Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Tokelau

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tokelau
Tokelau

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
«Tokelau mo te Atua»
(tokelauisk: Tokelau for den allmektige)

Kart over

HovedstadIngen
TidssoneUTC+13
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 241
12 km²
0 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 233
1 647 (2019)
Bef.tetthet137,25 innb./km²
StyreformAvhengig område under New Zealand
AdministratorRoss Ardern
RegjeringssjefKelihiano Kalolo
Offisielle språkTokelauisk
Avhengig avNew Zealands flagg New Zealand
ValutaNyzealandsk dollar (NZD)
ISO 3166-kodeTK
Toppnivådomene.tk
Landskode for telefon+690
Tokelau på Commons

Tokelau er et territorium bestående av tre korallatoller, Atafu, Nukunonu og Fakaofo, i det sørlige Stillehavet. Øygruppen er en del av Kongeriket New Zealand og et avhengig område underlagt New Zealand. De tre øyene utgjør ca. 12 km² land, og ligger halvvegs mellom Hawaii og New Zealand. Tokelau har 1 647 innbyggere (2019). Landet har ingen hovedstad.

Øyene ble kolonisert av polynesiere. Fakaofo dominerte de andre atollene politisk. Kontakt med fremmede makter og omveltninger på 1800-tallet gjorde slutt på dette og Tokelau kom under Storbritannias herredømme. Atollene ble overført til New Zealand i 1926.

Lenge var atollene preget av naturalhusholdning, med fiske og dyrking av kokosnøtter. I takt med modernisering av samfunnet er befolkningen blitt avhengig av økonomisk bistand fra New Zealand. Forbindelsen med omverdenen går sjøvegen til Apia i Samoa. Tokelau er kjent for toppnivådomenet .tk, verdens mest benyttede.

FN regner Tokelau som et ikke-selvstyrt område. Øygruppen har fra 1990-årene fått stadig større selvstyre, men det har ikke blitt tilstrekkelig flertall for forslag om å omgjøre territoriet til en assosiert stat i tilknytning til New Zealand.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Tokelau betyr «nordavind».[1]

Utenforstående har gitt øygruppen flere navn. Europeiske og amerikanske besøkende har oppkalt atollene etter Duke of York (Atafu), Duke of Clarence (Nukunonu), D'Wolf og Bodwitch (Fakaofo). Fra 1884 til 1946 ble øygruppen kalt Union-øyene eller Union-gruppen, fra 1946 til 1976 Tokelau-øyene og fra 1976 Tokelau.[2]

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]

Tokelau består av tre små atoller, Atafu, Nukunonu og Fakaofo. Atollene ligger mellom 8 og 10 grader sør og 171 og 173 grader vest, omkring 500 km nord for Samoa i det vestlige sørlige Stillehavet. Atollene har til sammen et areal på 12,2 km².[3]

Den fjerde øya i Tokelau-gruppen, Olohega eller Swains, har siden 1925 vært en del av Amerikansk Samoa.[2]

Klima

[rediger | rediger kilde]

Øyene har et marint tropisk klima.[4] Temperaturen ligger i gjennomsnitt på 28 grader celsius.[5] Det faller mellom 1 500 og 3 500 mm nedbør om året.[6] Kraftige regnbyger er vanlig, men atollene kan rammes av tørkeperioder.

Tokelau ligger nord for beltet der sykloner er hyppigst forekommende, men atollene rammes likevel av sykloner.[7]

Plante- og dyreliv

[rediger | rediger kilde]
Myripristis berndti, malau på tokelauisk, er et vanlig fiskeslag i tokelauiske farvann

Det biologiske mangfoldet er lite.[4] Den opprinnelige vegetasjonen har i stor grad måttet vike for kokospalmer (Cocos nucifera).[6] I tillegg til kokospalmer og kratt er det rester av skog, der slektene Cordia, Pisonia og Guettarda er representert.[8]

Verdens naturvernunion oppga i 2008 at det på land er registrert 56 plantearter, for det meste sopparter og tofrøbladete planter, ti fuglearter, åtte pattedyrarter, fire krypdyrarter, åtte insektarter og en edderkoppart.[9] Blant dyrene på land er polynesiarotte. Sjøfugler på trekk besøker atollene.[5] Knollkeiserdue (Ducula pacifica) er eneste hekkende fugleart.[8]

I havet er det registrert 188 fiskearter, 208 korallarter og tre arter muslinger og snegler. Antallet krepsdyrarter og smådyrmanetarter er ukjent.[9] Suppeskilpadde (Chelonia mydas) og karett (Eretmochelys imbricata) forekommer, og mer sjeldent, glattkarett (Caretta caretta).[8][10] Krabber fanges og spises, særlig kokoskrabbe (Birgus latro).[11]

Vanlige fiskearter, med tokelauisk og vitenskapelig, navn er:[12]

Den økonomiske sonen ble i 2011 erklært som haireservat.[13]

Miljøproblemer

[rediger | rediger kilde]
Atollen Nukunonu

Atollene er lave, mellom tre og fem meter over havnivå, og de er dermed sårbare for klimaendringer med global oppvarming og stigende havnivå.[14][15]

Drikkevannsforsyning er et problem for innbyggerne. Det finnes ikke overflatevann som kan benyttes, slik at innbyggerne er avhengig av å samle regnvann til drikkevann. Det forekommer tørkeperioder som medfører mangel på drikkevann.[16] I 2011 førte tørke til at det måtte bringes inn drikkevann utenfra.[17]

Det er problemer med avfallshåndtering.[16]

Befolkning

[rediger | rediger kilde]
Tokelau består av tre atoller. Fra nord til sør: Atafu, Nukunonu og Fakaofo

Befolkningen ble i desember 2019 talt til 1 647.[18] Det var en oppgang siden 2016, da det bodde 1 499 personer på atollene,[19] og fra 2013, da folketallet var 1 383.[20] Ved folketellingen i 2011 hadde landet en befolkning på 1 411.[21] 61,9 % av befolkningen var i 2019 under 30 år.[22]

I 2019 fordelte befolkningen seg på atollene slik:[18]

Folk er mobile og det er svært vanlig å flytte til og fra landet.[23] Mange bor i perioder av livet andre steder, særlig i New Zealand, men også i Samoa. En andel på 19 % av den vanligvis fastboende befolkningen oppholdt seg ved folketellingen i 2011 andre steder enn i Tokelau. Hovedgrunnene til dette var utdannelse, medisinsk behandling og feriereiser.[24] I 2016 var 21,4 % av befolkningen vanligvis i utlandet.[19]

Det bor mange tokelauere og tokelauiskættede i New Zealand. Ved den nyzealandske folketellingen i 2013 var det 7 176 tokelauere i New Zealand, 73,9 % av dem var født i landet og ikke i Tokelau.[25] Det finnes også mindre samfunn av tokelauere i Australia, Samoa og på Hawaii i USA.[26]

Språk

[rediger | rediger kilde]
Parti av den katolske kirken på Nukuono. Befolkningen på denne atollen er katolsk. På de andre atollene er protestantene i flertall

Befolkningen taler tokelauisk og er polynesiere.[3] Tokelauisk er offisielt språk.[27] 94,1 % av befolkningen talte i 2011 tokelauisk. 59,2 % kunne også engelsk og 45,8 % samoansk. 11,7 % kunne tuvalsk.[28]

Etnisitet

[rediger | rediger kilde]

Nærmere to tredeler av befolkningen (65,6 %) regnet seg i 2011 som tokelauere, mens nærmere en femdel (19,3 %) oppga delvis tokelauisk opphav. 8,8, % hadde blandet tokelauisk-samoansk opphav og 6,9 % blandet tokelauisk-tuvalsk opphav. 6,8 % oppga å ha samoansk opphav.[29]

På Fakaofo var det i 2011 57,8 % som hadde helt tokelauisk bakgrunn, mens denne andelen var 78,6 % på Atafu.[30]

Religion

[rediger | rediger kilde]




Kirkesamfunn i Tokelau (2011).

