 2,5 millioner år siden. Det kan derfor tenkes at arten deles i to arter, men mer forskning er nødvendig for å avgjøre dette spørsmålet.^[1] Svartryggsjakalen er et rovpattedyr på størrelse med en mindre mellomstor hund og regnes som en av Afrikas mest suksessfulle rovdyrarter.

Beskrivelse

På swahili kalles den «bwegha». Svartryggsjakalen blir av og til også kalt sølvrygget sjakal eller sølvryggsjakal, noe som tilskriver seg fargen på ryggen. Den har en karakteristisk sort sadel (som av og til kan ha større eller mindre innslag av sølvgrå behåring) over ryggen. Pelsfargen som sådan er rødbrun-brun, mot noe lysere (blekere) farge i buken, innsiden av lårene og nederst på bena, foran på brystet, halsen og på undersiden av underkjeven.

Kroppen er langstrakt og ekstremitetene lange og slanke. Halen har kraftig busket behåring som blir mørkere utover mot haletippen, som er helt sort. Hodet er relativ lite og triangulært i formen. Den har et langstrakt, smalt (rødrevelignende) snuteparti (smalere og lenger enn hos stripesjakalen og gullsjakalen). Øynene er skråstilte og den har store stående ører.

Lengden er ca. 70–100 cm (eksklusiv hale) og skulderhøyden ca. 28–40 cm hos voksne individer. Vekten ligger på ca. 5–12 kg. Tispene (i snitt ca. 7,7 kg) blir gjerne noe mindre enn hannene (i snitt ca. 8,4 kg), men kjønnspreget er ikke utpreget. Som hovedregel varierer denne sjakalen i størrelse fra område til område. Det er kjent at den sørafrikanske underarten i snitt har noe lengre skalle (som er nærmest pæreformet) en den østafrikanske.

I vill tilstand kan svartryggsjakalen leve til den blir 10–12 år gammel, men det er mer typisk at den blir omkring 7 år.

Anubis-teorien

Svartryggsjakalen er utvilsomt den mest karakteristiske av sjakalene. Den er slankere bygget og har store karakteristiske stående ører. Til tross for at det aldri er funnet bevis for svartryggsjakal nord for det sørlige Etiopia, må det være denne sjakalen de gamle egypterne har brukt som forbilde for dødsguden Anubis. De andre passer nemlig ikke like godt inn i det bildet som ble tegnet av dødsguden. Med tanke på svartryggsjakalens manglende utbredelse til egyptiske områder er det allikevel tvilsomt om sjakalen kan være opphavet til Anubis. Det eneste logiske alternativet er trolig en type urhund alá tesem, selv om de fleste egyptologer ser ut til å mene at det er en sjakal som har vært modell.

Underartene

Hele seks underarter av svartryggsjakalen har blitt beskrevet (Allen^[3], 1939), men i dag anerkjennes kun to. I 1977 anerkjente Coetzee^[4] fem underarter, mens Meester^[5] i 1986 klassifiserte alle som samme underart, selv om han nevnte to andre underarter i den østlige regionen. I 1997 klassifiserte imidlertid Kingdon^[6] svartryggsjakalen i to distinkte underarter, en i det sørlige Afrika og en i de østlige delene av Afrika. Han nevnte de tre andre som varianter innenfor disse. Et av argumentene for de to underartene var lengdeforskjellen på skallen. Den sørafrikanske underarten er dessuten i snitt noe større enn den østafrikanske.

Inndeling

Inndelingen følger i hovedsak Lindblad-Toh et al. (2005),^[7] med noen nye oppdateringer. Inndelingen av søramerikanske rever følger Tchaicka et al. (2016).^[8] Inndelingen av sjakaler i en selvstendig gruppe følger Atickem et al. (2018).^[1]

Treliste

Canidae, hundefamilien
- Vulpini, revelignende canider
- Canini, hundelignende canider
  - Cerdocyonina, søramerikanske hundedyr
    - Speothos, bushhund
    - Chrysocyon, mankeulv
    - Atelocynus, kortørehund
    - Cerdocyon, krabberev
    - Lycalopex, søramerikanske rever
  - Canina, virkelige hunder
    - Lycaon, afrikansk villhund
    - Cuon, asiatisk villhund
    - Lupulella, sjakaler
      - L. adustus, stripesjakal
      - L. mesomelas, svartryggsjakal
        L. m. mesomelas (nominatformen), sørafrikansk svartryggsjakal (Schreber, 1775)
        L. m. achrotes, økotype, kyststrøk i Sørvest-Afrika (Thomas, 1926)
        
        L. m. arenarum, økotype, Great Namaqualand, Sørvest-Afrika (Thomas, 1926)
        
        L. m. schmidti, østafrikansk svartryggsjakal (Noack, 1897)
        L. m. elgonae, økotype, Uasin Gishu platået, Britisk Øst-Afrika (Heller, 1914)
    - Canis, hundeslekten

Utdødd i nyere tid.

