Wienerkongressen

Representantene til Wienkongressen i 1814-1815

Wienerkongressen fant sted i Wien i Østerrike fra oktober 1814 til juni 1815 for å regulere og restaurere (gjenopprette) Europas politiske forhold etter Napoleonskrigene. Dette var den tredje store fredskongress i den nyere tid.

Kongressen kom til som den østerrikske utenriksminister fyrst Klemens von Metternichs verk, og hans avvisning av tidens liberale og nasjonale ideer fikk sette sitt preg på den.

Styrende prinsipper

Kongressens politiske prinsipper var:

• Restaurasjon: Gjenetablering av den politiske tilstand fra 1792 (før den franske revolusjon)
• Legitimitet: Charles-Maurice de Talleyrands prinsipp til rettferdiggjørelse av Ancien régime-dynastienes krav
• Solidaritet: De rettmessige herskeres felles interessepolitikk til forsvar mot revolusjonære ideer eller bevegelser

Deltakere

Nesten alle Europas stater og fyrstehus tok del på kongressen. De fem stormaktenes delegasjonsledere var Metternich for Østerrike, Castlereagh for Storbritannia, keiser Alexander I og Nesselrode for Russland, Hardenberg og Humboldt for Preussen, og Talleyrand for Frankrike.

På vegne av Sverige deltok greve Carl Axel Löwenhielm, og på vegne av Danmark deltok utenriksminister greve Niels Rosenkrantz. Kong Frederik VI var også til stede.

Forløp

Det polsk-saksiske spørsmål førte til randen av krig. Opptatt av den europeiske likevekt motsatte Castlereagh og Metternich seg at Russland skulle få annektere Polen. Talleyrand, fransk utenriksminister både under Barras, Napoléon Bonaparte og kong Ludvig XVIII benyttet seg av krisen for å oppnå en politisk styrkelse av Frankrike ved at han tiltrådte den hemmelige britisk-østerrikske pakten mot Russland og Preussen (januar 1815).

Napoléons hjemkomst fra Elba førte til kompromissvilje og en rask avslutning av Wienkongressens arbeid. I juni 1815 ble avtaleverket ferdig.

Resultater

Wienkongressen gjenetablerte balansen mellom de fem stormaktene («pentarkiet»).

• Frankrike beholdt i det vesentlige sine grenser og besittelser fra 1792, i tillegg kontrollert av en krans av mellomstore stater: den nye staten Det forente nederlandske kongedømme, Kongedømmet Sardinia-Piemonte nå forøket med de fransktalende områder av Savoia.
• Norge ble overført fra Danmark til den svenske kongen.
• Storbritannia i personalunion med det nye Kongedømmet Hannover og med de nye besittelsene Malta, Ceylon, Kappkolonien og Helgoland kom ut av kongressen som de egentlige seierherrer.
• Russland vant Kongress-Polen (med egen forfatning) og ble en ledende kolonimakt.
• Østerrike gav avkall på de habsburgske Nederlandene (Belgia) og Fremre Østerrike (i dagens Tyskland, Frankrike m.v.) i bytte mot territoriegevinster i Galicia, Øvre Italia og Dalmatia. Landet utøvet et politisk tilsyn med store deler av dagens Italia.
• Preussen slo seg til ro med en deling av Sachsen og fikk i bytte Rhinprovinsen og Westfalen.
• Sveits fikk sin «evigvarende nøytralitet» garantert.

Betydning for utvikling av diplomati

Wien-kongressen var et vendepunkt fordi diplomatiske praksiser ble kodifisert og formalisert, og på grunn av at det dreide seg om en form for samhandling mellom diplomater som gikk utover det å diskutere spesifikke avtaler eller situasjoner; man befattet seg også med å trekke opp et sett spesifikke praksiser for hvordan internasjonal politikk skulle foregå i stort. I og med at det dreiet seg om å kodifisere suvereners rettigheter overfor hverandre og dermed bidra til å slå tilbake de universalistiske tankene som den franske revolusjons-diplomatiet som Napoléon Bonaparte hadde forsøkt å eksportere på bajonettspissene, kunne Henry Kissinger med rette kalle sin doktorgrad om temaet A World Restored. Den østerrikske statsmannen Metternich var blant dem som var seg dette bevisst da han under kongressens gang observerte at

Det kreves ingen stor politisk innsikt for å se at denne kongressen ikke kan ta mønster av noen forgjenger. Tidligere møter som har blitt kalt for Kongresser har begrenset seg til å sette opp fredsavtaler mellom parter som enten lå i krig eller var rede til å gå til krig. Den gangen er fredsavtalen allerede ferdig, og partene møtes som venner, venner som ikke nødvendigvis har de samme interesser, men som sammen ønsker å ferdigstille og styrke den foreliggende avtale. Sakene som skal diskuteres er en mangfoldig liste med spørsmål. I noen tilfelle er de delvis avgjort under tidligere diskusjoner, i andre er de ikke tidligere berørt.

I en av de hemmelige klausulene i første Paris-traktat fra 1814 ble Frankrikes fire motstandere enige om å opprette «et system med faktisk og permanent maktbalanse i Europa» (engelsk: «a system of real and permanent balance of power in Europe»). Dermed var grunnstenen lagt for det som skulle bli kalt en stormaktskonsert, og denne konserten var samtidig den første formaliseringen av ideen om at det fantes stormakter. Makter som fikk være med i enkelte sammenhenger, men ikke i alle, kom i en mellomstilling, mens de som ble ekskludert fra samtlige møter havnet i kategorien vi nå kjenner som småstater.

Nye kongresser, der statsoverhoder og/eller utenriksministre fra tre eller flere av disse stormaktene (Storbritannia, Preussen, Østerrike-Ungarn, Russland, Frankrike) deltok, ble holdt i Paris etter Krimkrigen i 1856, og i Berlin etter det man kan kalle den første Balkan-krig i 1878. I tillegg ble det i perioden mellom Wien-kongressen og den første verdenskrig avholdt omkring to dusin kongresser, der det var sendemenn som var hovedaktørene. Det diplomatiske systemet som manifesterte seg i kongresser og konferanser kalles ofte den europeiske konsert.

Konsertdiplomatiet kjennetegnes også ved at stormaktenes skriftlige, og i takt med fremveksten av ny teknologi som telefoni, også muntlige dialog seg imellom utgjør et tyngdepunkt som omkranses av annen og andres diplomatiske praksis. Kongressene og konferansene, som de siste tiårene har blitt enda flere og enda mer sentrale for diplomatisk praksis, kan sees som formelle møter som utfyller den løpende utveksling av dokumenter.

Se også

• Den hellige allianse

Kilder

• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6