  Kongregasjonalister (58.5%)
  Katolikker (36.8%)
  Andre kristne (4.6%)

Tokelauerne er for det meste kristne. I 2011 var 58,5 % kongregasjonalistiske protestanter og 36,8 % tilhørte Den katolske kirke. Den presbyterianske kirke hadde tilslutning fra 1,8 % av folket og 2,8 % tilhørte andre kristne kirkesamfunn.[31]

Kongregasjonalistene dominerer på Atafu, der 89,6 % tilhører denne kirken (2011). Kongregasjonalistene er også i flertall på Fakaofo, der de utgjør 68,9 % (2011). Nukunonu er katolsk, med 93,9 % tilhørende Den katolske kirke i 2011.[32]

Den katolske kirke i Tokelau har siden 1992 status som misjon sui iuris og er underlagt Apia erkebispedømme på Samoa.[33]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Tokelau ble først kolonisert av polynesiere som kom fra andre øygrupper i området. Arkeologiske funn viser at to av atollene på 900-tallet hadde samfunn som var i kontakt med andre øyer i regionen.[34]

Muntlige overleveringer forklarer at samfunnsforholdene som eksisterte på 1800-tallet, kom til som følge av strid mellom befolkningen på de ulike atollene, der Fakaofo til slutt gikk seirende ut.[7] Fakaofo ble politisk dominerende også gjennom besittelse av steinguden Tui Tokelau.[7]

En gruppe fra Fakaofo publisert i 1849 i Voyage Round the World av Charles Wilkes. Han ledet United States Exploring Expedition som var innom Tokelau i 1841

Øyene ble først kjent for europeere fra andre halvdel av 1700-tallet. HMS «Dolphin» og kommandør John Byron kom over Atafu i 1765 under en jordomsegling og mente den var ubebodd. Under søk etter mytteristene på «Bounty» fikk HMS «Pandora» og kaptein Edward Edwards Nukunonu i syne i 1791.[35] Edwards var også innom Atafu, og konkluderte også med at ingen bodde der. Det er flere krav på å ha oppdaget Fakaofo. Kaptein Smith på hvalfangstskuten «General Jackson» fra Bristol i Rhode Island anses som den første utlending som kom til Fakaofo. Det skjedde i 1835. Imidlertid er det mulig at USS «Dolphin» og Hiram Paulding besøkte atollen i 1825, men da uten at amerikanerne forsto at det var en tredje tokelauisk atoll.[36] Den første nærmere undersøkelse og beskrivelse kom etter at United States Exploring Expedition besøkte atollene i 1841.[14][7] Det tradisjonelle samfunnet ble påvirket av kontakten med europeerne gjennom nye sykdommer, kristen misjon og ankomsten av nye statsmakter.[37]

To kanoer fra Tokelau kom i 1846 ut av kurs og havnet på Uvea, der tokelauerne møtte katolske misjonærer.[7] London Missionary Society kom til Atafu i 1861. Katolske misjonærer til Nukunonu omtrent samtidig.[7] Protestantisk kristendom ble først innført på Atafu fra Samoa i 1861, mens katolisismen kom til Nukunonu som følge av kontakten med Uvea.[14]

Katolske maristmisjonærer engasjerte seg for å omvende tokelauerne. Biskopen for det sentrale Oseania tok i 1852 initiativ til å flytte befolkningen fra Fakaofo til Uvea, engasjert en franskmann med egne forretningsinteresser og fikk ordnet med et skip som kunne gjennomføre transporten. 500 personer ble i februar 1852 tvangsflyttet fra Fakaofo.[38] Tempelet til guden Tui Tokelau ble brent.

Ytterligere 253 personer ble bortført av peruanske slaveskip i februar 1863.[39][40] Dette tilsvarte 47 % av befolkningen og så godt som hele den arbeidsføre mannlige befolkningen.[41] Over halvparten av befolkningen på Fakaofo og Nukunonu ble bortført.[42] De 37 som ble bortført fra Atafu var alle menn.[43] Etter dette var det for det meste kvinner og barn tilbake.[7]

Samme år rammet en dysenteriepidemi.[44] En gruppe på 64 tokelauere som hadde kommet ut av kurs og havnet på Samoa ble i januar 1863 brakt tilbake av LMS-skipet «John Williams». En del av de hjemvendte hadde fått dysenteri i Apia. Sykdommen spredte seg raskt på Fakaofo og 64 mennesker døde. Dette skjedde like før de peruanske slaveskipene ankom og smitten spredte seg også til skipets passasjerer.[45]

Etter disse to innhoggene i befolkningen, var det omkring 200 tokelauere tilbake.[44]

Mot britisk overherredømme

[rediger | rediger kilde]
Atollen Atafu med landsbyen til venstre

Innbyggerne har nære forbindelser til Olohega (Swains).[2] De fire Tokelau-atollene ble imidlertid skilt og øyene kom under kontroll av ulike fremmede stater slik at Olohega endte opp i Amerikansk Samoa. Den britiske Høykommissæren for det vestlige Stillehavet trakk Tokelau under sin autoritet i 1877[37] og i juni 1889 kom øyene under kontroll av Storbritannia som protektorat.[46]

Britene administrerte først Tokelau fra Samoa inntil Samoaøyene ble delt og Tyskland overtok den vestlige delen i 1899. Øyene ble deretter styrt fra Gilbert- og Elliceøyene.[47] Etter at Gilbert- og Elliceøyene ble gjort til koloni i 1915, ble de tre atollene i Tokelau lagt til denne i 1916.[48]

Den tradisjonelle organiseringen av samfunnet gjennom landsbyene fortsatte imidlertid.[49] Landsbyene ble styrt av ledere utpekt av eldsteråd (taupulega).[50] Fram til 1926 ble en del av den britiske lovgivningen for Gilbert- og Elliceøyene gjort gjeldende for Tokelau. I 1917 ble det gitt strafferettslovgivning for hvert av atollene, og med denne ble det innført en grunnleggende forvaltningsordning.[51]

Under New Zealand

[rediger | rediger kilde]

Tokelau ble i 1926 utskilt og overført til New Zealands kontroll. Myndigheten ble gitt til den nyzealandske administratoren for Vest-Samoa og Tokelau ble dermed styrt fra Apia. I praksis engasjerte New Zealand seg lite i øyenes indre anliggender. I 1948 avsluttet britene sin overhøyhet over Tokelau, som ble en del av New Zealand fra 1. januar 1949.[52] Den nyzealandske høykommissæren for Vest-Samoa fortsatte samtidig som administrator for Tokelau. Nyzealenderne behandlet ikke Tokelau som en enhet, men administrerte fram til 1960-årene de tre atollene hver for seg.[53]

En utriggerkano på Atafu

Folketallet økte fram til 1920-årene.[7] Etter 1948 ble skole- og helsevesenet utbygget, kopraproduksjonen ble forbedret og det ble etablert radiokommunikasjon med Samoa.[7] Ved utgangen av 1950-årene var befolkningen økt til nærmere 2 000.[7]

På 1960-tallet var samfunnet preget av naturalhusholdning basert på fiske og dyrking av kokosnøtter, brødfrukt, banan og papaya. Det ble eksportert omkring 200 tonn kopra årlig. Omkring fire ganger årlig var det båtforbindelse med Samoa.[54]

Da Samoa ble selvstendig i 1962, fortsatte likevel New Zealand administrasjonen av Tokelau fra Apia, men embetene som høykommissær og administrator ble skilt. I 1972 overtok den nyzealandske ministeren for maori- og øysaker stillingen som administrator. To år senere, i 1974, ble Tokelau overført til det nyzealandske utenriksdepartementet. Utenriksministeren fikk i sin rolle som administrator hjelp av en offisiell sekretær basert i Apia.[55]

Initiativ til sterkere fellesforvaltning ble tatt i 1963. Samtidig kom temaet om forholdet mellom Tokelau og New Zealand på dagsordenen. En fellesforsamling ble innkalt. Den ble senere til Fono Fakamua (engelsk: General Fono), formelt anerkjent i 1982. Eldsterådenes lovgivningsmakt innen sin landsby ble nedfelt i lov i 1986.[53] Tokelau overtok kontrollen over offentlig forvaltning i 1993.[56]