Dusicyon, falklandsulv (†)

Fylogeni

Inndelingen under følger Rutkowski et al. (2015).^[9] Det er igangsatt studier som forhåpentlig vil avdekke om stripsjakal (C. adustus) og svartryggsjakal (C. mesomelas) bør innlemmes i en selvstendig slekt.

	stripesjakal

	svartryggsjakal

1,9 mya

1,3 mya

	tamhund/dingo

	ulv

	afrikansk villhund

Geografisk utbredelse

Fossile funn bekrefter at svartryggsjakalen fantes for 2-3 millioner år siden i Kenya, Tanzania og Sør-Afrika (Savage^[10], 1978). Det er imidlertid aldri funnet fossiler lenger nord enn det sørlige Etiopia, noe som indikerer at den har vært endemisk for områdene sør for Sahara. Der finnes den i to distinkte populasjoner, en i Øst-Afrika og en i Sør-Afrika^[2], som skilles av en avstand på ca. 900 km.

I den østafrikanske regionen inkluderer utbredelsesområdet land som Djibouti, Eritrea, Etiopia, Kenya, Mosambik, Sudan, Somalia, Tanzania, Uganda og Zimbabwe.

I den sørafrikanske regionen inkluderer utbredelsesområdet land som Angola, Botswana, Lesotho, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland.

Atferd og reproduksjon

Svartrygget sjakal regnes som døgnaktiv, men den er gjerne mest aktiv i grålysningen og skumringen. I områder der de gjerne forfølges av mennesker blir de gjerne nattaktive. Det har også blitt registrert at denne sjakalen er mest aktiv i den intermediære månefasen natterstid, mens de blir mindre aktive når det er fullmåne eller nymåne (Ferguson m.fl.^[11], 1988). Svartryggsjakalen er kjent for å være svært vokale og har et stort forråd av lyder.

Svartryggsjakaler er monogame og danner parforhold som normalt varer livet ut. De er svært territoriale og forsvarer reviret aggressivt mot inntrengere. Territoriene varierer i størrelse etter tilgangen på mat. I sør er gjennomsnittet cirka 18,2 km², mens det i Kalahari er cirka 4,3 km².

Sjakalene danner små grupper, som består av foreldre og deres nærmeste avkom. Eldre søsken fungerer som «hjelpere» og bidrar til oppdragelsen og pass av valper. Studier har vist at par som ikke har slike hjelpere i større grad taper valpene til andre rovpattedyr.

I sør er paringstiden mellom mai og august. Tispene går drektige i ca. 60 dager før valpene fødes. Kullet, som fødes i et hi, består i snitt av seks valper. Tispa ammer valpene i tre uker før de viser seg ute. De blir avvent i 8-9 ukers alderen og er fullstendig uavhengig av hiet etter 14. uke. Ungdyr fra tidligere kull hjelper til med valpepasset. Valpene når seksuell modenhet ved ca. elleve måneder.

Habitat og matvaner

Svartrygget sjakal trives i en rekke ulike habitater, noe som også inkluderer tørre ørkenområder i kystnære strøk, berg og fjellområder, gressland, tørre savanner, spredt krattskog og småskog, regulære skogområder iblandet savanne, og dyrket mark. Med andre ord, de trives nesten over alt, men ikke der vegetasjonen er for tett. Det er registrert dyr i høyder opp mot 3 000 moh. C. m. elgonae er en variant som for det meste holder til i høyden på Uasin Gishu platået i Riftdalen (ca. 2 400 moh) i Kenya, der klimaet er temperert.

Svartryggsjakalen regnes som altspisende. Dietten varierer i takt med tilgangen på føde. De jakter opportunistisk i grupper når et passelig bytte er tilgjengelig. Parvis jakt har en suksessrate på ca. 67%, men denne synker til ca. 16% om den jakter alene (Wyman^[12], 1967). Små pattedyr, reptiler, fugl og fugleegg, kadavere og mat som måtte ligge igjen etter mennesker er den mest vanlige kosten, men den spiser også fisk og sel (Namibiakysten), virvelløse dyr og planter og frukt om anledningen byr seg. Stor tilpasningsevne og variert kosthold regnes som hovedårsaker til dette rovdyrets suksess.

