amputasjon

Moderne kirurgi, særlig karkirurgi, plastikkirurgi og transplantasjonskirurgi, har imidlertid muliggjort en langt mer konserverende behandling enn før. I flere tilfeller har det lykkes for kirurger å sy fast en avreven arm og å reetablere blodkar- og nerveforsyning, slik at armen blir funksjonsdyktig. Dessuten kan antibiotika bekjempe de infeksjonene som tidligere ofte gjorde det nødvendig å amputere, særlig ved krigsskader.

Man har gjort store fremskritt i fremstillingen av proteser (kunstige kroppsdeler) som aktiveres fra de delene av en ekstremitet som er bevart. Derfor er det viktig at amputasjonen er så skånsom som mulig. Moderne proteser er fremstilt av lettmetaller og kunststoffer og forsynt med mekaniske gripeinstrumenter. Disse betjenes med amputasjonsstumpens og kroppens muskulatur, noen ganger med hjelp av små trykkluftmotorer. Ved hjelp av elektronisk teknikk er det mulig å konstruere hånd- og underarmsproteser med fingre som aktiveres via elektromotorer av elektriske impulser fra muskulaturen i amputasjonsstumpen.

Enhver pasient som gjennomgår amputasjon må etter operasjonen gjennom en opptreningsprosess, der vedkommende i størst mulig grad lærer å klare seg selv. En amputasjon følges vanligvis av mange fysiske problemer. Det er anstrengende å bruke protese, og det er neppe mulig å konstruere en protese som ikke innimellom forårsaker hudirritasjon og smertefulle gnagsår.

Fantomsmerter er en spesiell komplikasjon, med smerter og andre fornemmelser som kjennes som om de kommer fra den amputerte kroppsdelen. De skyldes irritasjon av nerveender i amputasjonsstumpen, og de kan ofte behandles effektivt på forskjellige måter.

Amputasjon var det vanligste inngrep i krigskirurgien før den moderne kirurgien ble utviklet. Napoleons sjefskirurg kunne personlig utføre opptil 200 amputasjoner på én dag etter store slag.

• kirurgi
• protese
• koldbrann