Myndighetene i New Zealand ble bekymret for overbefolkning på atollene. I 1966 startet Tokelau Islands Resettlement Scheme.[57] Gjennom dette oppmuntret New Zealand til utvandring. Omkring 500 tokelauere som var bosatt i Vest-Samoa, flyttet til New Zealand etter Vest-Samoas selvstendighet i 1962. I tillegg til de som dro fra øyene etter eget initiativ, flyttet 356 personer med nyzealandsk støtte i årene fra 1963 til 1971. Resultatet av dette var en befolkningsnedgang på 18 % fra 1966 til 1976.[58] Utvandringen hadde et omfang som gjorde at det i 2001 var flere tokelauiskfødte i New Zealand enn i Tokelau.[59] I alt var det i 2001 6 204 tokelauiskættede i New Zealand.[57]

Selvstyre

[rediger | rediger kilde]

Tokelau ble gjennom Tokelau Act i 1948 en del av New Zealand. Med formaliseringen av Kongeriket New Zealand i 1983, ble Tokelau nevnt som en del av dette, sammen med staten New Zealand, de assosierte statene Cookøyene og Niue, samt Ross Dependency. Det har vært motstand mot å bryte båndene med New Zealand.[44]

FNs erklæring om uavhengighet for koloniland og -folk har hatt konsekvenser også for Tokelau

New Zealands administrasjon grep ikke dypt ned i samfunnet.[60] Det ble aldri sendt noen fastboende nyzealandsk administrator dit og en offentlig administrasjon i landsbyene på de tre atollene kom først i 1980-årene. Inntil 1990-årene eksisterte det heller ikke fellesinstitusjoner for selvstyre eller nasjonale institusjoner.[61]

FNs erklæring om uavhengighet for koloniland og -folk fra 1960 ga New Zealand forpliktelser til å legge til rette for selvbestemmelse for sine besittelser. Cookøyene og Niue ble assosierte stater, en av løsningene FN aksepterer, mens Tokelau ble ansett som for lite til dette. I stedet ble muligheten for tilslutning til Samoa eller Cookøyene luftet, noe som ble avslått.[62]

Etter besøk fra FNs spesialkomité for avkolonisering i 1976, ble det klart at tokelauerne ikke anså seg klare for selvstendighet. New Zealand satset deretter på en prosess med administrativ avkolonisering, der tokelauere gradvis overtok stillinger i landets forvaltning, og på utdanning, bedret helsevesen og infrastruktur. Utover i 1990-årene ble det etablert politiske institusjoner felles for hele Tokelau og med større makt.[63]

Etter besøk av en FN-delegasjon i 1994 ble det tatt ytterligere skritt for å øke det indre selvstyret. New Zealands parlament vedtok en selvstyrelov i 1996.[44] Stillingen som offisiell sekretær ble avskaffet og administratoren delegerte alle sine fullmakter til Fono Fakamua eller, når denne ikke var forsamlet, faipule-rådet. Fono Fakamua fikk lovgivningskompetanse i 1996. Som følge av dette er eldre og nyzealandsk lovgivning erstattet, og det gitt lover for hele landet innen rettsområder som strafferett og kontraktsrett. Grunnlaget for det videre forholdet mellom Tokelau og New Zealand ble nedfelt i en felleserklæring fra 2003, etterfulgt av avtaler om bistand og om at Tokelau kontrollerer sitt budsjett. I 2004 ble det utøvende faipule-rådet utvidet og omdannet til en regjering,[64] kalt Fono mo te Malo Fakaauau (engelsk: Council for the Ongoing Government). Ytterligere forhandlinger resulterte i utarbeidelsen av et grunnlovsforslag og en traktat om fri tilknytning mellom Tokelau og New Zealand som ville endret Tokelaus status til assosiert stat. For å bli vedtatt, ble det stilt krav om tilslutning fra to tredeler av velgerne i folkeavstemning.[65]

Fra 1996 har Tokelau også begynt å etablere forbindelser til andre land enn New Zealand. En samarbeidsavtale med Tuvalu ble undertegnet i 1996 og i 2003 fulgte en tilsvarende avtale med Samoa. Tokelau har i henhold til disse rett til å føre samtaler på regjeringsnivå, noe landet også har avtale om med Amerikansk Samoa.[66]

Grunnlovsforslaget på tokelauisk

Rundt årtusenskiftet kom det fart i diskusjonen om endret tilknytning i forhold til New Zealand, med status som assosiert stat som en mulighet. Da utsendingene fra FN igjen besøkte Tokelau i 1994, fikk de seg forelagt en erklæring om landets framtidige status der selvbestemmelse og status som assosiert stat var nevnt. New Zealand støttet en slik endring av status.[67]

Ytterligere konsultasjoner fulgte og det ble satset på bærekraftig utvikling og kapasitetsbygging. Arbeid med å utarbeide en grunnlov kom i gang i 2003. Samtidig ble de offentlige forvaltningene i landsbyene reformert og ekspandert. Det ble innført honorar for folkevalgte og fastsatt lønn for landsbyansatte.[68] New Zealand økte sin budsjettbistand fra 4,5 millioner nyzealandske dollar i femårsperioden fram til 2003, til 45 millioner nyzealandske dollar for perioden treårsperioden fram til og med 2009.[69]

I 2006 og 2007 ble det holdt folkeavstemninger om overgang til assosiert stat på grunnlag av en ny grunnlov. Et flertall av velgerne støttet å gjøre Tokelau til assosiert stat, men det nødvendige to tredels flertall ble ikke oppnådd.[70]

Myndighetene kunngjorde i 2012 at Tokelau nå var første sted i verden som brukte solstråler til å dekke hele sitt energibehov. Solenergi erstattet dieselaggregater.[71]

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]
Tokelau tilhører New Zealand, begge er del av Kongeriket New Zealand

Tokelau er et avhengig, men selvstyrt, område som tilhører New Zealand. Tokelauerne er nyzealandske statsborgere og kan fritt bosette seg i New Zealand,[72] men ikke stemme i nyzealandske valg.[73] Både New Zealand og Tokelau er deler av Kongeriket New Zealand, der New Zealands dronning er statsoverhode, i det daglige representert av New Zealands generalguvernør. Generalguvernøren har en begrenset rolle i Tokelau.[74]

Tokelau har sitt eget rettssystem. Lovene er basert på tradisjon og sedvanerett, supplert av lover vedtatt av Fono Fakamua etter 1996. Nyzealandske lover gjelder bare dersom det er eksplisitt nevnt.[75]

Avkolonisering

[rediger | rediger kilde]

Tokelau står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[76]

FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen. New Zealand er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen.

Tokelau er et av de gjenværende områdene FN regner som ikke-selvstyrte

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[77] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Tokelau har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[78]

Det ble holdt folkeavstemning om selvbestemmelse i 2006 og 2007, men uten at det endte med flertall for selvstyre.[79] I 2006 var det 615 stemmeberettigete. 584 avla stemme og av disse var 581 gyldige. Utfallet ble 349 ja-stemmer, mot 232 nei-stemmer. To tredels flertall ble dermed ikke oppnådd.[80] 692 av 789 stemmeberettigete avla stemme i folkeavstemningen i 2007, tilsvarende en valgdeltakelse på 88 %. Utfallet ble at 446 eller 64,45 % stemte ja, 246 eller 35,55 % stemte nei.[81] Heller ikke denne gang ble det to tredels flertall. Motstand mot endring av status kom også fra tokelauere i New Zealand, som ikke hadde stemmerett i folkeavstemningen.[82]

FN har karakterisert New Zealands samarbeid om avkolonisering som eksemplarisk og godtatt Fono Fakamuas beslutning i 2008 om å utsette videre arbeid med selvbestemmelse på bakgrunn av de to folkeavstemningene.[83]

Politisk system

[rediger | rediger kilde]
Sentrum i landsbyen på Fakaofo

Landsbyen er den sentrale enhet i organiseringen av samfunnet og kilden til makt.[84] Det var lenge én landsby på hver atoll. Landsbyen styres av et eldsteråd, kalt taupulega. Disse har både utøvende, lovgivende og dømmende makt. Eldsterådene består av familieoverhoder, i regelen menn.[73] Hvert tredje år holder landsbyene valg til to politiske verv: pulenuku eller ordfører og faipule eller utsending. Mens en pulenuku står i spissen for landsbyens indre anliggender, representerer en faipule landsbyen utad.[85]