Annet

Arten er i henhold til IUCNs rødliste for truede arter livskraftig, selv om bøndene i leveområdet på første halvdel av 1900-tallet gjorde hva de kunne for å kvitte seg med den. I den kampen ble det brukt alt fra feller og våpen til gift og gass, uten å lykkes. Arten nevnes ikke av CITES.

Det er kjent at svartryggsjakalen tar buskap om anledningen byr seg, noe som fører til at bøndene i Afrika fortsatt ser på den som en plage og gjør hva de kan for å begrense populasjonene. Likeledes er det kjent at svartryggsjakalen er bærer av rabies, noe som blant annet har ført til at den brukes i forskning for utvikling av ny rabiesvaksine.

Se også

Gullsjakal

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d Atickem, A., Stenseth, N. C., Drouilly, M., Bock, S., Roos, C., & Zinner, D. (2018). Deep divergence among mitochondrial lineages in African jackals. Zoologica Scripta, 47(1), 1-8. DOI: doi.org/10.1111/zsc.12257
^ ^a ^b Loveridge, A.J. & Nel, J.A.J. 2008. Canis mesomelas. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.1. Besøkt 2013-10-20
^ Allen, G. M. 1939. «A checklist of African Mammals». Special publication. Bull. Mus. Comp. Zool., 83. Cambridge, Mass.
^ Coetzee, C.G. 1977. Order Carnivora. Part 8. In: J. Meester and H.W. Setzer (eds). «The mammals of Africa: an identification manual». pp: 1-42. Smithsonian Institution Press, Washington, DC, USA.
^ Meester, J. A. J., I. L. Rautenback, N. J. Dippenaar, and C. M. Baker. 1986. «Classification of southern African mammals». Transvaal Museum Monograph 5:1–359.
^ Kingdon, J. 1997. «The Kingdon field guide to African mammals». Academic Press, San Diego, California.
^ Lindblad-Toh, Kerstin; Wade, Claire M; Mikkelsen, Tarjei S.; Karlsson, Elinor K.; Jaffe, David B.; Kamal, Michael; Clamp, Michele; Chang, Jean L.; Kulbokas, Edward J.; Zody, Michael C.; Mauceli, Evan; Xie, Xiaohui; Breen, Matthew; Wayne, Robert K.; Ostrander, Elaine A.; Ponting, Chris P.; Galibert, Francis; Smith, Douglas R.; Dejong, Pieter J.; Kirkness, Ewen; Alvarez, Pablo; Biagi, Tara; Brockman, William; Butler, Jonathan; Chin, Chee-Wye; Cook, April; Cuff, James; Daly, Mark J.; Decaprio, David; et al. (2005). "Genome sequence, comparative analysis and haplotype structure of the domestic dog". Nature. 438 (7069): 803 in 803–19. doi:10.1038/nature04338. PMID 16341006.
^ Tchaicka, L., Freitas, T. R. O. D., Bager, A., Vidal, S. L., Lucherini, M., Iriarte, A., ... & Wayne, R. K. (2016). Molecular assessment of the phylogeny and biogeography of a recently diversified endemic group of South American canids (Mammalia: Carnivora: Canidae). Genetics and molecular biology, 39(3), 442-451. DOI: 10.1590/1678-4685-GMB-2015-0189
^ Rutkowski, R., Krofel, M., Giannatos, G., Ćirović, D., Männil, P., Volokh, A.M., Lanszki, J., Heltai, M., Szabó, L., Banea, O., Yavruyan, E., Hayrapetyan, V., Kopaliani, N., Miliou, A., Tryfonopoulos, G.A., Lymberakis, P., Penezić, A., Pakeltytė, G., Suchecka, E. & Bogdanowicz, W. (2015). A European Concern? Genetic Structure and Expansion of Golden Jackals (Canis aureus) in Europe and the Caucasus. PLoS ONE, 10(11), e0141236. doi:10.1371/journal.pone.0141236
^ Savage, R. J. G. 1978. Carnivora. Pp. 249–267 in «Evolution of African mammals» (V. J. Maglio and H. B. S. Cooke, eds.). Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts.
^ Ferguson, J. W. H., J. S. Galpin, and M. J. De Wet. 1988. «Factors affecting the activity patterns of black-backed jackals, Canis mesomelas». Journal of Zoology (London) 214:55–69.
^ Wyman, J. 1967. «The jackals of the Serengeti». Animals 10:79–83.