Tokelau har ingen hovedstad. Overføring av offentlig forvaltning fra Apia i Samoa til Tokelau medførte problemer med hvor forvaltningen skulle plasseres. Samling av forvaltningen på én atoll kunne medføre at den fikk en ledende stilling i forhold til de to andre. Fakaofos historiske dominans var også en faktor som medvirket til skepsis mot å etablere et fast administrasjonssentrum. Fra 1994 til 1997 roterte det sentrale forvaltningskontoret årlig mellom atollene. Det ble så bestemt å flytte tilbake til Apia.[86]

Parlament

[rediger | rediger kilde]

Fono Fakamua (engelsk: General Fono) er lovgivende forsamling.[85] Den som er faipule eller pulenuku er automatisk medlem av Fono Fakamua. Atollene er videre representert etter folketall. I 2014 hadde Fakaofo og Atafu sju representanter i Fono Fakamua, mens Nukunonu hadde seks.[87] I forkant av hvert valg holdes det opptelling av antall innbyggere og utfallet av denne avgjør hvor mange representanter forsamlingen skal bestå av i neste periode og hvordan mandatene skal fordeles på atollene.[85]

Valgordningen varierer mellom landsbyene, men er basert på allmenn stemmerett, med stemmerettsalder på 18, 20 eller 21 år.[85] To av landsbyene hadde preferansevalg ved valget i 2014, mens én landsby hadde flertallsvalg i flere omganger.[88] Fono Fakamua har bestemt at bare tokelauere som bor på atollene kan være med å bestemme i saker som gjelder Tokelau.[89]

Fono Fakamua møtes tre til fire ganger om året. Sesjonene varer tre til fire dager. 12 utsendinger med minst fire fra hver landsby må møte for at Fono Fakamua skal være vedtaksdyktig. Beslutninger fattes ved flertallsvedtak. Møtene finner sted på atollen der regjeringssjefen, Ulu o Tokelau, bor og roterer dermed mellom atollene.[87]

Det finnes ikke politiske partier.

Regjering og forvaltning

[rediger | rediger kilde]
Foua Toloa var Ulu o Tokelau (regjeringssjef) i 2011

Det utøvende råd eller regjeringen kalles Fono mo te Malo Fakaauau (engelsk: Council for the Ongoing Government).[73] Rådet består siden 2003 av atollenes tre utsendinger, faipule, og de tre ordførerne (pulenuku).[87] Regjeringen ledes av en førsteminister, kalt ulu eller Ulu o Tokelau. Dette vervet går på omgang mellom de tre som er faipule. Funksjonstiden er ett år.

Regjeringen møtes sjeldent til plenumsmøter. Mye av initiativet, i tillegg til den daglige driften, utføres dermed av forvaltningen, Tokelau Public Service.[90] Et kontor i Samoa, Tokelau Apia Liaison Office, er opprettholdt på grunn av at det finnes bedre kommunikasjoner med omverdenen i Apia.[27] Forvaltningen ledes av en direktør med sete i Apia og med sjefer for helse, utdanning, samferdsel og økonomisk utvikling.[87] Tokelau National Statistics Office med base i Apia i Samoa er landets statistikkorgan.[91]

Hver landsby har en egen forvaltning, med en direktør som står i spissen for skole- og helsevesen og den lokale arbeidsstyrken.[87]

Rettsvesen og kriminalitet

[rediger | rediger kilde]

Det finnes politi i hver landsby. Landet hadde i 2013 en samlet politistyrke på 16.[92] I 2010 besøkte politi fra New Zealand øyene for første gang på 80 år.[93]

Det finnes én legdommer i hver landsby.[73] Disse utgjør første rettsinstans og behandler storparten av sakene, for det meste mindre forseelser. Legdommerne kan i straffesaker idømme bøter på inntil 150 nyzealandske dollar eller tre måneders fengsel. Tokelau har ikke noe fengsel, slik at det som oftest idømmes irettesettelser, bøter eller samfunnstjeneste. I sivile saker kan legdommerne behandle saker som gjelder beløp inntil 1 000 nyzealandske dollar. Domstolsvesenet består videre av nyzealandske domstoler, High Court og Court of Appeal, som er høyeste instans.[73] Formelt er det generalguvernøren som utnevner lekdommerne, etter innstilling fra den nyzealandske utenriksministeren på grunnlag av råd fra landsbyenes eldste.[94]

Usosial atferd har vært håndtert etter tradisjonen.[95] Det er sterk sosial kontroll i landsbyene på de tre atollene. Landsbyrådet har kunnet forvise personer som bryter med det akseptable.[23]

Strafferettslovgivning ble vedtatt av Fono Fakamua i 2003 og det ble bestemt at saker som gjelder drap og høyforræderi skal behandles av den nyzealandske High Court, som har anledning til å møtes i Tokelau eller et annet egnet sted.[95]

High Court har vært ankeinstans for tokelauiske saker siden 1986, men fikk sin første sivile sak i 2013.[95] High Court fikk også sin første mulige straffesak i 2013.[95] Det var i november 2012 mistanke om et drap på Nukunonu.[96] Det ble også rapportert om drap i 1881.[97] Siden det ikke finnes fengsel i landet, må det finnes en løsning for soning av straff, dersom en fellende dom for strafferettsbrudd skulle komme.[95]

Utenrikspolitikk og forsvar

[rediger | rediger kilde]
Tokelau ligger i Stillehavet og er med i noen regionale og internasjonale organisasjoner

Som avhengig område kan ikke Tokelau opptre på egne vegne i internasjonale forhold. Utenrikspolitikk og internasjonale forbindelser skjøttes av New Zealand. Imidlertid inngår New Zealand bare internasjonale traktater med gyldighet for Tokelau etter tokelauiske myndigheters ønske.[72]

Tokelau har søkt nærmere internasjonalt samarbeid med støtte av New Zealand. Landet er assosiert medlem av Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO).[72] Videre er landet medlem av Pacific Community, Pacific Regional Environment Programme og Pacific Islands Forum Fisheries Agency. Tokelau deltar også i samarbeidet om University of the South Pacific. Etter å ha vært observatør siden 2005,[72] ble Tokelau i 2014 assosiert medlem av Pacific Islands Forum.[98]

New Zealand ivaretar forsvaret. New Zealand Defence Force står for patruljering av havområdene som tilhører Tokelau.[72]

Statens inntekter

[rediger | rediger kilde]

Landet er avhengig av økonomisk bistand fra New Zealand. I 2012–2013 utgjorde overføringene 20,3 millioner nyzealandske dollar, tilsvarende 75 % av statsbudsjettet.[72] Tokelau International Trust Fund ble etablert i 2004 for å sikre en langsiktig finansieringskilde. Hovedbidragsyter har vært New Zealand, men også Australia har bidratt til fondet.[99] I 2012 var fondet på 58 millioner nyzealandske dollar.[100]

Tokelau har hatt inntekter fra fiskerilisenser og internettdomener.[101] Salg av frimerker og mynter til samlere har også gitt inntekter.

Nasjonalsymboler

[rediger | rediger kilde]
I forbindelse med utarbeidelse av grunnlovsforslag ble Tokelaus flagg innført. Samtidig ble riksvåpenet vedtatt. Riksvåpenet viser en tuluma, et skrin for oppbevaring av fiskeutstyr, og viser hvor viktig fiske er for tokelauerne

Flagget er blått med en gul utriggerkano og fire hvite stjerner som symboliserer Sørkorset. Det ble innført etter er konkurranse i 2007.[102]

Nasjonalemblemet (riksvåpenet) har et skrin for oppbevaring av fiskeutstyr, en tuluma, som motiv. Skrinet har et hvitt kors. Under står et bånd med mottoet Tokelau mo te Atua (Tokelau for Gud). Med kongekrone over er dette emblemet det heraldiske merket for Fono Fakamua.[103]

Økonomi

[rediger | rediger kilde]

Samfunnet har vært preget av naturalhusholdning med landbruk og fiske for lokalt konsum. Økonomien har endret seg fra naturalhusholdning til pengehusholdning holdt oppe av bistandsmidler fra New Zealand.

Familienes eiendomsrett til land har tradisjonelt strukket seg tvers over atollene, fra lagunen til havet, slik at det gir tilgang til ulike ressurser på land så vel som i havet.[104]

BNP

[rediger | rediger kilde]

Lenge var en beregning for 1993 i CIAs The World Factbook eneste tilgjengelige angivelse av Tokelaus bruttonasjonalprodukt (BNP). Med 1 500 amerikanske dollar kom landet i oversikten for 2016 ut som verdens minste økonomi.[105]

Tokelau National Statistics Office (TNSO) beregnet landets bruttonasjonalprodukt (BNP) for 2015/2016 til 14 millioner nyzealandske dollar.[106] Bruttonasjonalprodukt per innbygger tilsvarte 6 275 amerikanske dollar. Til sammenlikning lå New Zealands BNP per innbygger på 38 000 amerikanske dollar ved utgangen av 2016. Sammenliknet med data fra Statistics for Development Division i Pacific Community for andre land og områder i sørstillehavsområdet var Tokelaus BNP per innbygger 1,5 gang så stort som for Samoa, Fiji, Marshalløyene, Tonga og Tuvalu og større enn det for Kiribati, Papua Ny-Guinea, Salomonøyene og Vanuatu. Samtidig var BNP per innbygger over det dobbelte av nivået for Tokelau i Amerikansk Samoa, Nauru, Niue, Nord-Marianene, Palau og Wallis- og Futunaøyene og langt større i Cookøyene, Guam, Ny-Caledonia og Fransk Polynesia.[106]

Fiske

[rediger | rediger kilde]
Utsikt over lagunen på Nukunonu

Det fiskes i lagunen, på revet og til havs med stang, forskjellige slags snøre, renneløkke, garn, teine og andre fiskeredskaper.[107]

Fiske er mannsarbeid. Fellesfiske skjer etter en tradisjon kalt inati, etter initiativ fra aumanga, landsbyens mannsgruppe, og ledes av landsbyens ordfører, pulenuku. Fangsten fordeles mellom husholdningene etter antall medlemmer. Inati tilsier også at en enkeltpersons fangst over en viss mengde og fangst av spesielle arter, som skilpadde, også skal deles med landsbyfellesskapet.[108]

Tokelau har ligget på verdenstoppen i fiskeinntak, med et årlig konsum på over 100 kg per person.[109]

Den økonomiske sonen er på 290 000 km². Sonen grenser til de økonomiske sonene til Kiribati, Cookøyene, Amerikansk Samoa og Wallis- og Futunaøyene, samt til internasjonalt farvann. Tokelau har overtatt forvaltningen av egen økonomisk sone.[72] Inntektene fra salg av fiskerilisenser er på omkring 3,8 millioner nyzealandske dollar årlig.[4] En tunfiskfabrikk ble åpnet i 1990.[14] Forsøkene på å utvikle en fiskeindustri har imidlertid ikke vært vellykket.[4]

Jordbruk

[rediger | rediger kilde]

Jordsmonnet på atollene er dårlig og begrenser dyrkingsmulighetene. Det dyrkes blant annet kokosnøtter, brødfrukt, pulaka, pandanusfrukt, papaya, banan og annen frukt. Det holdes gris og fjærkre.[72][100] Pulaka (Cyrtosperma merkusii) dyrkes særlig på Fakaofo.[110]

Det har vært produksjon av kopra for salg. Inntektene ble benyttet til kjøp av importert sukker, ris og mel.[58] Kopranæringen ble rammet av syklon i 1990.[3] Den er ikke lenger av økonomisk betydning.[58] Det framstilles håndverksprodukter, stort sett matter, hatter, vesker og vifter av strå. Frimerker og mynter er også en inntektskilde.[72]

Fra naturalhusholdning til bistandsavhengig pengehusholdning

[rediger | rediger kilde]

Økonomien har endret seg fra naturalhusholdning og er nå holdt oppe av bistandsmidler fra New Zealand.[58] Offentlig sektor viktigste kilde til arbeid og inntekt.[58] Migrantoverføringer fra tokelauere i New Zealand er av økonomisk betydning.[14]

Hus med parabolantenne på Nukunonu

Overgangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning startet i 1960-årene, drevet av migrasjon til New Zealand fulgt av overføringer til slektninger i Tokelau, økt nyzealandsk bistand og byråkratisering.[111] Kopraproduksjon gikk nedover og på 1980-tallet var landet preget av import av moderne varer og bistand. Hovedvekten ble lagt på utvikling av offentlige tjenester og infrastruktur, med utbygging av elektrisitetsforsyning, telefonnett og modernisering av boliger. Utvikling i privat sektor ble neglisjert og avhengigheten av bistandsoverføringer økte.[112]

Myndighetene har 200 arbeidsplasser som er midlertidige og går på omgang mellom innbyggerne. Dette er en viktig inntektskilde for tokelauerne.[113] Husholdningenes gjennomsnittsinntekt var i 2011 på 10 819 nyzealandske dollar.[113]

Lønnsarbeidsmulighetene begrenser seg til offentlig sektor. For den som ikke har jobbutsikter der, er utvandring et alternativ.[114] Utvandringen er gjort enklere av fast båtforbindelse med omverdenen. Lønnsarbeid og økte inntekter har gjort at flere har råd til å reise.[115] Begrenset utdanningstilbud og helseproblemer som må behandles utenlands er også faktorer som gjør at folk forlater Tokelau.

Det finnes samvirkelagsbutikker i hver landsby.[72] Prisene fastsettes av hver landsby, i noen tilfeller også slik at prisen på en vare settes opp for å kunne sette ned prisen på en annen. Prisene på alkohol og sigaretter driver konsumprisindeksen.[116]

Samferdsel og kommunikasjoner

[rediger | rediger kilde]

All transport av gods og passasjerer skjer sjøvegen. Det finnes ingen havn. Atollene er uten dype passasjer mellom lagunene og havet, slik at det er vanskelige ankrings- og havneforhold.[110] Gods og passasjerer må bringes til land med småbåter fra skip som ankrer opp ved atollene. Det er bygget landingsanlegg for dette på hver atoll.[4]

Det er ingen havn på atollene. Skip, som MV «Tokelau» på bildet, må ankre opp utenfor revet, og gods og passasjerer bringes i land med småbåter

Båtforbindelse mellom øyene startet opp i 1991.[14] Myndighetene inngikk avtaler med rederier om skipsforbindelse fra Apia i Samoa. Per april 2014 gikk det båt mellom Tokelau og Samoa hvert fjortende dag. Overfarten fra den sørligste atollen, Fakaofo, til Apia tar omkring et døgn. Fra Fakaofo tar sjøreisen til Nukunonu tre og en halv time. Videre derfra igjen til Atafu tar det seks timer med båt.[117]

I slutten av februar 2016 ble et nytt spesialbygd skip overlevert.[118] MV «Mataliki» har en kapasitet på 60 passasjerer til og fra Tokelau og 120 passasjerer mellom atollene. Skipet kan også ta frakt. Overfarten fra Samoa til Tokelau tar 24 timer, mens seilasen mellom atollene tar fra fire til seks timer.[119]

Landet har over 1 000 private småbåter med påhengsmotor.[4] Det finnes få private kjøretøyer, men myndighetene på atollene har lastebil, traktor og annet utstyr.[4]

Det finnes ikke flyplass.[101] I 2012 ble det vedtatt å gå videre med utredning av flyplass på Nukunonu.[120] Imidlertid har trygg skipsforbindelse med nyere skip blitt prioritert, også fordi en flyplass vil føre til tap av land benyttet til dyrking kokosnøtter og annen mat.[121]

I 1997 fikk øyene telefontilknytning,[44] som siste land i verden.[27] Myndighetenes Tokelau Telecommunications Corporation, Teletok, er landets eneste telekommunikasjonsselskap.