Eksterne lenker

(en) Kategori:Lupulella mesomelas – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Lupulella mesomelas – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Canis mesomelas. Animal Diversity Web
Lyle R. Walton and Damien O. Joly. MAMMALIAN SPECIES – Canis mesomelas. No. 715, pp. 1–9, 3 figs. Published 30 July 2003 by the American Society of Mammalogists

Autoritetsdata

[Atickem_''et_al.''_(2018)-1] Atickem, A., Stenseth, N. C., Drouilly, M., Bock, S., Roos, C., & Zinner, D. (2018). Deep divergence among mitochondrial lineages in African jackals. Zoologica Scripta, 47(1), 1-8. DOI: doi.org/10.1111/zsc.12257

[IUCNRedList2008-2] Loveridge, A.J. & Nel, J.A.J. 2008. Canis mesomelas. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.1. Besøkt 2013-10-20

[3] Allen, G. M. 1939. «A checklist of African Mammals». Special publication. Bull. Mus. Comp. Zool., 83. Cambridge, Mass.

[4] Coetzee, C.G. 1977. Order Carnivora. Part 8. In: J. Meester and H.W. Setzer (eds). «The mammals of Africa: an identification manual». pp: 1-42. Smithsonian Institution Press, Washington, DC, USA.

[5] Meester, J. A. J., I. L. Rautenback, N. J. Dippenaar, and C. M. Baker. 1986. «Classification of southern African mammals». Transvaal Museum Monograph 5:1–359.

[6] Kingdon, J. 1997. «The Kingdon field guide to African mammals». Academic Press, San Diego, California.

[Lindblad-Toh_''et_al.''_(2005)-7] Lindblad-Toh, Kerstin; Wade, Claire M; Mikkelsen, Tarjei S.; Karlsson, Elinor K.; Jaffe, David B.; Kamal, Michael; Clamp, Michele; Chang, Jean L.; Kulbokas, Edward J.; Zody, Michael C.; Mauceli, Evan; Xie, Xiaohui; Breen, Matthew; Wayne, Robert K.; Ostrander, Elaine A.; Ponting, Chris P.; Galibert, Francis; Smith, Douglas R.; Dejong, Pieter J.; Kirkness, Ewen; Alvarez, Pablo; Biagi, Tara; Brockman, William; Butler, Jonathan; Chin, Chee-Wye; Cook, April; Cuff, James; Daly, Mark J.; Decaprio, David; et al. (2005). "Genome sequence, comparative analysis and haplotype structure of the domestic dog". Nature. 438 (7069): 803 in 803–19. doi:10.1038/nature04338. PMID 16341006.

[Tchaicka_''et_al.''_(2016)-8] Tchaicka, L., Freitas, T. R. O. D., Bager, A., Vidal, S. L., Lucherini, M., Iriarte, A., ... & Wayne, R. K. (2016). Molecular assessment of the phylogeny and biogeography of a recently diversified endemic group of South American canids (Mammalia: Carnivora: Canidae). Genetics and molecular biology, 39(3), 442-451. DOI: 10.1590/1678-4685-GMB-2015-0189

[Rutkowski_''et_al.''_(2015)-9] Rutkowski, R., Krofel, M., Giannatos, G., Ćirović, D., Männil, P., Volokh, A.M., Lanszki, J., Heltai, M., Szabó, L., Banea, O., Yavruyan, E., Hayrapetyan, V., Kopaliani, N., Miliou, A., Tryfonopoulos, G.A., Lymberakis, P., Penezić, A., Pakeltytė, G., Suchecka, E. & Bogdanowicz, W. (2015). A European Concern? Genetic Structure and Expansion of Golden Jackals (Canis aureus) in Europe and the Caucasus. PLoS ONE, 10(11), e0141236. doi:10.1371/journal.pone.0141236

[10] Savage, R. J. G. 1978. Carnivora. Pp. 249–267 in «Evolution of African mammals» (V. J. Maglio and H. B. S. Cooke, eds.). Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts.

[11] Ferguson, J. W. H., J. S. Galpin, and M. J. De Wet. 1988. «Factors affecting the activity patterns of black-backed jackals, Canis mesomelas». Journal of Zoology (London) 214:55–69.

[12] Wyman, J. 1967. «The jackals of the Serengeti». Animals 10:79–83.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]