Tokelaus toppnivådomene .tk var med 31 millioner domener det hyppigst benyttede toppnivådomenet i verden i 2016.[122] Dette kommer av at de fleste domenenavnene kan registreres gratis, mot at det vises et reklamebanner i en ramme øverst på siden. Domenet ble registrert hos Internet Assigned Numbers Authority i 1997. Det har per mai 2014 Telecommunication Tokelau Corporation (Teletok) som sponsor og firmaet BV Dot TK i Amsterdam i Nederland som administrativ og teknisk kontakt.[123]

Energi

[rediger | rediger kilde]

Landsbyforvaltningene står for elektrisitetsforsyningen, importerer og lagrer drivstoff.[4] Tokelau importerer petroleumsprodukter og drivstoff. I 2011 utgjorde importen av diesel 181 000 liter, bensin 162 000 liter og parafin 57 000 liter.[4]

Diesel ble i hovedsak benyttet til å generere elektrisitet. I 2012 ble arbeid med å erstatte dieselgeneratorene med solenergi fullført. Etter dette er dieselaggregatene beholdt som reserveløsning for nødsfall. Det arbeides videre med å helt erstatte importert diesel med kokosnøttolje.[4]

Samfunn

[rediger | rediger kilde]
Gate i Atafu

Tidssone

[rediger | rediger kilde]

Før nyttår 2012 endret Tokelau plassering i forhold til den internasjonale datolinjen. Tidligere hadde landet ligget rett øst for datolinjen. I slutten av desember 2011 flyttet landet til like vest for datolinjen og endret tidssone for å komme nærmere New Zealand i tid. Etter dette ligger landet én time foran New Zealand og på samme dato.[124]

Offentlige høytidsdager

[rediger | rediger kilde]

Tokelau har mange av de samme offentlige høytidsdagene som New Zealand. I tillegg til årstids- og religiøse helligdager, som nyttårsdag, langfredag og andre påskedag og første juledag, er Waitangi-dagen 6. februar og ANZAC-dagen 25. april offentlige høytidsdager. I New Zealand feires dronningens offisielle fødselsdag første mandag i juni. Arbeidets dag er offentlig høytidsdag første mandag i oktober. Landet markerer Tokehega-dagen 3. september i anledning om datoen da Tokehega-traktaten, som definerer grensen mellom Tokelau og Amerikansk Samoa, trådte i kraft. Eldsterådene i landsbyene utpeker hvert år to andre lokale høytidsdager.[125]

Utdanning

[rediger | rediger kilde]

Det er skoleplikt for barn mellom fem og 15 år.[27] Hver atoll har grunnskole. Myndighetene gir stipend for videre utdanning i Samoa og for studier i New Zealand, Fiji og Samoa. University of the South Pacific er etablert på hvert av atollene og er utstyrt for fjernundervisning slik at studenter kan følge studier som gis fra Fiji.[72]

Medier

[rediger | rediger kilde]

Det sendes lokalradio i FM-båndet på hver atoll. Stasjonene begynte sine sendinger i februar 2002. Målet var å gjøre landsbyrådenes beslutninger bedre kjent, samt formidle nyheter, værmeldinger og annet samfunnsrelevant stoff. Sendingene ble også sett på som en måte å ta vare på tokelauisk musikk og kultur.[126][127] Stasjonene drives av myndighetene.[101] Befolkningen mottar satellittfjernsyn.

I 2008 fantes det 632 internettbrukere per 1 000 innbyggere.[128]

Helse

[rediger | rediger kilde]
Det er sykehus på hver atoll, men for avansert behandling må pasientene utenlands. Disse to kvinnene, mor og datter, reiste i 2012 i et og et halvt døgn med båt til Apia for behandling

I 2008 var forventet levealder 69,1 (70,4 år for kvinner, 67,8 år for menn).[129] Forventet levealder er blant de høyeste i stillehavsområdet.[130]

Det har ikke vært tilfeller av barseldød eller spedbarnsdød på mange år. Lite aktivitet og dårlig kosthold bidrar til at neste tre firedeler av befolkningen er overvektige. Halvparten av befolkningen røyker daglig.[130] Tokelau er det land i verden der størst andel i aldersgruppen 20–79 år er rammet av diabetes. 37 % av tokelauerne i denne gruppen lider av diabetes.[131]

Helsevesenet er offentlig. Hver atoll har et sykehus med 12 senger. Sykehusene er betjent med én lege, tre til fem sykepleiere og jordmødre, samt to til fem hjelpepleiere. 95 % av de ansatte i helsesektoren er tokalauere. 80 % er kvinner.[130]

Sykehusene tar hånd om primærhelsetjenesten. Landet er avhengig av å sende pasienter til Samoa og New Zealand for sekundær- og tertiærhelsetjeneste.[130]

Familieforhold og likestilling

[rediger | rediger kilde]

De eldste har høy status og har tradisjonelt blitt vist respekt og lydighet. I slektskapssystenet er forholdet mellom brødre og søstre og søskenbarn oppfattes som søsken.[23] Brødre og søstre har gjensidige forpliktelser i forbindelse med blant annet arbeidsinnsats og fordeling av mat.

I landsbyene er det tradisjonelt menn som har hatt lederposisjoner og kvinner har ikke tatt ordet i møter. Kvinner har vært underrepresentert i politikken og i Fono Fakamua.[132][113] Ved valget i 2008 ble det bare valgt menn til vervene som pulenuku og faipule.[85] I 2014 ble kvinner og menn nominert i særskilte kretser.[133] I februar 2014 kom en kvinne, Saili Peau, for første gang med i regjeringen.[134]

Flere menn enn kvinner er sysselsatt som arbeidere og i jordbruk og fiske. Menn er også i flertall i tekniske yrker og håndverk. I kontorarbeid og administrasjon er det flere kvinner enn menn. Det er flest kvinner blant de som har profesjonsarbeid.[135]

Både jenter og gutter får utdanning og det er like mange jenter som gutter som oppnår kvalifikasjoner etter endt skolegang.[136]

Kultur

[rediger | rediger kilde]
Dansere fra Tokelau

Tokelaus mytologi, litteratur og historiefortelling var lenge basert på muntlige overleveringer. Sang har vært en viktig uttrykksform, både som formidling av kulturarv og som kommentar til aktuelle hendelser.[137]

Den tradisjonelle dansen kalles fatele og framføres til sang ved ulike anledninger, men særlig i forbindelse med kveldsarrangementer kalt fiafia. To eller flere grupper veksler da om framføring i en slags konkurranse mellom lag som også spiller mot hverandre i idrett. En kort tekst synges gjentatte ganger fulgt av tromme. Danserne gjør bevegelser som illustrerer utvalgte deler av teksten. Teksten kan omhandle en tradisjonell historie, aktiviteter eller være basert på bibelfortellinger.[138]

Idrett

[rediger | rediger kilde]
Kvinner spiller cricket på Fakaofo en onsdagsettermiddag i 1966

Idrettslivet er samlet i Tokelau National Sports Federation. Tokelau National Games 2013 ble avholdt på Nukunonu fra 14. til 20. juli. Arrangementet samlet 300 idrettsfolk til konkurranse i kilikiti, en variant av cricket, rugby league, nettball, bordtennis og friidrett.[139]

Rugbykamper mellom lag fra de ulike atollene går tilbake til 1950-årene.[140] Tokelau Table Tennis Association ble i 2011 medlem av International Table Tennis Federation (ITTF).[141]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Everett-Heath, John: The Concise Dictionary of World Place-Names, 2. utgave, 2010.
  2. ^ a b c Angelo, Tony og Talei Pasikale: Tokelau. A history of government. The constitutional history and legal development of Tokelau, Council for the Ongoing Government of Tokelau, 2008, s. 7.
  3. ^ a b c «Tokelau», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 277.
  4. ^ a b c d e f g h i j Tokelau. Pacific Lighthouses. Renewable energy opportunities and challenges in the Pacific Islands region Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine., International Renewable Energy Agency, 2013, s. 2.
  5. ^ a b «Tokelau» Arkivert 26. mars 2014 hos Wayback Machine., PEIN Country Profile and Virtual Environment Library , Secretariat of the Pacific Regional Environment Program.
  6. ^ a b «Swain Reef, Howland and Baker Islands (USA), Phoenix Islands (Kiribati), Tokelau (New Zealand), and Ellice Islands (Tuvalu)», World Wildlife Fund.
  7. ^ a b c d e f g h i j Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 612.
  8. ^ a b c «Tokelau - Ramsar Sites Information Service», A Directory of Wetlands in Oceania, redigert av Derek A. Scott, 1993, Ramsar & Wetlands International.
  9. ^ a b Summary of species on the 2008 IUCN Red List Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine., Verdens naturvernunion.
  10. ^ balasz, George H.: «Sea Turtles and their Traditional Useage in Tokelau», Atoll Research Bulletin, nr. 279, 1983.
  11. ^ Eldre fra Atafu: Echoes at Fishermen’s Rock – Traditional Tokelau Fishing, oversatt og redigert av Antony Hooper og Iuta Tinielu, Paris: UNESCO, 2012, s. 18–22.
  12. ^ Common fish species of Tokelau, Noumea: Secretariat of the Pacific Community, 2005.
  13. ^ «Tokelau Declares Shark Sanctuary» Arkivert 2014-02-26, hos Wayback Machine., Pew Environment Group, 7. september 2011.
  14. ^ a b c d e f «Tokelau», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 278.
  15. ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, 2000, s. 43.
  16. ^ a b Tokelau Millennium Development Report 2012, Tokelaus regjering/UNDP, 2012, s. 30.
  17. ^ «Drought triggers water aid to 2 island nations», NBC News, 7. oktober 2011.
  18. ^ a b Final Count. 2019 Tokelau Population Count, Tokelau National Statistics Office, 2020.
  19. ^ a b Final population counts: 2016 Tokelau Census, Tokelau National Statistics Office og Statistics New Zealand, 2016.
  20. ^ Final count. 2013 Population Count, Tokelau National Statistics Office, 2013, s. 3.
  21. ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, Wellington: Statistics New Zealand, 2012, s. 14.
  22. ^ «Table 1.1.1. Age group by sex (de jure usually resident population)», 2019 Population Count - Demographic tables, Tokelau National Statistics Office.
  23. ^ a b c «Flyttbar identitet», Forskningsmagasinet Apollon, 1. april 2002.
  24. ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 14-19.
  25. ^ 2013 «Census ethnic group profiles: Tokelauan», Statistics New Zealand. Lest 17. desember 2016.
  26. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 57.
  27. ^ a b c d The Commonwealth Yearbook 2013, Commonwealth Secretariat.
  28. ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 25.
  29. ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 26-27.
  30. ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 27.
  31. ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 29.
  32. ^ Profile of Tokelau Ata o Tokelau, 2012, s. 29-30.
  33. ^ «Mission "Sui Iuris" of Tokelau», The Hierarchy of the Catholic Church.
  34. ^ Green , Valerie J. og Roger C. Green: «An accent on atolls in approaches to population histories of Remote Oceania», i Patrick V. Kirch og Jean-Louis Rallu (red.): The Growth and Collapse of Pacific Island Societies. Archaeological and Demographic Perspectives, Honolulu: University of Hawaii Press, 2007, s. 235.
  35. ^ «Tokelau», Encyclopaedia Britannica Online.
  36. ^ Huntsman, Judith og Antony Hooper: «"Who really discovered Fakaofo..."?» Arkivert 1. desember 2020 hos Wayback Machine., Journal of the Polynesian Society, bd. 95, nr. 4, 1986, s. 461-467.
  37. ^ a b Angelo og Pasikale, 2008, s. 8.
  38. ^ Huntsman, Judith: «Tokelau 1852 Exodus: A Story and Its History», The Journal of Pacific History, bd. 39, nr. 1, 2004, s. 23-41.
  39. ^ Huntsman, 2004, s. 31.
  40. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 13.
  41. ^ Maude, H.E.: Slavers in Paradise. The Peruvian Slave Trade in Polynesia, 1862–1864, Stanford: Stanford University Press, 1981, s. 72.
  42. ^ Maude, 1981, s. 192.
  43. ^ Maude, 1981, s. 72.
  44. ^ a b c d e «Tokelau», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 279.
  45. ^ Maude, 1981, s. 65.
  46. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 17.
  47. ^ McIntyre, W. David: Winding up the British Empire in the Pacific Islands, Oxford: Oxford University Press, 2014, s. 258.
  48. ^ McIntyre, 2014, s. 15.
  49. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 8.
  50. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 10.
  51. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 9 og 21.
  52. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 23.
  53. ^ a b Angelo og Pasikale, 2008, s. 25.
  54. ^ «Tokelau Islands», An Encyclopaedia of New Zealand, opprinnelig utgitt 1966, tilgjengelig fra Te Ara - the Encyclopedia of New Zealand.
  55. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 24-25.
  56. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 26.
  57. ^ a b «Story: Tokelauans», Te Ara – The Encyclopedia of New Zealand.
  58. ^ a b c d e The Pacific Islands: An Encyclopedia, 2000, s. 613.
  59. ^ «Tokelauan population, New Zealand and Tokelau, 1951–2001», Te Ara – The Encyclopedia of New Zealand.
  60. ^ Hooper, 2008, s. 337: «Tokelau … was always administered with a very light hand.»
  61. ^ Hoëm, 2009, s. 194.
  62. ^ Hooper, 2008, s. 332
  63. ^ Hooper, 2008, s. 333.
  64. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 27-29.
  65. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 50-51.
  66. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 28 og 46.
  67. ^ Hooper, Antony: «Tokelau: a Sort of 'Self-governing' Sort of 'Colony'», The Journal of Pacific History, bd. 43, nr. 3, 2008, s. 331.
  68. ^ Hooper, 2008, s. 334.
  69. ^ Hooper, 2008, s. 335.
  70. ^ Angelo, Tony: «Tokelau», i Stephen Levine (red.): Pacific Ways. Government and Politics in the Pacific Islands, Wellington: Victoria University Press, 2009, s. 221.
  71. ^ «Tokelau islands shift to solar energy», BBC News, 7. november 2012.
  72. ^ a b c d e f g h i j k «Tokelau» Arkivert 7. august 2011 hos Wayback Machine., Ministry of Foreign Affairs and Trade.
  73. ^ a b c d e Angelo, 2009, s. 222.
  74. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 31.
  75. ^ Angelo, 2009, s. 221-222.
  76. ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013. 
  77. ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013. 
  78. ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013. 
  79. ^ «Tokelau decolonisation high on agenda». The New Zealand Herald. 17. mai 2008. Besøkt 19. september 2013. 
  80. ^ Hooper, 2008, s. 335.
  81. ^ «Tokelau > Referendum», International Foundation for Electoral Systems.
  82. ^ Hooper, 2008, s. 335.
  83. ^ Special Committee on the Situation with regard to the Implementation of the Declaration on the Granting of Independence to Colonial Countries and Peoples, Question of Tokelau, FNs generalforsamling, A/AC.109/2013/L.15, 18. juni 2013.
  84. ^ Angelo, 2009, s. 222 og 224.
  85. ^ a b c d e Angelo, 2009, s. 223.
  86. ^ Hoëm, 2009, s. 194-195.
  87. ^ a b c d e «How Tokelau is governed», Tokelaus regjering.
  88. ^ «Tokelau 2014 Election Underway», scoop.nz, 23. januar 2014.
  89. ^ Kalolo, Kelihiano: «Tokelau», The Contemporary Pacific, bd. 19, nr. 1, 2007, s. 260.
  90. ^ Angelo, 2009, s. 224.
  91. ^ «About the Office», Tokelaus regjering.
  92. ^ «Tokelau police plans underway» Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine., Samoa Observer , 30. april 2013.
  93. ^ «Tokelau back on the New Zealand Police radar» Arkivert 24. januar 2015 hos Wayback Machine., Ten-One, onlinemagasin for New Zealands politi, november 2010.
  94. ^ Angelo og Pasikale, 2008, s. 32.
  95. ^ a b c d e McGovern, Danica: «Homicide in Tokelau: Criminal procedure» Arkivert 15. mars 2016 hos Wayback Machine., Comparative Law Journal of the Pacific/Journal de droit Comparé du Pacifique, bd. 19, 2013, s. 127-134.
  96. ^ «Death may be first Tokelau murder», stuff.co.nz, 13. januar 2013.
  97. ^ Parker, Ian: «Birth of a Nation? Letter from Polynesia», The New Yorker, 1. mai 2006, s. 66-75.
  98. ^ «45th Pacific Islands Forum Communique» Arkivert 8. august 2014 hos Wayback Machine., Pacific Islands Forum Secretariat, 1. august 2014. Lest 31. juli 2014. «27. Leaders agreed to admit Tokelau as an Associate Member ...».
  99. ^ «Tokelau International Trust Fund» Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine., Department of Foreign Affairs and Trade.
  100. ^ a b Tokelau Millennium Development Report 2012, Tokelaus regjering/UNDP, 2012, s. 11.
  101. ^ a b c «Tokelau profile», BBC News.
  102. ^ «New flag for Tokelau», New Zealands generalguvernør, 7. september 2009.
  103. ^ «Badge of the General Fono of Tokelau», New Zealands generalguvernør, 7. oktober 2013.
  104. ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, 2000, s. 222.
  105. ^ «Country Comparison: GDP (purchasing power parity)» Arkivert 4. juni 2011 hos Wayback Machine., The World Factbook, CIA. Lest 18. mai 2017.
  106. ^ a b «Tokelau’s Gross Domestic Product determined for first time this century», 28. april 2017. Lest 18. mai 2017.
  107. ^ Eldre fra Atafu: Echoes at Fishermen’s Rock – Traditional Tokelau Fishing, oversatt og redigert av Antony Hooper og Iuta Tinielu, Paris: UNESCO, 2012.
  108. ^ Vunisea, Aliti: «Communal fishing in Tokelau:The inati», SPC Women in Fisheries Information Bulletin, nr. 14, september 2004.
  109. ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, 2000, s. 375.
  110. ^ a b The Pacific Islands: An Encyclopedia, 2000, s. 611.
  111. ^ Hooper, 2008, s. 336.
  112. ^ Hooper, 2008, s. 337.
  113. ^ a b c Tokelau Millennium Development Report 2012, Tokelaus regjering/UNDP, 2012, s. 13.
  114. ^ Hoëm, Ingjerd: 12. «'Getting Out from Under': Leadership, Conflict Resolution and Tokelau Migration», i Helen Lee og Steve Tupai Francis (red.): Migration and Transnationalism. Pacific Perspectives, Canberra: ANU E Press, 2009, s. 191.
  115. ^ Hoëm, 2009, s. 192.
  116. ^ «Cigarettes and alcohol high on Tokelau's annual CPI» Arkivert 1. februar 2014 hos Wayback Machine., Talamue, 30. januar 2014.
  117. ^ «Tourist Information», Tokelaus regjering.
  118. ^ «Tokelau receives new ferry from NZ govt», Radio New Zealand International, 25. februar 2016. Lest 25. februar 2016.
  119. ^ New ferry for Tokelau, Radio New Zealand International, 4. februar 2016. Lest 4. februar 2016.
  120. ^ «Tokelau likely to build first airstrip on Nukunonu», Radio New Zealand International, 30. august 2012.
  121. ^ «New ferry provides vital transportation for Tokelau», One News, 11. juni 2012, samt video Arkivert 13. april 2014 hos Wayback Machine. med intervju med administrator Jonathan Kings.
  122. ^ «Tokelau tops country domain name list», Radio New Zealand International, 12. mars 2016. Lest 12. mars 2016.
  123. ^ «Delegation Record for .TK», Internet Assigned Numbers Authority.
  124. ^ «Samoa and Tokelau skip a day for dateline change», BBC News, 30. desember 2011.
  125. ^ «Culture», Tokelaus regjering.
  126. ^ «Information Bulletin on Tokelau» Arkivert 13. mai 2014 hos Wayback Machine., Ministry of Foreign Affairs and Trade.
  127. ^ «Radio Tokelau», Radio Heritage Foundation, opprinnelig i NZODA magazine, mai 2002.
  128. ^ «New Zealand - Tokelau» Arkivert 24. mars 2014 hos Wayback Machine., Commonwealth Secretariat.
  129. ^ Human Resources for Health Country Profiles. Tokelau, Verdens helseorganisasjon, 2013, s. 3.
  130. ^ a b c d Human Resources for Health Country Profiles. Tokelau, Verdens helseorganisasjon, 2013, s. vii.
  131. ^ IDF Diabetes Atlas Arkivert 9. juni 2014 hos Wayback Machine., International Diabetes Federation, 2013, s. 13 og 33.
  132. ^ Tokelau Millennium Development Report 2012, Tokelaus regjering/UNDP, 2012, s. 20.
  133. ^ «Three retain seats in the Tokelau Government», Pacific Islands News Association, 27. januar 2014.
  134. ^ «Inauguration of the Ulu o Tokelau and opening of the first General Fono for 2014», Tokelaus regjering: «Through the Council composition, Tokelau has achieved another milestone in her history for the inclusion of a woman in the Council for the Ongoing Government. This is an important development in the history of Tokelau. The participation of our women at the national governance decision making will surely bring quality decision making on national matters for the betterment of Tokelau. We as a Council are already experiencing the invaluable contribution from Minister Saili Peau. This is an achievement under the Tokelau National Strategic Plan. Congratulations to all.»
  135. ^ Tokelau Millennium Development Report 2012, Tokelaus regjering/UNDP, 2012, s. 19-20.
  136. ^ Tokelau Millennium Development Report 2012, Tokelaus regjering/UNDP, 2012, s. 18.
  137. ^ Hoëm, Ingjerd: «Songs and cultural diversity», i Ingjerd Hoëm, Even Hovdhaugen og Arnfinn Muruvik Vonen: Kupu Mai Te Tutolu. Tokelau oral literature, Oslo: Scandinavian University Press, The Institute for Comparative research in Human Culture, 1992, s. 6.
  138. ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, 2000, s. 499-500.
  139. ^ «Tokelau National Games 2013 Results», Tokelau National Sports Federation.
  140. ^ «Tokelau rugby history», Te Vakai. An insight to Tokelau, 4. utgave, 2011, s. 20.
  141. ^ «ITTF Directory» Arkivert 4. september 2016 hos Wayback Machine., International Table Tennis Federation.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Addison, David J., Bryon Bass, Carl Christensen, John Kalolo, Steve Lundblad, Peter Mills, Fiona Petchey og Adam Thompson: «Archaeology of Atafu, Tokelau: Some initial results from 2008», Rapa Nui Journal, bd. 23, nr. 1, 2009, s. 5–9
  • Angelo, Tony: «Tokelau», i Stephen Levine (red.): Pacific Ways. Government and Politics in the Pacific Islands, Wellington: Victoria University Press, 2009, s. 221–225
  • Angelo, Tony og Talei Pasikale: Tokelau. A history of government. The constitutional history and legal development of Tokelau, Council for the Ongoing Government of Tokelau, 2008
  • Eldre fra Atafu: Echoes at Fishermen’s Rock – Traditional Tokelau Fishing, oversatt og redigert av Antony Hooper og Iuta Tinielu, Paris: UNESCO, 2012 (engelsk)
  • Final population counts: 2016 Tokelau Census, Tokelau National Statistics Office og Statistics New Zealand, 2016
  • Green, Valerie J. og Roger C. Green: «An accent on atolls in approaches to population histories of Remote Oceania», i Patrick V. Kirch og Jean-Louis Rallu (red.): The Growth and Collapse of Pacific Island Societies. Archaeological and Demographic Perspectives, Honolulu: University of Hawaii Press, 2007, s. 232–256
  • Hoëm, Ingjerd: «'Getting Out from Under': Leadership, Conflict Resolution and Tokelau Migration», i Helen Lee og Steve Tupai Francis (red.): Migration and Transnationalism. Pacific Perspectives, Canberra: ANU E Press, 2009
  • Hoëm, Ingjerd, Even Hovdhaugen og Arnfinn Muruvik Vonen: Kupu Mai Te Tutolu. Tokelau oral literature, Oslo: Scandinavian University Press, The Institute for Comparative research in Human Culture, 1992. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket
  • Hooper, Antony: «Tokelau: a Sort of 'Self-governing' Sort of 'Colony'», The Journal of Pacific History, bd. 43, nr. 3, 2008, s. 331–339
  • Hooper, Antony, Judith Huntsman og Kelihiano Kalolo: «The Tokelau language 1841-1991», The Journal of the Polynesian Society, bd. 101, nr. 4, 1992, s. 343–372
  • Maude, H.E.: Slavers in Paradise. The Peruvian Slave Trade in Polynesia, 1862–1864, Stanford: Stanford University Press, 1981
  • McGovern, Danica: «Homicide in Tokelau: Criminal procedure», Comparative Law Journal of the Pacific/Journal de droit Comparé du Pacifique, bd. 19, 2013, s. 127–134
  • Parker, Ian: «Birth of a Nation? Letter from Polynesia», The New Yorker, 1. mai 2006, s. 66–75
  • «Tokelau», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 277–281
  • Profile of Tokelau Ata o Tokelau: 2011 Tokelau Census of Population and Dwellings, Wellington: Statistics New Zealand, 2012

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tokelau&oldid=24098457»